Nylig revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her vil vår skribent Dag Sødtholt løfte frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.
*
Twisted Nerve (Roy Boulting, 1968) er enda en britisk film om en psykopat. Night Must Fall, som vi løftet frem forrige uke, er et psykologisk drama med en spenningsfilm i sidevognen. Twisted Nerve er først og fremst en thriller, men med svært treffsikre, engasjerende karaktertegninger som bonus.
Som i den forrige filmen er inntrengermotivet sentralt. Hovedpersonen er Martin, en ung mann med sterke psykopatiske trekk. Han kommer fra et velstående hjem med en mor som skjemmer ham bort og en stefar som ikke kan fordra ham, og blir fiksert på den unge og vakre Susan. For å være nær henne gir han seg ut for å være tilbakestående, med en mental alder som ca. en 8-åring, og får lov til å bo på pensjonatet som Susans mor driver.
Han lurer og manipulerer alle trill rundt, og mens han blir en slags maskot for husets innvånere, bruker han det som base for morderiske utflukter. Samtidig snører hans psykopatiske nett seg stadig mer sammen om Susan.
Som i mange filmer med en morder i hovedrollen, spiller Twisted Nerve på vår nærmest automatiske identifikasjon med rollefiguren som historien fortelles gjennom. På et generelt nivå ønsker vi at Martin skal bli tatt, både av normal anstendighet og fordi Susan er usedvanlig sympatisk. Men i enkeltscenene huker de grunnleggende fortellende mekanismene i en spenningsfilm tak i oss og får oss til intenst å ønske, om ikke at han skal lykkes med mordene, så at han i hvert fall ikke må bli avslørt. Dessuten er det vanskelig ikke å dele hans fryd og maktfølelse over hvor enkelt det er å manipulere omgivelsene, og det er lett å beundre hans intelligens.
Helt sentralt i psykopatens forføreriske effekt står en virtuos skuespillerprestasjon av den barnlige, ordinært utseende Hywell Bennett som Martin, eller Georgie som hans tilbakestående alter ego kaller seg. Som Susan møter vi Hayley Mills, hvis dukkeaktige, men vinnende vesen minner litt om den amerikanske tenåringstjernen Sandra Dee. Castingen av Mills får det nesten til å virke som om en psykopat har vandret inn i en av de mange kjernesunne Disney-familiefilmene som gjorde henne berømt. (Hennes stadig skiftende påkledning gjør for øvrig filmen til litt av moteoppvisning fra sent sekstitall.)
Filmen er ellers full av mange vittige og/eller skarpt tegnede birollefigurer. Billie Whitelaw er god som Susans jordnære mor, en frigjort kvinne som uten å skamme seg et øyeblikk har et åpenlyst seksuelt forhold til en av de andre gjestene på pensjonatet. Han spilles av Barry Foster, kjent fra sin senere psykopat-hovedrolle i Hitchcocks Frenzy (1972), som her leverer et lettere karikert portrett av en enkel og tarvelig type.
Twisted Nerve er en forheksende spennende film, som på tross av en ganske urimelig intrige oppnår stor troverdighet. Den helt ordinære settingen på pensjonatet og de mange overbevisende karakterskildringene gjør Martins handlinger desto mer overskridende, og vi vemmes/fascineres stadig mer over hans vågale planer. Etter hvert blir filmen faktisk en riktig så barsk opplevelse for tilskueren.
Regissør Roy Boulting og fotograf Harry Waxman har gitt filmen en visualitet som kan virke helt kunstløs, men som faktisk er fascinerende i sine «rene» pertentlighet, utført med presisjon og sober eleganse. Bortsett fra nattscenene er det nesten ikke noe spill på lys og skygge – hvilket forsterker følelsen av dagligdags realisme. Originalmusikken er komponert av… Bernard Herrmann! Men her må undertegnede si at strofene var så typiske for den berømte komponisten at det nesten ble forstyrrende. (Et hovedtema er for øvrig udødeliggjort i den De Palma-inspirerte split screen-sekvensen i Quentin Tarantinos Kill Bill: Vol. 1.)
I en film fra 1969, som slettes ikke gir seg ut som en seriøs behandling av temaet, blir psykiske lidelser beskrevet i vendinger vi ikke er vant til i våre dager. Twisted Nerve var åpenbart kontroversiell selv i sin tid, og en fortellerstemme påklistret filmens innledende logoer erklærer høytidelig at det ikke er etablert noen vitenskapelig sammenheng mellom «mongolism» og psykotisk eller kriminell oppførsel. (Som fortellerstemmen påpeker blir dette også sagt i selve filmen.)
Utsagnet har sin rot i at Martin har en yngre bror med Downs syndrom. Han er plassert på en anstalt og vi ser ham kort i åpningsscenen, der Martin besøker ham. Det er overhodet ikke noe respektløst i skildringen av broren, og i denne scenen framstår Martin i grunnen mer normal enn i resten av filmen; det er tydelig at broren er et av de få menneskene han er glad i. Brorens tilstand skildres altså i positivt lys; han får frem det beste hos Martin.
Videre er hans tilbakestående oppførsel overfor Susan og de andre på pensjonatet kun skuespill, så heller ikke dette fremstår som respektløst overfor mennesker med psykiske lidelser. Dermed står vi igjen med hans psykopatiske trekk, som i tillegg til å være nødvendig for intrigen sier interessante ting om normoverskridende oppførsel og hvor vanskelig det kan være å verge seg mot mennesker som bryter med alle sosiale spilleregler.
Det antydes i filmen at Martin har en homofil legning han nekter å vedstå seg – et ikke uvanlig fenomen, enda mer i en tid da homofili fortsatt var kriminalisert i England – men snarere enn at filmen kobler hans mentale problemer til homofili, er det mer plausibelt at problemene kan være knyttet til hans fornektelse av legningen. For øvrig antydes også morsbinding.
Twisted Nerve er ikke å oppdrive på Blu-ray, men DVD-en (kan bestilles her) er av nydelig kvalitet, selv om jeg mistenker at det er skåret litt bort på hver side av bildet. Dette hadde overhodet ingen sjenerende effekt på min opplevelse av filmen.
Vi avslutter med noen utvalgte frysbilder fra filmen:
Den følgende lysbildeserien gir eksempel på filmens visuelle «renhet», med tilsynelatende enkle komposisjoner som ikke er så enkle likevel, og der omgivelsene ofte brukes for å ramme inn rollefigurene:
*
