Film fra sør 2016: Amat Escalante ^[1]s filmspråk bærer preg av jordfestet visualitet, minimalistiske iscenesettelser og knapp dialog. Den prisvinnende mexicanske regissøren er blant gjestene som får et eget regissørportrett på Film fra sør i år, og i tillegg til hans nyeste film, Det fremmede ^[2] (2016), viser festivalen gjennombruddet Los bastardos ^[3] (2008) og Cannes-vinneren Heli ^[4] (2013).   

Nærmest som lyn fra klar himmel posisjonerte Amat Escalante seg som et av Mexicos store filmhåp med spillefilmdebuten Sangre ^[5] i 2005. Filmen ble vist i sideseksjonen Un certain regard under filmfestivalen i Cannes – hvor den ble belønnet med Kritikerprisen.

Escalante ble født i Barcelona, Spania, og vokste opp i Guanajuato i Mexico. Tidlig i tyveårsalderen flyttet han tilbake til fødebyen Barcelona for å studere film ved Centre d’Estudis Cinematográfics. Videre dro han til Cuba for å gå på filmskolen Escuela Internacional de Cine y Televisión.

Med sin andre spillefilm, den polariserende Los bastardos (2008), vakte han igjen oppsikt. Filmen legger handlingen til det turbulente grenseområdet mellom USA og Mexico, og byr på rå, usentimental og autentisk sosialrealisme. Filmen slår hardt – og plutselig – og blir en real tankevekker rundt temaer som ulovlig arbeidsinnvandring, dysfunksjonelle samfunnsstrukturer og menneskeverd.

I 2013 tok Escalante steget opp i den prestisjetunge hovedkonkurransen i Cannes med thrilleren Heli (2013), som ble tildelt prisen for beste regi av juryformann Steven Spielberg.

I filmen møter vi en 17 år gammel småbarnspappa, Heli, som bor med sin kone, far og lillesøster Estella i et lite hus i hjertet av et område som domineres av vold, narkotika og korrupsjon. Han jobber nattskift på en bilfabrikk, og forsøker etter beste evne å beskytte seg og sin familie fra den brutale virkeligheten rundt dem. Men når lillesøsterens kjæreste stjeler narkotika, vikles Heli og familien inn i et oppgjør mot banditter, militæret og politiet. Filmen jobber med alvorstunge temaer og portretterer hverdagsmenneskets desperasjon på en ofte røff og direkte måte.

^[6]

«Heli» (2013).

*

Sjangerhybrid: Science fiction, horror og sosialrealisme

Med Det fremmede («La Region Salvaje») hadde premiere i hovedkonkurransen under filmfestivalen i Venezia tidligere i høst, og vant Sølvløven for beste regi. Filmen deltar også i hovedkonkurransen under Film fra sør, og produksjonen har dessuten sterke norske bidrag: Maria Ekerhovd ^[7] og Mer Film er co-produsent, filmen fikk støtte fra Sørfond og norske Guro Moe ^[8] har komponert filmmusikken.

Atter en gang gjør regissøren et dykk ned i skyggesidene til det mexicanske samfunnet, men med overraskende vendinger. Det fremmede er, til tross for en ytre ramme som omfavner science fiction og horror, en film om kjærlighet og frihet i et mannssjåvinistisk samfunn preget av homofobi og misogyni.

Vi møter et ungt par i en liten by i det mexicanske lavlandet, som sliter med sitt destruktive parforhold. Men når en meteor krasjer inn et nærliggende fjell, begynner det å skje ting som går langt utenpå hovedpersonenes krangling og bestrebelser i samlivet.

Le LD Nguyen (LN): Du ble inspirert av en historie om en kvinne i hjembyen din, Guanajuato?

Amat Escalante (AE): Hun ble utsatt for et voldtektsforsøk, men kjempet imot og kom seg unna. I basketaket ble begge skadet. Politiet tok både kvinnen og voldtektsmannen til sykehuset og satte dem i samme rom, noe som er absurd i seg selv. På toppen av det hele ble kvinnen beskyldt for å være løs på tråden, et ludder, og, ja, du vet…

Dette ble utgangspunktet for Det fremmede, selv om jeg naturligvis har diktet videre og skapt en helt annen historie. Men grunnelementene er der: Hovedpersonen er en kvinne i et miljø preget av mannssjåvinisme, kvinnehat, homofobi og andre nedverdigende tendenser.

^[9]

«Det fremmede» (2016).

Jeg henter i det hele tatt mye inspirasjon og ideer fra saker jeg leser og situasjoner jeg ser i hverdagen. En annen nyhetssak som påvirket mitt arbeid med manuset handlet om en mann som ble funnet død i elven som renner gjennom Guanajuato. I artikkelen kom det frem at han var en mannlig sykepleier, som var homofil. Avisoverskriften var «Homse funnet død». Jeg ble sjokkert og sint. Denne overskriften, med både en nedsettende betegnelse og totalt feil fokus, sier mye om det samfunnet vi lever i.

LN: Med slike historier som bakgrunnsteppe ville nok mange endt opp med å lage et reinspikka sosialrealistisk drama, men du valgte å legge inn elementer som horror og science fiction i Det fremmede.

AE: Min forrige film, Heli, tok for seg skyggesidene i det mexicanske samfunnet og er på mange måter tematisk beslektet med Det fremmede, og for så vidt også andre filmer jeg har gjort tidligere. Men denne gangen ville jeg jobbe med temaene på en ny måte, og det falt naturlig å bevege seg inn i andre filmsjangre – la råskapen og umenneskeligheten manifestere seg som et monster; noe som ikke hører til på jorden. Dessuten har jeg alltid vært fan av sjangerfilmer, både horror og science fiction, så det var gøy å jobbe med disse elementene. Det føltes helt riktig for dette prosjektet.

For meg handler det å lage film om å utforske ting man ikke nødvendigvis vet alt om fra før av, å utvide rammen for historien slik at både jeg selv og seeren forhåpentligvis kan få en bredere og dypere forståelse av ting som skjer rundt oss.

Selv om jeg jobber mye med sosialrealisme, så er jeg opptatt av å stille spørsmål og utforske dynamikken mellom mennesker; psykologiske mekanismer for hvordan og hvorfor folk handler som de gjør. Jeg vet ikke alt på forhånd. Jeg leter ofte etter svar, og det gjør jeg gjerne sammen med publikum som ser filmen min.

^[10]

«Den fremmede» (2016).

En varslet katastrofe

LN: Apropos dynamikk. Et gjenkjennelig trekk i dine tidligere filmer er plutseligheten i enkelte scener. I blant tegner du en tilsynelatende stillferdig situasjon, riktignok med en foruroligende, overhengende stemning, før det plutselig smeller, så og si ut av intet. Et slags definitive point of no return som utspiller seg på et nanosekund. Er dette et grep du har lagt din elsk på, og som du ofte vender tilbake til, nærmest instinktivt?

AE: Slike grep må alltid være motivert av historien. I Los bastardos falt det seg veldig naturlig; vendingen er en logisk og varslet utgang av den fatale ferden som de to brødrene har begitt seg ut på, selv om den fremstår brå og brutal. I Heli var råskapen enda tydeligere varslet, synes jeg. Jeg forventet ikke at noen skulle bli særlig sjokkert – men der tok jeg visst feil.

Det er alltid er vanskelig å forstå sin egen film fullt og helt før den har møtt publikum og du får deres tilbakemeldinger. Men jeg skildrer aldri vold for voldens skyld, og Det fremmede er enda et eksempel på dette. Volden her er hovedsakelig av sosial og psykologisk art, og er en naturlig konsekvens av begivenhetene i fortellingen.

For kvinner i Mexico kan hverdagen være fylt med vold, selv om den ikke nødvendigvis er fysisk. Det kan være stygge blikk, nedsettende og sexistiske kommentarer, forskjellsbehandling og generell diskriminering. Og enda verre er det for homofile menn. Enkelte deler av verden har kommet langt når det gjelder frigjøring og toleranse, men mange steder henger dessverre langt, langt etter.

*

Film fra sør arrangerer en spesialvisning ^[11] av Det fremmede i det store skuret på Vippa søndag 9. oktober. Amat Escalante intervjues av Montages, og det serveres mexicansk mat og drinker. Escalante dukker også opp til regissørsamtale med Montages på Filmens hus mandag 10. oktober, 20.00.