Lyst og død går hånd i hånd i stumfilmklassikeren Pandoras eske (1929)

Louise Brooks‘ utstråling er fortryllende i G.W. Pabsts tyske stumfilmklassiker Pandoras eske (1929), men ansiktet og kroppsspråket hennes signaliserer også noe urovekkende og tragisk. Rollefiguren Lola er elskerinnen, bedrageren og intrigemakeren, men regissøren ser bak fasaden for å avsløre en dypt tragisk skikkelse.  

Få filmer har latt en skuespillers ansikt og kroppsspråk komplementere og berike tematikken på samme måte som Pandoras eske. Nyansene i Brooks’ rolleprestasjon er så sublime at de omformer et simpelt melodrama til en gresk tragedie av episke proporsjoner, og hun ble av den tyske filmkritikeren Lotte Eisner beskrevet som «an actress who needed no directing, but could move across the screen causing the work of art to be born by her mere presence».

Den tyske mesterregissøren Georg Wilhelm Pabst var dyktig til å skape komplekse filmkarakterer, og iscenesetter i Pandoras eske sin hovedperson med stor omhu. Kostymene gjenspeiler hennes psykologiske tilstand, og nærbilder anvendes bare unntaksvis – med desto større effekt. Hvert bildeutsnitt bidrar til å kommunisere Lolas personlige drama i alle dens fasetter.

Kortversjonen av den kompliserte fortellingen lyder omtrent slik: Lola er elskerinnen til en avismagnat ved navn Ludwig Schön som vanker med lugubre menn og delvis lever i Tysklands kriminelle underverden. Schön blir drept av Lola i det som tilsynelatende er en ulykke. Hun blir dømt for drapet, men klarer å flykte ved hjelp av en lesbisk kvinne som er forelsket i henne, samt vedkommendes to kompanjonger og Schöns sønn. Sistnevnte er også forelsket i Lola.

Til slutt gjemmer hun seg på en båt som blir brukt av kriminelle til ulovlig gamblingvirksomhet, og blir utpresset av en som truer med å angi henne. Filmen ender i en deus ex machina – ikke ulikt Euripedes greske tragedier. Men som Kenneth Tynan skriver i artikkelen The Girl in the Black Helmet i The New Yorker: «Although the film is a tragedy, it is also a celebration of the pleasure principle.»

Seksualitet, lyst og død går hånd i hånd i Pabsts dystre chiaroscuro-univers. Nedenfor løfter vi frem et knippe særlig bemerkelsesverdige scener og kamerainnstillinger fra filmen, knyttet opp mot noen treffende sitater.

*

Pandora

Schön blir tatt på fersk gjerning av sin blivende kone mens han og Lola er midt i en het omfavnelse. Lolas lure smil avslører at dette enten var noe hun hadde planlagt eller ønsket skulle skje. Nå har han ikke noe annet valg enn å gifte seg med Lola for å unngå en stor skandale.

Schön legger en pistol i hånden til Lola, og ber henne om å begå selvmord. I det påfølgende basketaket går imidlertid pistolen av ved et uhell, og han blir drept. I bakgrunnen kan man se en menneskefigur som enten bærer en tung bør, eller klamrer seg fast til noe. Ansiktet er vendt oppover på dramatisk vis og uttrykker sorg og anstrengelse. Det kan tenkes at figuren representerer menneskehetens evige kamp for overlevelse og gir dermed Lolas situasjon en større, metaforisk betydning:

«Those who love Lulu tend to die violently and unexpectedly. The look on her face during the accidental shooting of one character is fascinating: She seems to be standing outside her own life, watching it happen.» – Roger Ebert

Pabst er vågal i sin portrettering av lesbisk forelskelse (filmhistoriens første lesbiske rollefigur?). Augusta Geschwitz (Alice Roberts) hjelper Lola ved å la henne bruke sitt pass i flukten fra politiet. Hun står lojalt ved Lolas side, og begår til og med drap for å hjelpe sin elskede. Louise Brooks forteller selv hvordan dette fortonte seg på filmsettet:

«Then Mr. Pabst began explaining the action of the scene, in which she (Alice Roberts) was to dance the tango with me. Suddenly she understood that she was to touch, to embrace, to make love to another woman. Her blue eyes bulged, and her hands trembled. Anticipating the moment of explosion, Mr. Pabst (…) caught her arm and sped her away out of sight behind the set. A half hour later, when they returned, he was hissing soothingly to her in French, and she was smiling like the star of the picture (…)

Both in two-shots and her close-ups photographed over my shoulder, she cheated her look past me to Pabst who was making love to her off camera. Out of the funny complexity of this design Mr. Pabst extracted his tense portrait of sterile lesbian passion, and Mme Roberts satisfactorily preserved her reputation.»

Et utall kostymer og hårfrisyrer bidrar til å vise Lolas mange ansikter. Hennes tristesse i rettsaken hvor hun er tiltalt for å ha drept sin ektemann er et eksempel på rollefigurens teft for manipulasjon og maskespill.

Pandora

«Unlike most directors, Pabst had no catalog of characters, with stock emotional responses. D.W. Griffith required giggling fits from all sexually excited virgins. If Pabst had ever shot a scene showing a virgin giggle, it would have been because someone was tickling her.» – Louise Brooks

Pandora

«I think that the two films Pabst made with me, he was conducting an investigatoin into his relations with women, with the object of conquering any passion that interfered with his passion for his work. He was not aroused by sexual love, which he dismissed as an enervating myth. It was sexual hate that engrossed his whole being with its flaming reality.» – Louise Brooks

Pandoras eske har vært svært innflytelsesrik på film noir-sjangeren med sin tematikk og dunkle, uttrykksfulle lyssettinger, men har også mange likhetstrekk med Orson WellesCitizen Kane (1941). (Ikke minst ligner Schön en ung Charles Foster Kane!)

*

Kilder:

Brooks, Louise. Pabst and Lulu. Sight and Sound, 1965.

Ebert, Roger. Pandora’s Box. RogerEbert.com, 1998.

Tynan, Kenneth. The Girl in the Black Helmet. The New Yorker, 1979.