Analysen

Børning 2 (2016)

Denne artikkelen inneholder spoilere.

*

Som filmanmelder får man i blant følelsen av at man tar filmene man skriver om på større alvor enn hva menneskene som har laget dem gjør. Et uproporsjonalt høyt antall av disse tilfellene dreier seg om norske produksjoner, og en bransje som virker genuint overrasket over at filmene blir lest fra et annet perspektiv enn hva markedsføringen legger opp til. I slike situasjoner reagerer filmskapere og distributører ofte med å anklage kritiske røster for ikke å ha forstått filmen og tradisjonen den opererer innenfor, og for å ville ødelegge moroa for vanlige, skikkelige nordmenn som bare ønsker å ha det litt moro på kino.

Det var mer eller mindre dette som skjedde da undertegnede for noen uker siden anmeldte Hallvard Bræins Børning 2 til terningkast to i Dagbladet og kritiserte filmens kvinnesyn: Produsent John M. Jacobsen omtalte kritikken som «den dummeste anmeldelsen» han noensinne hadde lest, Bræin uttalte til Amagasinet at han var oppvokst omgitt av søstre og dermed var ute av stand til å lage en antifeministisk film, og manusforfatterne Anne Elvedal og Linn-Jeanethe Kyed vekslet i Kulturnytt mellom å antyde at undertegnede manglet respekt for barnefødsler, og å påpeke at filmen tilhører en sjanger med lange – og da formodentlig også verneverdige – tradisjoner for gammeldagse kjønnsrollemønstre.

Hva gjelder mine kritikerkolleger synes de fleste å være av den formening at filmen var preget av et noe utdatert kvinnesyn, men at det i lys av dens gjennomgående stereotypiske rollefigurer og folkelige humor like fullt var merkelig at min anmeldelse hang seg opp i akkurat dette, særlig ettersom det var åpenbart at filmskaperne ikke mente noe med det. Blant tilbakemeldingene jeg har fått fra det lesende publikum, er da også oppfatningen om at Børning 2 er en morsom og trivelig film som ikke er ment – les: fortjener – å nærleses på denne måten, den suverent mest utbredte. Men det at vi i Norge ikke har noen tradisjon for å analysere og debattere lett underholdning, betyr ikke at vi ikke skal begynne.1

Som kritiker har jeg naturlig nok problemer med forestillingen om at en av årets mest sette og mest aggressivt markedsførte norske filmer selv skal få definere rammene den skal forstås ut fra – for ikke å si forventningen om at anmeldere skal begrense seg til å bedømme filmens underholdningsverdi, og aller helst nøye seg med å rapportere om den folkelige begeistringen den utløser. Som kritiker forholder man seg til det man ser på kinolerretet, og selv om filmskapernes intensjoner ikke er likegyldige, verken kan eller skal de være førende for hvordan publikum opplever filmen.2 Det spiller altså liten rolle hvorvidt Børning 2 har ment å si noe om kjønn, eller om filmskaperne i samtlige andre aspekter av sine liv er fanebærere for likestilling og feminisme. Når filmen utviser en såpass bakstreversk holdning til kvinner som den gjør, er det kritikerens oppgave å snakke om det. Og da særlig når det går på bekostning av muligheten til å sette pris på filmen som det enkle og ukompliserte underholdningsproduktet den er ment å være.

«Børning 2»

Like fullt mener jeg at det er grunn til å være skeptisk til representasjonalismen som i økende grad preger den offentlige samtalen om film i Nord-Amerika og på den engelskspråklige delen av internett. Det sier seg selv at et ensidig fokus på representasjon av ulike kjønn, etnisiteter og seksuelle legninger flytter fokuset vekk fra selve filmkunsten, og truer med å redusere filmer til innlegg i en tabloidisert mediedebatt som automatisk deler frivillige og ufrivillige deltakere inn i tilhengere og motstandere av fremskrittet. I møte med kunstnerisk signifikante arbeider er denne formen for kvoteringsaktivisme i beste fall utilstrekkelig.

Samtidig er representasjonalismen – i likhet med den enda mer utbredte metadekningen av budsjetter, billettsalg og inntjening – en naturlig konsekvens av at kommersielle underholdningsfilmer har blitt såpass strømlinjeformede og forutsigbare at det ofte finnes forsvinnende lite å diskutere hva gjelder tematikk, estetikk og budskap. I dag kjennetegnes vestlige underholdningsfilmer mer enn noe annet av et konvensjonelt formspråk, et nostalgisk forhold til sjangerkonvensjoner fra tidligere tiår og en endeløs relansering av figurer og fortellinger som publikum allerede kjenner fra tegneserier, romaner, TV og spill.

Og når en økende prosentandel av filmene som produseres i en eller annen forstand er resirkulering av av gamle troper – være det seg i form av pastisjer, parodier, fortsettelser eller rene nyinnspillinger – er det bare naturlig at det oppstår en forventning om at man oppdaterer fremstillingen av kvinner og etniske og seksuelle minoriteter på samme måte som man oppdaterer spesialeffekter og klippetempo. Eller sagt på en annen måte: Når filmene gjentar de samme triksene og fortellingene gang etter gang, er det bare naturlig at mediefortellingen om hvem som lager og spiller i filmene etter hvert fremstår som mer relevant enn filmenes plott og estetikk.

Børning 2 gjør ingen forsøk på å finne opp hjulet på nytt. Bræin & Co. plukker fritt fra fire tiår med amerikansk bilfilm og minst seks tiår med norsk komikk, og med unntak av én velkonstruert actionsekvens og noen flotte kjørescener helt mot slutten, er den en utpreget middelmådig film som flyter på skuespillerensemblets sjarm og en humor som er designet for å treffe så bredt som overhodet mulig. Med andre ord sorterer Børning 2 på alle måter inn under kategorien av filmer som det bare er rett og rimelig å kreve at tar tak i kvinnesynet og andre reaksjonære aspekter av tradisjonene de henter inspirasjon fra. Og dermed er det desto mer oppsiktsvekkende at den den ikke bare unnlater å gjøre dette, men faktisk synes oppsatt på å skru tiden tilbake.

«Børning 2»

Som enhver moderne film med franchiseambisjoner, åpner Børning 2 åpner med et resymé av forløperen, før den fortsetter der denne slapp, og gir oss sluttscenen fra perspektivet til den antatt døde Nybakken (Otto Jespersen), der han styrter utfor Nordkapp-platået i fritt fall. Men i det havoverflaten nærmer seg, og Nybakken innser hva som er i ferd med å skje, vokser det plutselig ut hangglidervinger fra bilen, og mens han seiler av gårde på vinden dukker hans gamle mor opp i passasjersetet og spør om han har lyst på en svele. Så brister illusjonen, og det blir klart at vi har vært vitne til en drøm. Nybakken har overlevd fallet, men har blitt lam fra livet og ned, og er naturlig nok ikke spesielt fornøyd med tilværelsen.

Allerede her bryter Børning 2 med realismen som preget den første filmen, og ved å understreke at ikke alt som foregår på lerretet nødvendigvis er sant, skaper Bræin et ekstra nivå av distanse til historien, som opprettholdes gjennom store deler av filmen. Etter å ha nøstet opp denne løse tråden klippes det så til hovedpersonen Roy Gundersen (Anders Baasmo Christiansen) som har sin siste dag i Oslo fengsel, etter å ha sonet en toårig dom for råkjøring. I et nikk til Olsenbanden-filmene må Roy skuffet konstatere at det ikke er noen velkomstkomité som venter på ham utenfor fengselsmurene på Grønland. Han drar derfor direkte til sin nye jobb som pølseselger på Shell, hvor han får opplæring av Petter’n (Stig Frode Henriksen) i filmens kanskje morsomste scene.3 På vei hjem blir Roy kidnappet av en gruppe maskerte menn som tvinger ham inn i en bil, og kjører ham av sted til et hangarlignende bygg hvor hans høygravide kjæreste Sylvia (Jenny Skavlan) har stelt i stand en storslagen velkomstfest, med gitarrock, linedance og reklamefilmaktig tilberedelse av grillmat som sentrale ingredienser. Børning 2 leker ikke folkelig.

Roy og vennene hans får imidlertid ikke feire lenge i fred, for etter kort tid ankommer en gruppe unge rånere festen, under ledelse av Charlie (Jonas Hoff Oftebro) og Roys datter Nina (Ida Husøy). Før datteren manifesterer seg kommenterer Roy de nyankomne ved å påpeke at intelligensnivået sank så fort den kvinnelige delen av følget – altså «babes’a» – kom inn i rommet. Når Nina så hopper ut av bilen til kjæresten Charlie slår denne replikken tilbake på Roy, og etablerer det som skal vise seg å bli en av filmens viktigste tematiske tråder, nemlig Roys kamp for å hindre sin 16 år gamle datter i å bli et seksuelt vesen – altså å opprettholde sin patriarkalske ære.

Far og datter har så vidt rukket å bli gjenforent før en flåte lave sportsbiler glir inn i hangaren. Ut av bilene trer en gruppe menn og kvinner kledd i tettsittende skinnklær. De har svart hår og gyllenbrun hud, og i en forlengelse av den første filmens oss-mot-dem-tilnærming til nasjonalitet og etnisitet posisjonerer deres sydeuropeiske utseende dem i åpenbar kontrast til filmens hvite, rotnorske helter. Når lederen Kayser (Vegar Hoel) utfordrer Roy til et race er det riktignok på kav rogalandsk, men det er likevel oppsiktsvekkende hvor ivrige filmskaperne er etter å spille på etniske motsetninger på denne måten.4

«Børning 2»«Børning 2»

Roy står fast ved sin beslutning om å bli en lovlydig mann, og avviser Kaysers utfordring, men Charlie og vennene hans vil gjerne kjøre, og dermed er det duket for et race fra Fosnavåg i Møre og Romsdal til Murmansk i Russland, med start halvannet døgn senere. Dagen etter kommer Charlie og Nina innom bensinstasjonen hvor Roy jobber for å fylle bensin på sin vei nordover. Roy forsøker forgjeves å nekte Nina å delta i racet, men siden hun er sin fars datter hører hun naturligvis ikke på ham. Bedre blir det ikke av at Charlie ber om en pakke kondomer – med jordbærsmak – når han er innom for å betale bensinen. Ninas deltakelse i billøpet blir dermed et spørsmål om noe langt viktigere enn hennes liv og helse, nemlig hennes jomfruelige dyd og Roys ære.

Det er av denne grunn at Roy motvillig legger turen til Fosnavåg. Med seg i passasjersetet har han – enda mer motvillig – sin ekskjæreste og Ninas mor Ingrid (Marie Blokhus), som i denne filmen fremstilles som en nedlatende hurpe som mangler sidestykke i norsk filmhistorie. Ingrid representerer alt det Roy og vennene hans ikke er; hun er snobbete, materialistisk og borgerlig, og ser på gatebilkulturen med dårlig skjult forakt. Vel fremme i Fosnavåg forsøker både Roy og Ingrid å nekte Nina i å delta i løpet, men igjen faller formaningene deres på døve ører.

Nybakken er også på plass for å delta i racet, men siden han sitter i rullestol er det taxisjåføren Arne Roger (Robert Skjærstad) som kjører – femsifrede drosjesregninger er tross alt ikke noe problem når man har TT-kort. Konflikten tilspisser seg. Roy skubber til Charlie som ramler inn i en av Kaysers kolleger, hvilket utløser et godt gammeldags masseslagsmål til tonene av munter banjomusikk. Denne scenen gjør det klinkende klart at Børning 2 opererer i henhold til en komedielogikk; den første filmens realistiske forankring er en saga blott, hvilket både gjør det vanskelig å engasjere seg i dramaet og gjør det umulig å påstå at det er filmens indre logikk som tvinger frem det bakstreverske kvinnesynet. Børning 2 er ganske enkelt det dens regissør og manusforfattere vil at den skal være.

«Børning 2»«Børning 2»

Når selve billøpet omsider kommer i gang, er det en underlig laidback og stakkato affære. Filmen tilbringer like mye tid på bensinstasjoner, verksteder og konsulater som på veien, og der den første filmen anstrengte seg for å skape en følelse av hastverk og momentum, er det ingen som har det travelt i Børning 2. Kun ved et par anledninger får man noen reell følelse av fart, og mens sjåførene i den første filmen hadde kartlesere til å forsikre seg om at de alltid tok korteste vei mot målet, fører sjåføren av vinnerbilen i oppfølgeren lange telefonsamtaler med kona mens taxien hans snegler av gårde i førti kilometer i timen.

Ideen med en bilfilm som utspiller seg på snøføre er unektelig god, men Børning 2 gjør liten bruk av det glatte underlaget. Filmen inneholder færre stunt enn eneren, men byr til gjengjeld på en hel del drifting, som er et fenomen som synes å ha mye til felles med en del av de mer teknisk avanserte triksene i snowboard- og skateboardfilmer, i den forstand at det som er vanskeligst å utføre ikke nødvendigvis er det som er mest cinematisk. For en uinnvidd publikummer som undertegnede fremstår dermed disse scenene som opptakten til mer spektakulære manøvre som aldri finner sted.

Ser man bort fra driftingen, er det få stunt av betydning i Børning 2. Det suverent beste av dem er den mye omtalte scenen på den isdekte Bottenviken i Østersjøen mellom Sverige og Finland. Samtidig som bilene haster over den utrygge isen fra vest til øst, er en isbryter på vei sydover mot den isfrie delen av havet, og den eneste muligheten til å nå over til den finske siden er dermed å kjøre via den tynne – og stadig krympende – stripen med is mellom havet og isbryteren. Det er en genuint nervepirrende scene, og en av de beste norske actionsekvensene som noensinne er festet til film. Hadde resten av filmen holdt dette nivået hadde Børning 2 vært en milepæl i norsk filmhistorie.

Det gjør den imidlertid ikke. Filmens øvrige stunt er både langt dårligere tenkt og langt mer underveldende i sin utførelse; ikke minst fortoner scenen der Charlie, Kayser og deres lagkamerater kjører oppover i en slalombakke for å unnslippe politiet seg som sløseri med tid og teknisk ekspertise. Og når politimannen Philip Mørk (Henrik Mestad) skreller av taket på bilen til sin finske kollega ved å kjøre under skuffa på en traktor, er det en scene publikum har sett såpass mange ganger før at man knapt nok tar notis av den.5

«Børning 2» «Børning 2»

Mens deltakerne venter, køer og spiser sin vei i retning Murmansk – på dette tidspunktet har også Doffen (Sven Nordin) dukket opp, og tatt plass i Nybakkens drosje – dukker det opp en scene som gjør det umulig å ignorere filmens anstrengte forhold til kvinner. I en scene med undertoner av seksualisert vold kvitter Roy seg nemlig med Ingrid – som nå har gått inn i full hespetre-modus – ved å stoppe bilen og legge ut om sin egen følelse av utilstrekkelighet, for deretter bare å legge armen rundt henne, kysse henne, og så, når hun umiddelbart gir etter for tilnærmelsene hans, åpne døra bak henne og dytte henne ut. Deretter kjører han triumferende av gårde mens han ler fornøyd for seg selv. Ding dong. Heksa er død.

Hadde det ikke vært for denne scenen kunne man kanskje sett gjennom fingrene med de reaksjonære kjønnsrollemønstrene og de gjentatte replikkene som setter likhetstegn mellom kvinners utseende og verdi. Men når man ser Roy kjøre reklamefilmtilfreds av gårde etter å ha dyttet sitt barns mor ut i et frossent ingenmannsland, begynner man uunngåelig å reflektere over at samtlige av de kvinnelige rollefigurene som får lov til å snakke defineres av sin relasjon til hovedpersonen; at de kvinnelige karakterene enten er barn, hurpete ekskjærester, vordende mødre eller rent dekorative elementer; at hovedmålet til den eneste kvinnelige rollefiguren filmen følger uavhengig av de mannlige karakterene6 (Nina) er at de to mennene i hennes liv skal bli venner; at kvinner gjennomgående omtales som dumme og deilige7 når det ikke finnes noen tilsvarende nedsettende omtale av menn; at alle kvinnene som fullfører løpet gjør det i passasjersetet ved siden av en mann8, og at filmen passerer Bechdel-testen på en ren teknikalitet.9

Gitt at Børning 2 er en kommersiell underholdningsfilm som ønsker å treffe så bredt som mulig, virker det urimelig at filmskaperne skulle ha laget den i et forsøk på å sette skapet på plass med hensyn til en likestilling som har “gått for langt”. Med andre ord har vi å gjøre med et prosjekt som er såpass lemfeldig skrudd sammen at verken regissøren, manusforfatterne eller produsentene har innsett hvilke kjønnsrollemønstre som ligger til grunn for filmen deres. Den umiddelbare reaksjonen på Roys symbolske triumf over Ingrid er da heller ikke forferdelse eller indignasjon, men forbløffelse over at det går an å presentere noe sånt som dette i en folkelig norsk underholdningsfilm i 2016.

Og når man innser at filmskaperne ikke har kontroll på noe såpass elementært som dette – jeg har sagt det før, men det tåler å gjentas: dette ville aldri skjedd i en norsk barnefilm10 eller en moderne Hollywood-film – rakner også troen på at det ligger noen dypere tanke bak filmens sprikende formgrep, brå stemningsskifter og de mange scenene og samtalene som ikke avsluttes, men bare fisler ut i ingenting. Altså brister illusjonen om at det ligger noen dypere tanke bak noe som helst i Børning 2.

«Børning 2» «Børning 2»

Roy, Nina, Kayser og resten av gjengen har imidlertid fortsatt et stykke igjen til mål, og akkurat da man trodde filmen hadde kjørt seg fast i en hengemyr av stivnede smil og oppbrukt velvilje, dukker Murmansk opp i det fjerne, og plutselig er det som om vi befinner oss i en helt annen film. Frem til dette punktet har Askild Vik Edvardsens foto vært preget av enkle komposisjoner og klare, skarpe bilder som mangler oppfinnsomheten og de stilistiske ambisjonene fra de beste innstillingene i Børning (2014). Så fort filmen nærmer seg Murmansk endrer den imidlertid karakter fullstendig; bildene synes med ett mer kornete og analoge, lyssettingen blir mer kunstferdig, med et elegant spill fra farget lys bak røyk, tåke og snøføyk, og bruken av den russiske arkitekturen og infrastrukturen er svært stemningsfull.

Ettersom denne delen av filmen dessuten inneholder flere scener hvor man opplever en reell følelse av fart, bidrar dette plutselige oppsvinget i kvalitet først og fremst til å understreke hva publikum har gått glipp av. For ved å avslutte her – med raske biler som suser avsted langs brede snødekte gater, under en svart russisk himmel og et tak av blåtindrende juledekorasjoner – blir det plutselig åpenbart hvor forglemmelige og lite medrivende størstedelen av Børning 2s kjøresecener i realiteten er. Man får – for å sitere halvannet tiår med norske konsulentuttalelser – aldri følelsen av at noe står på spill, og kun ytterst sjelden får man følelsen av å være i bevegelse.

Det siste bildet i Børning 2 er av Nybakken som blir påkjørt av en buss, og det er åpenbart at denne South Park-inspirerte lemlestingen av Jespersens rollefigur kommer til å bli et tilbakevendende element i franchisen. For selv om det er mye å utsette på denne andre filmen, er det ingen tvil om at Børning-serien ennå har mange filmer i seg, ei heller at den har potensial til å bli et genuint folkelig fenomen à la Olsenbanden. Det sier seg selv at det ikke er lett å lage en film som slår såpass bredt an som dette – man trenger ikke se lenger enn til Ole Endresens Wendyeffekten (2015) og dens 12.000 solgte billetter for å fastslå at bred komikk og kjente fjes ikke er noen garanti for suksess – og det er tydelig at Bræin, Jacobsen og resten av teamet forstår dagens norske kinomarked bedre enn de fleste.

Snarere enn å unndra Børning 2 fra kritisk oppmerksomhet, skjerper dette kravene til den offentlige diskusjonen rundt filmen. I en tid da flertallet av norske filmer som er laget for voksne sliter med å selge mer enn 20.000 kinobilletter, trenger den norske filmbransjen disse publikumssuksessene mer enn noensinne, og dermed er det i alles interesse at de er så gode som overhodet mulig. Det er intet motsetningsforhold mellom gode filmer og populære filmer, men det er heller ikke slik at folkelig omfavnelse er det samme som filmatisk kvalitet – særlig ikke i Norge, hvor man kun får virkelig store publikumsvinnere dersom man lykkes i å mobilisere den delen av publikum som i høyden går på kino én gang i året og hvis filmsmak dermed ikke er videre sofistikert.

Spørsmålet er om skaperne av Børning 2 har hatt ambisjoner om å lage god film eller om de ganske enkelt har villet lage folkefest. Filmkritikken kan kun forholde seg til det førstnevnte.

*

Fotnoter

1. Som en smålig og hevngjerrig mann må jeg, for å sitere Peep Shows Mark Corrigan, vokte meg vel for ikke å bli oppfattet som smålig og hevngjerrig, og i så måte må det understrekes at jeg hadde forpliktet meg til å skrive denne analysen for Montages lenge før det ble klart at jeg skulle anmelde filmen for Dagbladet. Herværende tekst er altså et resultat av undertegnedes pliktoppfyllende natur, snarere enn et intenst behov for å få siste ord i debatten om Børning 2.

2. Det burde være overflødig å påpeke at filmanmeldere heller ikke anmelder filmskapernes verdensbilde eller politiske synspunkter, enn si at det er like mulig for en feminist å lage en kvinnefiendtlig film som det er for en kvinnehater å lage en feministisk film.

3. Den får imidlertid hard konkurranse fra en scene i andre halvdel av filmen, der Otto Jespersen leverer litt førsteklasses fysisk humor etter at filmens «Ellevte roman, bok atten»-inspirerte twist har blitt avslørt. Klippingen i bensinstasjonscenen tyder også på at det finnes flere gode øyeblikk med Petter’n som ikke fikk plass i filmen.

4. Mye kunne vært skrevet om Børning-filmenes tilnærming til hudfarge og nasjonalitet, men i denne sammenhengen holder det å påpeke at filmene føyer seg inn i et mønster som preger så å si alle virkelig store norske publikumssuksesser beregnet på et voksent publikum som har fulgt i kjølvannet av Max Manus (2008): Samtlige av disse filmene kretser rundt fellesskap av hvite nordmenn, og preges av en uproblematisert etnisk og kulturell homogenitet. I filmer som Max Manus, Kon-Tiki og Kongens nei er dette langt på vei naturlig, ettersom filmene utspiller seg på et tidspunkt da dette var normen her til lands, men mønsteret gjentar seg i filmer som Bølgen, Hodejegerne og Børning-filmene hvor utlendinger fremstilles som fremmedelementer og fiender av de norske hovedpersonene. Det viktigste i denne sammenhengen er ikke de konkrete grepene filmene tar for å konstruere en dikotomi basert på etnisitet og/eller kultur, men at dette er noe alle de store publikumsvinnerne har til felles. Hva gjelder Børning 2 kan det også nevnes at den i motsetning til Børning lar én av de mørkhudede rollefigurene (spilt av Ravdeep Singh Bajwa) få snakke, selv om han blir avspist med to replikker. (Mer om den nye nasjonalromantikken i norsk film i dette Vagant-essayet.)

5. Av samme grunn fremstår scenen der Kayser og kompanjongene hans presser Roy av veien som såpass grunnleggende for bilfilmsjangeren at man ikke fester seg ved det.

6. Til sammenligning har både Nybakken, Doffen og Philip Mørk sine egne biplott.

7. Jfr. Roys kommentar om intelligensen til de unge kvinnene i Charlies gjeng, Petter’ns utlegninger om Carina Ruud – en rollefigur vi aldri får se, men som altså i motsetning til flere av de kvinnelige rollefigurene på lerretet både har fornavn og etternavn – som har «svære frontlykter» og «passelig mye vakuum i overetasjen», og Ingrids beskrivelse av Sylvia som «en dum og deilig kjæreste som er gravid».

8. Mye tyder på at Jenny Skavlans graviditet skapte uforutsette begrensninger for rollefiguren hennes, og at manusforfatterne enten ikke rakk eller ikke tenkte på å veie opp for bortfallet av franchisens ene kvinnelige karakter med noe agency av betydning. («Skrev om Jenny Skavlans Børning 2-rolle fordi hun var gravid», VG, 12. oktober 2016.)

9. Det er vanskelig å gi noe entydig svar på hvorvidt Børning 2 passerer Bechdel-testen. Det finnes flere scener der Ingrid kjefter på Nina og krever at hun skal bli med henne hjem, men Nina sier så godt som ingenting i disse scenene, og i den grad det oppstår noen reell dialog er det mellom Ingrid og de mannlige rollefigurene som også er tilstede.

10. Som enkelte anmeldere har påpekt kan man se Børning 2 som en barnefilm for voksne, noe man ogå kan si om Vibeke Idsøes Løvekvinnen, som også er produsert av John M. Jacobsen. Som undertegnede var inne på i analysen av Grand Hotel er denne tilnærmingen på mange måter den mest rasjonelle strategien for å lage kommersiell film for ungdom og voksne i dagens uforutsigbare norske kinomarked.

*

«Børning 2» – kinoplakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. Camilla Johannessen sier:

    Det er en trist dag når feministisk hatpropaganda har etset seg inn i hjernebarken til mannlige filmkritikere. Man kan bare gjette på hvilke intensjoner herr Kiellands har med å leke en slik hvit ridder men jeg vil anta at de han prøver å imponere med denne teksten vil gjenkjenne det som en patetisk bønn om oppmerksomhet. Antakeligvis vil den isteden provosere enda flere kvinner til å ta tydelig avstand fra den forvridde og utdaterte ideologien som feminismen har blitt.

    • Lydia sier:

      Alltid bra med slike saklige innlegg som fører debatten videre! For noen perspektiver! La aldri noen si noe negativt om hvordan kjønn er på film igjen, det er bare gammel sur feminisme! Typisk å anklage noen som prøver å skape litt god diskusjon for å være keen på oppmerksomhet. Hadde vært bedre hvis du faktisk kom med skikkelige innspill, for eksempel hva du synes om filmen!

    • Veronique Blue sier:

      Det blir for dumt å kreve en saklig respons, når Aksel Kielland selv har lagt lista på et slikt fanatisk nivå. Han kjemper en “kvinnekamp” som flertallet av kvinner ikke vil vite av, og denne analysen hans er ikke annet enn en palmeblader for en minoritet av mannevonde ekstremister. Han kan ikke vente å få kaste rundt seg med slikt hat, uten at det vil bli slått ned på.

    • På vegne av redaksjonen her på Montages vil jeg gjerne oppfordre til ikke-anonyme kommentarer, når det først legges an til et ordskifte med motstridende meninger.

      Og hvis det er noen flere som har sett «Børning 2», så kunne det jo vært interessant å høre alternative perspektiver på filmens faktiske innhold, som en utvidelse av diskusjonen som artikkelen inviterer til.

  2. Thomas H H sier:

    Friskt med en Dag Solstad-referanse i en analyse av Børning 2 (“filmens ‘Ellevte roman, bok atten’-aktige twist”).

  3. Mads sier:

    Børning skildrer vel et type miljø der et slikt kvinnesyn er “normalt”. Hvis filmskaperen/manusforfatterne plutselig skulle portrettere disse personene med stikk motsatte verdier ville det vært merkelig, og malplassert i denne type sjangerfilm.

    • Dag Sødtholt sier:

      Tanken er vel at det går an å skildre situasjonene slik at de er tro mot miljøet, men på en måte som kritiserer de som utøver den eventuelle kvinnefiendtligheten. (Jeg har ikke sett filmen.) En slik kritikk trenger jo ikke være eksplisitt uttalt, men ligge som en undertone.

  4. Thomas H H sier:

    Spør igjen etter å ha sett filmen: Hva menes med “filmens ‘Ellevte roman, bok atten’-aktige twist”? I Dag Solstads roman vet man fra tidlig i boken at han ikke er lam.

    Synes for øvrig kritikken mot filmens misogyni er overdrevet. Den har noe av det, ja, og fremstår til tider usympatisk, men ikke mer enn i tilsvarende sjangerfilmer. At kvinnene står i bakgrunnen og er mest til pynt, f.eks. Lise Karlsnes i en rolle uten replikker, er (dessverre) langt fra uvanlig, verken i film eller andre kulturuttrykk.

  5. Thomas H H sier:

    Lurer også på hvordan Roys konklusjon og aksept av datterens kjæreste mot slutten av filmen etter å ha sett ham i aksjon bak rattet passer inn med tolkningen av hans motivasjon at han deltar for å “redde datterens ære”. Det kan jo vel så gjerne være sikkerheten hennes han på litt klønete vis er bekymret for og hvilket kaliber rånegutt kjæresten viser seg å være.

  6. Sondre Rua Dokken sier:

    Før vi går over til sjølve filmen, en kort kommentar på kvinnesynet. Jeg tenker at karakterene som har dette dette skakke kvinnesynet fremstår ikke akkurat som de skarpaste knivene i skuffen. I så måte er det en kritikk til de som har dette synet, hvem vil være ening med de fremstilt som løker.

    Jeg mener Børning 2 lider av det samme som Børning. Jeg klarer ikke å bli glad i familien Gundersen, verken nye eller gamle tilskudd. Ingenting som foregår inni den flotte gule Mustangen engasjer. utfordringene far og datter, mor og far eller nytt kjærestepar har, er konflikter jeg gladelig kunne vært spart for. Da jeg så Børning (1) for andre gang spolte jeg lett over disse scenene, filmen ble en time lang og nivået bedre. En kombinasjon av svakt manus, skuespill og uinteressante konflikter.
    En kan spørre seg hvor viktig er dette i en slik underholdningsfilm, men når det er så dårlig så tar det deg ut av hele den gode stemningen filmen har ved å skape et uengasjerende drama. Det blir også brukt som motivasjon til å fullføre løpet. Jeg syntes forholdet mellom Nybakken og Doffen er mye mer inderlig og rørende. For meg står det mer på spill om de skulle miste hverandre enn noen av de andre karakterene. Motivasjonen de har for å være med på disse løpene er også den jeg kjøper lettest. Bare spør hvorfor folk er med på Gumball 3000. De elsker biler og ikke mist opplevelsen dette eventyret gir. Bikarakterene er med på å gi filmen en løft hele veien. De er de morsomste og triveligst å følge på reisen. Her kommer en enorm brannfakkel som sikkert vil svekke mitt innlegg kredibilitet. Jeg er svak for The Dukes of Hazzard. Bo og Luke er så likanes at en godtar alt som i utgangspunktet er svakheter. I Børning 2 er dessverre fam Gundersen det samme som Jessica Simpson i TDoH, ikke bra.

    Så til det som drar folk på kino, bilkjøringa.Jeg vil svare på det som står i analysen om at realismen som var i Børning brytes i Børning 2. Hvordan Nybakken drømmer før han treffer vannet har lite med realisme å gjøre. Det verste bruddet på realisme skjer uansett i Børning 1 når Roy velger å ta en snarvei over vidda utenfor vei og dundrer nedover skrenter. En scene som totalt ødela alt. Supermann kunne like gjerne transportert hele bilen til Nordkapp etter det. Når det kommer til driftingen i Børning 2 så har det veldig bra cinematisk potensiale. Der er det nok heller regi og foto som kommer til kort. Sjekk ut noen av Ken Block sine videoer på Youtube. Tau man ji D fra 2005 viser mer drifting på film. Alt som skjer i slalombakken har vi sett før enten på youtube eller i den svake Taxi 3. Scenen hvor Hiluxen kjører under hoppet mens hopperen kommer over virker fantastisk unødvendig og lite spektakulær. Men herre min hatt å fett det er å se bilene med fullt pådrag dure opp bakken. Jeg lite godt scenen hvor Roy bruker et isflak til å komme seg over vannet. Det er sammen med snøscootertransporten de mest kreative og fornøyelige scenene.

    Jeg vil også trekke fram slutten hvor en virkelig kan se at det går fort med GTR en. Der får en følelse av fart. Se bare på de første Taxi filmene. Vil du at det skal se ut som noen kjører fort på film så må en kjøre noe sjukt fort på film. Roy sin tur inne inne lageret hvor vi har kamerat med utsikt over panser og lykter er herlig. Et fint nikk til tidligere amerikanske bilfilmer.
    Jøss, takk for meg og kjør forsiktig.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>