Analysen

Med hjertet i dansen (2016)

Med hjertet i dansen er en episodefilm som forteller tre svært forskjellige historier om tre unge jenter fra tre forskjellige land. Det eneste de tre har til felles er at de lever og ånder for dans.

12 år gamle Nastya fra Russland gråter. Hun står ved en enslig ribbe i et nesten helt hvitt rom og øver på ballettens grunnleggende bevegelser. Instruktøren skjenner litt på henne fordi hun ikke strekker bena langt nok oppover, selv om hun er myk nok. Det er kreftene det skorter på. Hun må trene mer. Ordene til læreren gjør vondt. Hun begynner å hikste og hulke. Vi hører de gråtkvalte hulkene i det store rommet, og ser en tåre på hennes kinn.

Svenske Ruth gråter også. Hun trener på flikk-flakk i hagen sammen med sin mor, men hun får det ikke riktig til. Dessuten begynner hun å bli trøtt. Etter et av flere mislykkede forsøk gir hun opp. Hun forlater moren og går inn på rommet sitt. Moren følger etter, litt forsiktig stikker hun hodet inn på rommet til datteren, for å trøste henne. Neste gang vil Ruth sikkert få det til.

Norske Vilde tar også til tårene. Ikke bare når hun under en konkurranse faller på rumpa, og det er hennes forfengelighet og ergrelse som har fått en støkk, mer enn den fysiske smerteterskelen, men Vilde gråter også fordi bestefaren har fått kreft. For henne er familien det aller viktigste, og spesielt bestefaren, fordi han alltid støtter henne. Han er der uansett hva. Nå skal han dø, det vet hun, og tårene kommer når hun tenker på at han snart ikke vil være hos henne lenger.

Selv om det er meget ulike former for dans disse tre unge jentene er opptatt av – klassisk ballett, cheerleading og halling – skildrer de tre episodene dansens mangfold og kompleksitet. I denne dokumentarfilmen, hvor Victor Kossakovsky, Hanna Heilborn og Erlend E. Mo har regissert hver sin del, ser og hører vi hvordan dans er mer enn kroppsfølelse og kroppskontroll. Dans er mer enn konkurranser, lek og livsglede. Dans er også disiplin, følelser og identitet.

«Med hjertet i dansen»

Gjennom dansen som uttrykk, og møtene med tre unge jenter, skildrer regissørene bak Med hjertet i dansen hvordan dans er en måte å vise frem, bearbeide og gjenskape sosial og nasjonal identitet. Ettersom det er jenter vi møter, og jenter som danser, er filmen også en interessant kommentar til diskusjonene om moderne kjønnsidentitet og femininitet. Gjennom klassisk ballett, cheerleading og halling behandler Kossakovsky, Heilborn og Mo komplekse spørsmål som er avgjørende i vår moderne tid. Spørsmål som handler om hvem vi er, hvilken kropp vi har og hvordan vi ønsker å bevege oss gjennom verden.

Filmen skildrer en spennende bevegelse mellom gråt og glede, fortvilelse og mestring, ensomhet og felleskap. Vi beveger oss nærmere og nærmere jentenes livsverden ettersom episodene skrider fram, fra den nesten sterile og stramme ballettens kontrollerte tablå-verden til mer moderne omgivelser og uttrykk, som tester ut grensene for hva det vil si å være ung jente i dag. Det er spennende portretter og møter med mennesker, og det er mange sterke øyeblikk. Med hjertet i dansen er en tilsynelatende enkel og ukomplisert film, men den tematiserer også store og kompliserte spørsmål, som barndom eller nasjonal og regional identitet, i grensesnittet mellom det tradisjonelle og det moderne.

Tre jenter, tre danser, tre nasjoner

I første episode av Med hjertet i dansen møter vi 12 år gamle Nastya og hennes 7 år gamle søster Polina. Vi ser dem i sving på Boris Eifmans danseakademi i St. Petersburg. Det er klassisk ballett alt handler om. I en kort scene ser vi de to unge jentene trene i noe som kunne være deres jenterom, med en liten hund som svinser rundt dem. Utover dette ser vi bare Nastya og Polina i treningsrommene eller i korridorene til danseakademiet. Vi møter ikke foreldrene deres, og vi får ikke vite mye om hvem de er utenfor dansen. Det eneste vi forstår er at de to jentene har ambisjoner og lever for balletten.

Da året er omme får alle de unge jentene karakterer og skussmål. Det er mye som står på spill. Kanskje får de ikke fortsette i neste klasse. Nastya er flink, hun får karakteren 3, som er nest høyest, men vi får også oppleve hvordan den kvinnelige instruktøren kritiserer henne. «Føl musikken,» sier hun til jentene, «ikke så mekanisk, jenter. Dans med hjertet. Prøv å huske hvor hjertet er.» Nastya er myk nok, men mangler styrke og muskler, hun må øve mer og spise mer i ferien. Og Nastya gråter, fordi hun ikke er aller best.

Nastya
Nastya

Victor Kossakovskys episode er rendyrket i sin stiliserte estetikk; nesten abstrakt i uttrykket. Ofte forsvinner nesten Nastya og de andre jentene ved danseakademiet i de rene linjene og de store volumene i øvingssalen eller i arkitekturen i korridorene. Noen ganger stiliserer Kossakovsky uttrykket helt inn i abstraksjonen, i korte scener der jentene og deres bevegelser er hvite linjer mot en blå bakgrunn, nesten som om de var animerte figurer.

«Hvorfor danser du egentlig?» spør en stemme mot slutten av episoden, og Nastya svarer: «Fordi det gjør meg lykkelig!» Men det er ikke bare lykke, lek og livsutfoldelse vi ser, i jentenes ansikter og kropper – det er også kontroll og disiplin. De spinkle figurene, som oftest helt kledd i hvitt, og de rene barneansiktene med store øyne kontrasteres mot dansens alvor, bestemte bevegelsesmønstre og strenge fysiske krav. Gjennom dansen skal de åpne sjelen sin, som instruktøren sier, men vi ser mest tårer.

Nastya er solodanser og derfor stilles det også større krav til hennes ferdigheter, smidighet og styrke. Dette står i kontrast til fortellingen i den andre episoden, der det handler om en gruppeaktivitet. Unge Ruth bor i en småby et sted midt i Sverige og den formen for dans og fritidsaktivitet hun har valgt er cheerleading. Selv om vi følger Ruth i trening og konkurranse, og hun er det individuelle brennglasset vi ser denne danseformen gjennom, er hennes dans en gruppeaktivitet. Hun må finne sin identitet gjennom kroppskontroll sammen med venninnene i laget Twisters.

Episoden om Ruth er svært annerledes enn episoden om Nastya. Den russiske jenta er bare en figur, en vakker ung svane som ivrig trener for å bli ballettdanserinne, og som nærmest forsvinner i linjespill og bevegelsesmønstre. Ruth har et liv og en familie. Kameraet og mikrofonen kommer nærmere, beveger seg friere i hennes livsverden, og tar oss også med hinsides treningsøkter og konkurranser. Vi ser henne med storebroren i hverdagslige småkrangler om chips og dårlig ånde, og vi treffer både hennes mor og far. Moren spiller en særlig viktig rolle; hun er både støttespiller og skeptisk observatør, som stiller spørsmål til valget av dans og hva cheerleading egentlig gir uttrykk for.

Ruth og de andre cheerleading-danserne.
Ruth og de andre cheerleading-danserne.

Møtet med Ruth blir dermed svært annerledes enn møtet med Nastya. Vi følger Ruth mens hun trener, nesten fra første stund av når hun ikke husker bevegelser og rekkefølger, til to ulike mesterskap der hennes lag Twisters kjemper om gjeve medaljer. Først et distriktmesterskap og deretter svensk mesterskap i cheerleading. Det går bra for Ruths lag, men de er langt fra perfekte. En av dommerne har sett en rumpe, og det får de poengtrekk for. «Hvorfor kan vi ikke ha langbukser,» spør hun, og i en sentral scene diskuterer jentene hva det vi si at dette er en «sexy sport». Moren gir også uttrykk for at sløyfen i håret, som nesten ser ut som ørene på en Playboy-bunny, og all sminken og hårsprayen, kanskje er litt for mye for en så ung jente.

Episoden om Ruth handler ikke bare om Ruth, hennes hverdagsliv og hennes dans, men også om samhold og gruppetilhørighet. Jentene heier på hverandre, hjelper hverandre og står sammen. I den tredje og siste episoden er dette enda mer aksentuert. Her er familielivet enda viktigere, og samholdet i kappleiklaget som norske Vilde opplever, er nærmest det motsatte av det vi ble vitne til i episoden om russiske Nastya.

Vilde bor i idylliske omgivelser på landet i Telemark. Hun er omgitt av dyp skog og strie elver. Vi møter henne om vinteren når hun ligger som en engel i dyp snø, når hun koser med geiter og hester, eller når hun sommerstid trener halling ved bredden av en liten stri elv. I enda større grad enn tilfellet med delen om Ruth er episoden om Vilde en familiehistorie. «Det som er viktigst i livet mitt er familien,» sier hun.

Vilde er en veslevoksen jente som takler både de gode og de vonde sidene ved tilværelsen. For henne er forholdet til bestefaren aller mest viktig, og de andre i familien ser vi nesten bare i forbifarten. Episoden om Vilde er nærmest delt i to. På den ene siden ser vi henne med bestefaren, før og etter han får kreftbehandling, og bestefaren snakker om hvordan sorgen er den prisen vi må betale for kjærligheten. «Det er naturens gang,» sier Vilde til bestefaren om utsiktene til hans snarlige kreftdød, og bestefaren smiler av de veslevoksne ordene. På den andre siden følger vi Vildes trening som kulminerer i to konkurranser. Akkurat som i episoden om Ruth starter det med en mindre viktig konkurranse, men ender i Landskappleiken på Geilo.

Vilde
Vilde

Det spesielle med historien om Vilde er at hun har valgt å danse halling. Denne tradisjonelt maskuline dansen er vanskelig å mestre. Det skal se lett ut, selv om det er vanskelig, og det skal ha en særegen maskulin kraft. Det skal ikke være «femi», som Vilde selv sier. På Landskappleiken er hun eneste jente i sin klasse, men ender opp på 5. plass av 17 mulige. Episoden – og filmen Med hjertet i dansen – ender med Vildes triumf, men også med en kort tekst som forteller at Vildes bestefar døde et halvt år senere.

Med hjertet i dansen er en film om tre jenter, tre ulike danseformer, og tre ulike land. Det eneste Nastya, Ruth og Vilde har til felles er at de alle er unge jenter og at de alle er interessert i dans. Filmen gir oss tre små portretter, tre møter med unge jenter på terskelen mellom barndom og ungdom. Deres valg av klassisk ballett, cheerleading og halling blir imidlertid viktige innganger til å diskutere store spørsmål om dans og kroppsidentitet, så vel som sosial og nasjonal identitet.

*

Filmens kroppssjangre

Film og dans er historisk sett nært knyttet sammen, og dette kunne vi se allerede i de aller første filmene som ble laget. Da Skladanowsky-brødrene Max og Emil arrangerte den aller første filmvisningen i Norge, på Circus Varieté i Kristiania mellom 6. april og 5. mai 1896, var det også forskjellige dansefilmer inkludert i programmet. Kropp og bevegelse sto dessuten sentralt hos pionerer som Lumière-brødrene og Thomas Alva Edison. Spesielt Edison laget mange korte dansefilmer, og mest kjent er de med danserinnen Annabelle Moore, som demonstrerte sin «butterfly dance» med hjelp av lange gevanter.

Filmmediet ble dermed i sin barndom introdusert på underholdningsmarkedet gjennom akrobatiske og atletiske uttrykk, og flere av de tidligste filmtypene blir i dag gjerne kalt «kroppssjangre». De skildrer kropper i bevegelse, og utforsker ikke bare dans, fysisk nærvær og bevegelse, men også kropp og seksualitet. I den eldste norske spillefilmen, Under forvandlingens lov (Halfdan Nobel Roede, 1911), spiller dans en helt avgjørende rolle, og tre dansesekvenser med tre kvinnelige dansere skildrer svært ulike danseuttrykk: en cakewalk, en egyptisk dans (trolig inspirert av Ruth St. Denis), og en Chopin-dans (inspirert av Isadora Duncan).

Annabelle Moores «Butterfly Dance»
Annabelle Moores «Butterfly Dance»

Mange moderne danseforskere og dansehistorikere som Ann Daly og Marie Simonson har pekt på hvordan moderne dans er kulturelt konstruert. Den dansende kroppen er mer enn natur og biologi, den er også kultur og teknologi. Den er et omdreiningspunkt for ulike perspektiver på hva en kropp er og bør være. Dans er en kulturteknikk, et uttrykk for å omfavne, utforske eller utfordre kulturelle forestillinger omkring kropp, kjønn og bevegelse.

Da Under forvandlingens lov hadde premiere i 1911 kunne man samtidig lese en artikkel i ukebladet Hjemmet om danserinnen Rita Sacchetto, som starter med disse ordene: «Balletten i sin gammelkendte, traditionelle Form med sølvmorsglitrende Alfer og Elverpiger i Tyllkjoler, med Porcelænsprinsesser og Æventyrprinser falder ikke længere rigtig i Smag.» Sacchetto besøkte Skandinavia med sine Tanzbilder, og hennes besøk kan ha vært en av inspirasjonskildene til Halfdan Nobel Roedes film.

Første episode av Med hjertet i dansen illustrerer imidlertid at Hjemmets anonyme skribent ikke hadde helt rett. Klassisk ballett er ikke historie, eller et gammelmodig uttrykk som man for lengst har forlatt, men lever i beste velgående, i hvert fall i Russland.

«Med hjertet i dansen»
«Med hjertet i dansen»

Med hjertet i dansen er opptatt av å skildre noe mer enn kropper i bevegelse, og blir på den måten en moderne dansedokumentar. Det er en film som er svært annerledes enn klassiske dansefilmer som A Study in Choreography for Camera (Maya Deren, 1945) eller Pas de Deux (Norman McLaren, 1968). Istedenfor å bare konsentrere seg om selve dansen, kommer vi også bakenfor, og får se de tre jentenes livsverdener, ambisjoner og hverdagsliv. De tre episodene seg i mellom er likevel svært forskjellige. I Kossakovskys fortelling om de unge russiske ballerinaene er vi nærmest den klassiske dansefilmen. Han er opptatt av estetikken, men vil også skildre Nastyas oppofring og ambisjoner. At hun vil dette. Likevel er fraværet av foreldre, hobbyer, venninner utenfor ballettens hermetisk lukkede vakre verden foruroligende, spesielt på grunn av de to påfølgende episodene.

Skildringene av Ruth og Vilde viser livet med dansen fra et annet perspektiv. Her ser vi jentene like mye, eller kanskje enda mer, i andre aktiviteter. Episodene viser oss neppe det fullstendige bildet av Ruth eller Vilde, men vi får et glimt inn i deres hverdagsliv på en helt annen måte enn tilfellet med Nastya. Filmformen er dessuten enklere og mer realistisk, uten slående visuelle og auditive elementer. Vi kommer tettere inn på de to jentene, og dansen deres settes inn i en sosial sammenheng.

På samme måte som i Ballettguttene (2015) av Kenneth Elvebakk, blir dansen skildret gjennom det personlige i Med hjertet i dansen. Vi kommer tettest inn på Ruth og Vilde, men ikke så nært at vi virkelig blir kjent med dem. Hvorfor valgte Nastya ballett, Ruth cheerleading og Vilde halling? Disse spørsmålene forblir ubesvarte, og det tapper filmen for litt av sin energi og kraft. I motsetning til Ballettguttene er Med hjertet i dansen ingen utpreget prosessdokumentar, der vi følger noen personer over lengre tid. Episodene til Kossakovsky, Heilborn og Mo kan ses som tverrsnitt mer enn lengdesnitt; noen korte øyeblikk der vi skimter tre unge jenters livsverden og oppslukende danseinteresse.

«Med hjertet i dansen»
«Med hjertet i dansen»

Identitetsbevegelser

Gjennom valget av tre forskjellige former for dans skildrer Med hjertet i dansen også tre ulike holdninger til kropp, bevegelse og femininitet. De symbolske aspektene blir tydelige, og gir oss muligheten til å reflektere – ikke bare over mangfoldet av uttrykk, eller unge jenters interesse for ulike typer dans, men også over den dansende kroppen som et slags barometer eller en temperaturmåler for kulturelle holdninger.

Dette minst fremtredende i episoden om Nastya, kanskje fordi vi ikke i samme grad som i de to påfølgende episodene inviteres inn i Nastyas liv. Kanskje er hennes liv bare ballett? Det er uvisst. Fordi vi i så liten grad får vite noe om henne, er det vanskelig å komme forbi den vakre overflaten, der jentenes bevegelser ustanselig blir abstrahert. Noen vil sikkert bare se det vakre, de små svanene som streber etter det fullkomne kroppslige uttrykket, andre vil bare tenke på skadelig barneidrett. Kanskje er det ikke tilfeldig at dette er en russisk episode?

I episodene om Ruth og Vilde er det imidlertid tydelig at både skildringen av jentenes livsverdener og deres valg av dans er del av en kulturell diskusjon. Moren til Ruth er åpenbart skeptisk til hva cheerleading egentlig representerer. Hun ser kostymene, sminken, hårsprayen, sløyfen i håret, de stive smilene og selve dansemønstrene som problematiske. Et sted i filmen diskuterer også de unge jentene dette. De setter spørsmålstegn ved hvorfor de ikke kan ha langbukser på, og hvorfor de må ha så korte skjørt. Dette leder inn i en kort, fnisende samtale der en av jentene peker på at dette skal være en sexy sport. En annen spøker med at dansen ble oppfunnet av en gammel mannsgris.

Disse innsigelsene leder imidlertid ikke noe sted. Jentene selv synes det er artig, og ser ikke koblingene mellom en mulig sexisme og deres egen identitet og barndom. Cheerleading som en amerikansk danseform understrekes både i kommentarer og i drakter, og «amerikaniseringen» av hennes livsverden blir et lite tema i episoden om Ruth. Hun snakker et språk som er en blanding av svensk og amerikansk, pepret med kule anglisismer. Det er som om et symbolsk Amerika, bestående av Playboy-bunnies og munnrappe replikker, har invadert hennes tilværelse.

«Med hjertet i dansen»
«Med hjertet i dansen»

Hanna Heilborns episode spiller derfor åpenbart på kontrasten mellom Ruth som vanlig jente på den ene siden, opptatt med dans i hagen eller på kjøkkenet med en boks Nesquik i hånden, og Ruth som mini-bunny i «sexy» bevegelser på dansegulvet med sitt akrobatiske team. Kontrasten mellom hennes unge uutviklede kropp og en dans laget for å fremheve en kropp hun ennå ikke har utviklet, er interessant på en problematiserende måte. De korte skjørtene er én ting; en utstikkende rumpe gir poengtrekk.

At dans er identitet – både personlig og som kjønnsidentitet – er et tydelig tema i episoden om Ruth, og dette er enda mer åpenbart i Erlend E. Mos skildring av den hallingdansende Vilde. Hun har valgt en tradisjonelt mannlig dans, og må finne et kroppsuttrykk som ikke er for feminint, men har en spesiell type mannlig kraft. Hun former seg selv gjennom dansen, men i et helt annet bilde enn tilfellet er med Nastya og Ruth. Gjennom hele episoden løper en rød tråd knyttet til kjønnsidentitet. Der Ruth framstår som den uskyldige jenta som bare danser, og fniser litt over hva cheerleading egentlig uttrykker, framstår Vilde som en opprører; en som utfordrer både tradisjoner og personlige kjønnsgrenser.

Vi får ikke vite om Vilde har valgt denne dansen fordi storebroren Even også gjør det, eller fordi halling er det man danser der hun bor i Telemark, men hennes blotte nærvær som eneste jente på kappleikene er et sterkt uttrykk for en vilje til å utfordre grensene for en tradisjonell kjønnsidentitet.

«Med hjertet i dansen»
«Med hjertet i dansen»

Filmen tematiserer altså tre forskjellige forhold til femininitet og kjønnsidentitet. De unge jentene lærer seg kroppsmønstre, holdninger og bevegelser, men danseformene er også i seg selv tre forskjellige uttrykk for femininitet. Balletten er den tradisjonelle feminiteten, der jenter er vakre svaner med sin blendende å-bli-sett-på-karakter. Cheerleading er en moderne, seksualisert og kanskje mer vulgær versjon av det samme, mens Vildes hallingdans er noe helt annet. Den vevre, kornblonde jenta har ikke bare valgt en rent atletisk svært krevende dans, men en tradisjonelt mannlig dans, og gjennom sine bevegelser viser hun ikke bare at en jente kan gjøre dette like godt som gutta, men hun demonstrerer også en ny form for femininitet, som går hinsides de etablerte formene.

Sett slik går det en bevegelse gjennom Med hjertet i dansen. Fra et tradisjonelt uttrykk for feminin identitet til to kontrasterende moderne uttrykk. Alle de tre jentene skal helst «smile og ha det gøy», som Vilde sier, men de gjør dette på så forskjellige måter som det er mulig å tenke seg. Dans er ikke bare en måte å vise fram en kropp i bevegelse, men det er også å vise fram identitet og hvordan man blir til noe og noen gjennom bevegelser.

Den nasjonale kroppen

At episodene i Med hjertet i dansen tar oss med til tre ulike nasjoner er også helt avgjørende. Filmen skildrer og diskuterer ikke bare personlig identitet, men også nasjonal identitet. På tre forskjellige måter nærmer filmen seg den nasjonale kroppen. Dette er mest tydelig i episoden om Ruth, der hennes mor antyder at dette er en danseform og et identitetsuttrykk som er fremmed for hennes generasjon, og kanskje også for Sverige. Ruths blandingsspråk understreker dessuten dette; nesten hver gang hun åpner munnen kommer både svensk og amerikansk ut på en og samme tid, som en kulturell overtoning.

Den amerikanske dansen, tydelig allerede i navnet cheerleading, har funnet en vei inn i den svenske nasjonen og bidrar til å endre unge svensker. Som Ruth, er det bare andre unge jenter som utfører cheerleading. Riktignok finnes det mannlige cheerleadere – en amerikaner vil kanskje trekke fram at tidligere president George W. Bush var cheerleader da han studerte ved Yale – og det finnes også gay cheerleading, men de mannlige utøverne er ikke kledt som jentene, og de har ikke samme krav om sexy bevegelser og klær. Både som en amerikansk sport, og som en feminin dans som framhever en seksualisert kropp, er Ruths lagidrett et fremmedelement i det ursvenske landskapet. I hvert fall inntil nylig.

Det er vanskelig å unngå å sammenligne episodene i en film som dette, og da blir det nasjonale perspektivet ekstra tydelig. Den svenske delen skildrer som nevnt en slag kulturkamp, den russiske delen framstår som den mest tradisjonelle, nærmest som et uttrykk for en russisk nasjonalsport og nasjonalkunst, ikke ulikt den norske delen, som er knyttet til en nasjonaldans, med røtter tilbake til 1600-tallet. Her blir likevel kjønnsperspketivet radikalt, for selv om det finnes historiske eksempler på jenter som har kastet seg ut i hallingdans og utført hallingkast, hører Vilde til de moderne unntakene. Hun danser da også i sin bunad, en folkedrakt som legger vekt på norsk tradisjon.

«Med hjertet i dansen» «Med hjertet i dansen»

Episoden om Vilde er på den ene siden befriende, fordi vi opplever at Vilde er like opptatt av sin bestefar som av dansen. Kornblonde og veslevoksne Vilde med sin bunad og hallingdans er på den andre siden nesten på grensen til en nasjonal karikatur. Hun er det norske, og i manges øyne vil hun framstå som den mest positive av de tre jentene. Ikke bare fordi hun kommer sist i filmen, etter episodene om Nastya og Ruth, men fordi hun framstår som mest ”sunn”. Hun er omgitt av livsbejaende, frisk natur, og sprenger kulturelle, personlige og kjønnsmessige grenser gjennom å utøve en mannlig danseform. På samme måte som i Mona Friis Bertheussens Tvillingsøstrene (2013), en annen god dokumentar, blir norsk vellykkethet nesten litt forstyrrende i Med hjertet i dansen.

Tvillingsøstrene skildrer de to eneggede tvillingene Mia og Alexandra. Født i Kina, separert etter fødselen, og adoptert av to forskjellige foreldrepar, i to ulike land. Etter mange år møtes de to, og indirekte skildres også et møte mellom to kulturer. Mia bor i millionbyen Sacramento i USA og er en liten rosa plast-prinsesse, mens Alexandra er en naturlig og jordnær hestejente som bor i Fresvik, et sted så lite at det bare finnes en kolonialbutikk på stedet. På samme måte som i Tvillingsøstrene, der Alexandras liv framstår for norske øyne som så mye bedre og mer naturlig enn Mias, framstår Vilde i Med hjertet i dansen som en så mye mer naturlig, reflektert og sunn dansejente enn Ruth og Nastya.

Uansett filmskapernes intensjoner tror jeg dette er en reaksjon som de aller fleste norske tilskuere vil ha. Sikkert mange utenfor Norges grenser også. Det nasjonale perspektivet har her en svak undertone av nasjonal sjåvinisme, som blir litt forstyrrende i en ellers tankevekkende film. Med hjertet i dansen skildrer altså ikke bare tre jenter, men også tre nasjoner. Dansen de tre jentene har valgt gir oss et innblikk i kulturelle bevegelser og nasjonale kropper, like mye som personlige utviklings- og identitetshistorier. Dansen blir et møtested for kulturelle verdier like mye som en måte å skildre tre enkeltpersoner på.

«Med hjertet i dansen»«Med hjertet i dansen»

Mangefasettert bilde

Med hjertet i dansen gir et inderlig og mangefasettert bilde av det å vokse opp som ung jente i dag, og av det å være oppslukt av dans. Det er en film med en effektiv, bunden energi, og en presisjon i uttrykket som er beundringsverdig. De tre regissørene har hver sin personlige stil og rytme, så også filmstilene er forskjellige – ikke bare jentene og danseformene. Hver episode har sin spesielle rytme, puls og kraft, sin måte å skildre mennesker og bevegelser på – fra Kossakovskys stiliserte uttrykk til det mer naturalistiske i episodene til Heilborn og Mo.

Likevel etterlyser jeg her, som i min analyse for Montages av Ballettguttene, at man av og til ønsker å komme enda tettere inn på de tre jentene. Jeg vil vite litt mer om spesielt Nastya, men kanskje også om Ruth og Vilde, og jeg vil vite mer om deres valg av danseformer. Filmen hadde vunnet på å bli litt mindre observerende, og gått enda tettere inn på de tre hovedpersonene. Det er følelser og tårer nok underveis, men jentene kommer av og til i skyggen av dansen. Kanskje hadde filmen vunnet noe på å skildre, om enn aldri så kort, de tre dansenes institusjonelle kontekst eller bakgrunn, noe som kunne ha gitt ytterligere et perspektiv på de personlige valgene, de tre jentene og de tre uttrykkene.

Med hjertet i dansen er imidlertid en film som har varme og medmenneskelighet. Den fanger inn en lang rekke små øyeblikk som lades med en særegen magi. Vi kommer bak kulissene i et ballettakademi i St. Petersburg, cheerleading-konkurranser i Sverige, og Landskappleiken i Norge.

Vi ser de tre jentene som enkeltmennesker, som personer, men også at de er eksempler på hvordan dans kan skape identitet. En identitet som blir personlig, men som også er knyttet til kjønn og nasjonalitet.

«Med hjertet i dansen» – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>