vgteqqs36

Analysen

Cave (2016)

Serien av norske natur-thrillere har fått et nytt bidrag i regissør Henrik Martin Dahlsbakkens hulemysterium Cave. Makter filmen å bruke sitt potente premiss til den bildesterke regissørens fordel?

I en alder av bare 27 år har Henrik Martin Dahlsbakken allerede gjort seg bemerket som et betydelig talent med den prisvinnende spillefilmdebuten Å vende tilbake (2015) og mystiske Sensommer (2016), i tillegg til en lang rekke virtuose kortfilmer. Det ble tidlig åpenbart at Dahlsbakken besatt et filmatisk øye, med forkjærlighet for dynamiske kamerakjøringer, dybdefokus og megetsigende innstillinger. Men så fort han gikk fra de ordknappe kortfilmene til de mer dialogdrevne spillefilmene, støtte han på et problem: dialog og skuespillerinstruksjon. Dahlsbakken-dialogen fremstår ofte litt corny og åttitalls, tidvis levert i et anstrengt toneleie av skuespillerne (uavhengig av deres dyktighet i faget). Dette har gått på bekostning av kvaliteten i det visuelle uttrykket – en slags påminnelse om at Dahlsbakken ennå ikke er utlært som filmskaper.

Med Cave melder det seg også et annet spørsmål: Er Dahlsbakken i stand til å overføre sin hovedsakelig kunstfilmorienterte estetikk til et rendyrket sjangerkonsept? Evner han å injisere sin egen stemme i et slikt fiksjonsunivers? Før vi besvarer spørsmålet er det imidlertid nødvendig å se nærmere på bakteppet for handlingen i Cave og de eksisterende sjangertropene som legger føringer for Dahlsbakkens utforskning.

Natur som eksisterer vs. natur som konstrueres

Da Montages intervjuet den islandske regissøren Benedikt Erlingsson på filmfestivalen i Tromsø i 2014, om hans (ikke altfor imponerende) spillefilmdebut Om hester og menn, sa han følgende om naturens rolle i filmen:

Naturen er jo bare der, jeg kan ikke slette den […] På en måte har landskapet ødelagt islandsk film fordi det har vært så mye fokus på det. Du kan ikke ha en kjærlighetsscene uten å flytte scenen til en klippe, for eksempel. Men den er der og den fungerer som en plattform for historien. Vi ønsker jo også å lage et slags dikt.

I dette sitatet ligger mange av selvmotsigelsene og dilemmaene som omkranser filmproduksjoner fra Island og Norge; og da særlig filmer som på et eller annet vis utspiller seg i naturen. På den ene siden tar man praktisk utgangspunkt i de faktiske omgivelsene som ligger der, a priori, men på den andre siden ønsker man å bruke dem til å speile historien, til å skape et filmisk rom og til å konstruere noe lyrisk i iscenesettelsen.

4

Cave er intet unntak. Hele førsteakten – før man beveger seg inn i hulens mysterier – mesker seg i dronekjøringer over den norske fjellheimen. I en tidlig kappkjøring på de snirklete fjellveiene forsøkes et slags møte mellom moderne biljaktestetikk à la Furious 7 (2015) og sluttscenen fra Blade Runner (1982); sågar med komponist Johannes Ringens nydelige, pulserende retrosynther med store, åpne intervaller – ikke ulikt Vangelis‘ eget sluttspor fra Ridley Scotts mesterverk. Snø, fossefall, isbreer, tundra og steilende klipper speiler den indre villskapen som preger de tre rollefigurene på vei mot sin farefulle huleutforskning.

På samme måte spisses og forsterkes alle de naturlige lydene inne i selve hulen – vanndrypp tunge som bly, ekko dype som evighetsbrønner, tau som gnisser frem flere desibel enn isopor mot vindusflater, samt en rekke uidentifiserbare lyder som skal skape tilstedeværelsen av “noe annet” der ute i bekmørket.

I andre scener får naturen lov til å strømme mer organisk fra de faktiske omgivelsene, et grep som Dahlsbakken benyttet med stort hell både gjennom den luftige, fargerike, nesten postkortaktige varmen i Sensommer og det iskalde, blå skumringslyset i Å vende tilbake. Et av de fremste eksemplene i Cave er samtalen mellom Viktor (Benjamin Helstad) og Charlie (Heidi Toini) utenfor fjellhytta i filmens første akt, der det melankolske i samtalens innhold speiles av det blåsorte lyset som omfavner dem – kanskje en referanse til scenene med familiefaren i Å vende tilbake, ettersom temaet også her er traumer knyttet til krigsopplevelser i Afghanistan.

3

Med andre ord foreligger det ikke én bestemt ideologi knyttet til naturens fremtoning i Cave. Dette er en film hvor naturen ikke bare skal skape et omriss av handlingen, men også være en aktør og en kilde til mye av spenningen (kanskje også til det over-naturlige, selv om det ikke formuleres eksplisitt), og derfor er det synd at man ikke har dyrket konstruksjonen i større grad og mer konsekvent. Kanskje har vanskelighetene i filmens veldokumenterte produksjonsprosess frarøvet Dahlsbakken en del valgmuligheter, eller kanskje veide fokuset på filmens sjangerelementer tyngst i dette tilfellet.

Når nettene blir lange, og sjangeren setter inn…

Cave er en såkalt high concept-film med et svært enkelt premiss – tre unge mennesker drar på grottetur, men oppdager raskt at ting ikke er som det skal. Det er naturligvis ikke en ny undersjanger. I 2005 kom to filmer som begge utforsket det samme temaet – Bruce Hunts The Cave og Neill Marshalls The Descent. Begge skildret på glimrende vis møtet med blodtørstige skapninger i undergrunnens ugjestmilde omgivelser. Dahlsbakkens film er mer psykologisk anlagt, og tilsynelatende uten paranormale elementer – altså tettere på Villmark (2003) og Rovdyr (2008) enn Fritt Vilt (2006), om man skal trekke norske paralleller. Men der hvor Hunt og Marshall dyrket den sitrende intensiteten i tilstedeværelsen og forventningen, i å la tiden bli et verktøy i seg selv, er Cave mer opptatt av fremdrift og enkeltstående skrekkøyeblikkog dermed også hakket mer kommersielt orientert. Dette kommer spesielt til uttrykk i to sjangeringredienser: skøyerstreker og hindringsnivåer.

Allerede fra kappløpet i filmens åpningssekvens etableres de tre hovedrollefigurene som adrenalin-junkies og spilloppmakere. De er ikke fremmed for å dra en “Skremmer’n” når trangen melder seg: Adrian (Mads Sjøgård Pettersen) utfører et lekent bakholdssangrep på Viktor etter at sistnevnte har vært en tur på utedoen, Adrian griper plutselig tak i Charlie mens hun utforsker et mystisk telt på grottegulvet, Viktor forsvinner et øyeblikk fra gruppen for så å sprette opp som troll i eske rett foran Charlie. Og så videre.

Dette er en enkel, narrativ mekanisme som kan brukes til å villede publikum – vi er aldri helt trygge på hva som er spøk og hva som er potensielt alvor, spesielt ikke når spøken iscenesettes som en klassisk jump scare. Men blir det for enkelt? Hvis behovet for falske skvett er så stort, kan det kanskje tyde på at den ekte trusselen ikke er nærværende nok? Steven Spielberg lekte seg likeledes med publikums forventninger i Haisommer (1975), men der var den falske skremselen grunnlagt i kognitiv dissonans fordi vi tidlig hadde blitt introdusert for den ekte trusselen. Med andre ord: Det kunne ha vært den faktiske haien, men vår sanselige opplevelse tolket det annerledes.

Det samme spørsmålet kan rettes mot den andre sjangeringrediensen, filmens hindringsnivåer. Så lenge det eksisterer en drivende søken eller et spesifikt oppdrag som rollefigurene må forholde seg til, vil det også dukke opp flere hindringsnivåer: en hovedhindring eller -trussel som hviler over hele filmen og forhåpentligvis vil bli konfrontert mot slutten, og mindre hindringer underveis som ideelt sett er relatert til hovedhindringen på noe vis.

mdflnri40

I Cave er det utforskningen av hulen som er oppdraget, og hovedhindringen den trusselen som muligens befinner seg der nede. Flere av småhindringene er imidlertid ikke relatert til denne hovedhindringen, men er i stedet satt inn som frittstående utfordringer (av varierende intensitet) for å fylle historien med små sprut av spenning underveis – litt som skøyerstrekene. På et tidspunkt glipper tauet til Adrian, og han faller 2-3 meter til bakken. Han får slått pusten ut av seg, men kommer fort til hektene. Hva var poenget med denne sekvensen? Er det en film om glatte vegger og huletur-utfordringer, eller om noe annet? Det finnes naturligvis også eksempler på mer relevante hindringer som orienterer seg mot det kammerspill-aktige trekantdramaet og en viktig vending på slutten av andre akt, men igjen skulle man ønske seg en litt høyere grad av konsekvens i manusarbeidet.

Andre sjangergrep fungerer bedre, spesielt alt som omhandler desorientering i bekmørket. Komponist Johannes Ringens dissonante, nesten operatiske skrekkmusikk tilfører flere jaktsekvenser så mye dybde i lydbildet at filmen tidvis føles som en knalldyr Hollywood-produksjon. En voyeur-sekvens i siste akt (med svært ladet bruk av shot-reverse shot) er også effektiv. Her legger Dahlsbakken seg tett opp til det som gjorde Marshalls The Descent så bra – tålmodighet, tilstedeværelse og troen på uthaling av tid. I disse glimtene aner vi konturene av en mer original sjangerfilm, grunnlagt på rendyrket opplevelse og desperasjon.

Men hvis man et øyeblikk lar sjanger være sjanger, og støtter seg til det flosklete og reduktive mantraet om at «filmen gjør det den skal gjøre», finnes det noen spor av filmskaperen Dahlsbakken som imponerte oss med sitt billedspråk i sine to første spillefilmer?

Hvor er Dahlsbakken?

Noen av Dahlsbakkens tematiske auteur-strømninger kjenner vi raskt igjen: Trekantdramaet, som nå utspiller seg i et lukket miljø uten mulighet for flukt, hovedpersoner med krigstraumer eller andre former for traumer, og ikke minst forholdet mellom natur og død. I Å vende tilbake og Sensommer ble flere av disse tematiske strømningene speilet i visuell geometri, som den labyrintiske lagdelingen av vertikale og horisonale linjer i debutfilmens dvelende innstillinger – et bilde på de to sønnenes søken for å finne sin far, både fysisk og emosjonelt. Eller den utstrakte bruken av dybdefokus og splitt i billedrammen for å signalisere avsondrede forhold mellom rollefigurene.

Man må dessverre grave ekstra dypt mellom bergsprekkene for å finne tilsvarende visuelle detaljer i Cave. Ved spesielt to anledninger benytter Dahlsbakken fortsatt sitt velkjente dybdeperspektiv, og i begge tilfeller (som i resten av filmen) står farefargen rødt sentralt. Først i innstillingen med Viktor som har slått leir noen meter fra det røde teltet til kjæresteparet Adrian og Charlie – et tydelig signal om Viktors posisjon i gruppen og frustrasjon på grunn av sin vedvarende forelskelse i Charlie:

1

Og dernest i filmens sisteakt, der Charlie har gjemt seg, men trues av en person med nattkikkert som avgir et lite, rødt LED-lys i horisonten:

2

Et annet gjennomgående motiv i Cave er spillet mellom lys og skygge, som Dahlsbakken også benyttet med meningsfull eleganse i Å vende tilbake. Denne gangen anvendes de visuelle kontrastene mer som spenningsmekanisme uten spesielle symbolske ambisjoner, men det er for så vidt problemfritt med tanke på filmens kontinuerlige energibehov.

Og så var det dette med dialogen, da – Dahlsbakkens litt vonde blemme i sitt ellers topptrente grep om filmmediet. Det starter ikke så halvgalt i filmens åpning; samtalene flyter forholdsvis uanstrengt og naturlig; lite innlest og staccato. Man begynner å tro at han endelig har grepet fatt i problemet. Dessverre går det ikke lang tid før 80-tallsgufset seiler inn med elvestrykene mens rollefigurene snakker om løst og fast i kanoen:

Adrian og Charlie: [Plystrer temaet fra Deliverance]
Viktor: «Hva er det for no?»
Charlie: «Det er fra Deliverance
Viktor: «Er det et band, eller?»
Adrian: «Nei, det er en film.»
Charlie: «Piknik med døden
Viktor: «Tro’kke jeg har sett den, jeg.»
Adrian: «Handler om en gjeng med kompiser som drar på kanotur. Og halvveis nedi elva blir de kidnappa av noen sånne innavla hillbillies.»
Viktor: «Fett, da.»
Charlie: «Fritt for å være Jon Voight.»
Adrian: «Da skal jeg være han pornostjerna, hva heter han?»
Charlie: «Burt Reynolds?»
Viktor: «Hvem skal jeg være da?»
Charlie: «Du kan være Ned Beatty, du.»
Viktor: «Han var den kjekkeste a’rem, han da?»
Adrian: «Ja, topp type han. Litt sånn grisetryne.»
Viktor: «Grisetryne? Fåkk you, da.»
Charlie: «Det er han som blir pult i ræva.»
Viktor: «Hæ?»
Adrian: «Nei, det er bare deilig, det.»

Det er mulig jeg ikke vanker i de rette miljøene, men er dette en naturlig form for ordføring i 2016? Halvgrove frekkiser og slang fra tidlig 80-tall? Lignende eksempler dukker opp med sporadiske mellomrom i filmen. Det virker med andre ord som om Dahlsbakken har forsøkt å gripe fatt i dialogproblemet – enten ved å pushe skuespillerne til å levere replikkene mer naturlig, eller ved å vektlegge mer innhold som handler om situasjoner og praktiske løsninger – men at det likevel har sneket seg inn smågufs fra gamle synder, både på manus- og regisiden.

Ettersom verdidommen nå tydelig heller mot «nesten, men ikke helt», er det lett å bli unnskyldende og si at det koker ned til den utfordrende innspillingen, eller det faktum at Dahlsbakken har sjonglert flere spillefilmer samtidig; at det ikke var logistisk mulig å spikke frem noe mer fullendt innenfor det sjangerlandskapet som etterstrebes. Cave har dessuten fått ganske gode kritikker i dagspressen, så det er tydelig at den leverer noe av det den setter seg fore.

Som Dahlsbakken-fan ønsker jeg imidlertid å legge listen noe høyere. Han tilhører en gruppe filmskapere jeg setter ekstra stor pris på; originale, fjellstø filmstemmer som beveger seg fra mer alternative filmuttrykk til sjangerlandskap. Gareth Edwards, Rian Johnson, Denis Villeneuve, Tom Tykwer, Danny Boyle – historien er full av regissører som bringer sin kunstfilmaktige estetikk inn i thrillere og science fiction-filmer med stort hell. Mitt håp er at Dahlsbakken kan bli en norsk variant av disse, og jeg er sikker på at han har det i seg. Cave er – til tross for sitt smektende premiss – derimot ikke helt det jeg hadde håpt på.

Med denne filmen beviser Henrik Martin Dahlsbakken at han er fullstendig kapabel til å sjonglere sjangre og stiluttrykk, men han mister litt av seg selv på veien – og går fremdeles i noen av småfellene som har preget hans to foregående spillefilmer. Vi hopper i setet og blir med på undergrunnsdansen, men når verken naturen eller sjangerknappene vris tilstrekkelig mot den ene eller andre siden, og når hans eget blikk glimrer med sitt fravær i store deler av filmen, oppstår unødvendig mange hulrom (no pun intended). Før rulleteksten annonseres imidlertid en oppfølger – Cave 2 – og kanskje faller både de tematiske og stilistiske brikkene bedre på plass når den kommer på kino i fremtiden?

«Cave» – filmplakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Lars DK Jacobsen sier:

    Så Cave her forleden -og mye fint å si om dens cineomatografi og lydbruk. Men basis er dessverre ikke på plass.

    Manus er åpenbart skrevet for å tjene inn masse penger, og merkelig da at de ikke følger “boka”:

    Cave har ingen ordentlig første akt, hvor vi blir kjent med hovedkarakterene og deres vilje. Hva er det egentlig de skal nedi den derre grotta?!

    Og enda dummere; Cave gir ingen katarsis mot slutten, men henviser kun til en Cave 2.

    Hadde disse tingene vært på plass; hadde nok også publikum sluttet opp om filmen, som åpenbart viser et stort fortellertalent.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>