Omtale

Jason Bourne oser av deilig selvsikkerhet

Ni år etter forrige Jason Bourne-film med Matt Damon er bekymringen stor: Har det som en gang var så banebrytende med franchisen omsider blitt spist opp av mer strømlinjeformede troper og stilgrep? Da er det gledelig å kunne meddele at regissør Paul Greengrass fremviser gjennomgående selvsikkerhet i sin retur til actionuniverset.

Det levnes ikke lenger noen tvil om hvor stor innflytelse Doug Limans The Bourne Identity (2002) hadde på actionsjangeren på begynnelsen av 00-tallet – i så stor grad at selv spionkollega James Bond måtte redefinere seg. Borte var amerikanernes blåøyde historisering av Europa, erstattet med et realistisk, oppdatert portrett fullt av sosialdemokrati og velfungerende, moderne infrastruktur. Håndholdte kameraer, kjapp klipperytme og et visuellt uttrykk krydret med korn og annet “støy” erstattet det mer mettede uttrykket vi husker fra 90-tallet.

John Powells musikk – preget av et fast strykerostinat med forsiktige harmoniseringer ovenpå – revolusjonerte egenhendig filmmusikk, ikke bare i actionsjangeren, men i mainstreamfilm generelt. Selv Powells gamle mentor Hans Zimmer har måttet forholde seg til elevens nybrottsarbeide mens han selv har utforsket nye retninger de siste 10 årene.

Da Paul Greengrass overtok roret med oppfølgerne The Bourne Supremacy (2004) og The Bourne Ultimatum (2007), ivaretok han Limans stilistiske innfallsvinkel, men tilførte sine særegne kvaliteter som action-auteur – særlig hva gjelder tempo og rytme, men også i sine sitrende kammerspill på den ene siden og hardtslående mekanikk på den andre (samt i fraværet av invaderende CGI-effekter).

Den Damon-frie The Bourne Legacy (2012), regissert av Bourne-manusforfatter Tony Gilroy, var et helhjertet forsøk på å sprøyte inn variasjon i fiksjonsuniverset, men særpreget glimret med sitt fravær – den var verken en naturlig forlengelse eller en nytolkning.

I kinoaktuelle Jason Bourne er heldigvis Greengrass tilbake, og han fører oss med trygge hender gjennom et velkjent landskap. Som de foregående i serien er filmen strukturert som en serie morsesignaler: lange, pulserende katt-og-mus-sekvenser, avløst av korte kammerspill der tilskueren får anledning til å orientere seg litt. Syntesen av disse signalene gir oss ikke bare innblikk i rammehistorien, men skaper også en opplevelse av Bournes opprivende, kaotiske tilværelse. De hardtslående actionsekvensene blir en slags ytre speiling av hans egen sinnstilstand.

bourne2

En slik struktur kan kanskje fremstå kaotisk på overflaten, men vektes kontinuerlig mot den ‘gode tryggheten’; den solide grunnmuren i de estetiske valgene. Dette kommer til uttrykk allerede i rollebesetningen; så “typecastet” er skuespillerne at det bobler av spesialkompetanse i nesten hvert eneste øyeblikk: Matt Damon med sitt mono-syllabiske vokabular og innbitte mimikk; Tommy Lee Jones som luguber CIA-sjef med sårbar kulhet i hver strofe; nydelige Alicia Vikander som velmenende dataanalytiker i etterretningen; og Vincent Cassel som forsmådd og hevngjerrig dekkagent med tilnærmet samme egenskaper som Bourne. Det er som om alle trer ut av sitt image og kommer sammen for å feire seg selv.

Trygghet hviler også over Oliver Wood og Robert Elswits realistiske, visuelle uttrykk. Et nattlig Athen under opptøyene fremstår som et ferieparadis badet i helvetesild; Berlin fremstår (igjen) med sin grå hverdagsestetikk full av murvegger, grafitti og undergrunnsmiljøer. Til og med de amerikanske sekvensene i Las Vegas er iscenesatt med mindre glitter og spetakkel enn vi er vant med.

Endelig er komponist John Powell også tilbake etter mange års landflyktighet i animasjonsland, nå i samarbeid med David Buckley, og trår naturligvis de gamle tematiske stiene med diverse eksotiske variasjoner og arrangementer tilpasset hvilke steder rollefigurene befinner seg. Riktignok begraves musikken litt for ofte i lydmiksen, men den ligger der alltid som en løpende figur; en egen, usynlig aktant i rollegalleriet.

På dette tidspunktet vil sannsynligvis kritikeren innvende: Ja, men betyr ikke dette at filmen er forutsigbar? Er det ikke noe nytt? Jo, det finnes enkelte nye elementer. Filmen tematiserer dagsaktuelle spørsmål som sosiale medier, den politiske uroen i Hellas etter finanskrisen og en betydelig mer avansert overvåkningsteknologi enn i foregående filmer. De mange actionsekvensene – særlig et par av biljaktene – er dessuten enda råere enn tidligere; så mekaniske, analoge og vektige at de minner om en krysning av The Blues Brothers (1980) og undervurderte Terminator 3: Rise of the Machines (2003).

Jason Bourne (2016)
Tommy Lee Jones og Alicia Vikander i Jason Bourne (2016)

Det har imidlertid ikke vært en målsetting å redefinere universet eller komplisere mytologien; snarere viderefører og dyrker Greengrass alt som har gjort denne serien så toneangivende. Sågar kan man hevde at “nyheten” ligger i det tilbakeskuende; som en motvekt til dagens platte og overmettede actionlandskaper.

Av samme grunn er intrigen betydelig forenklet. Som tittelen antyder, handler det ikke lenger så mye om mørke etterretningsprogrammer og topphemmelig taskenspill, men mer om personen Jason Bourne. Vi møter en forsoffen krigsveteran – litt som en samtidens John Rambo – som har gått i skjul og overlever ved hjelp av ulovlig veddemålsslåssing i dunkle, grisgrendte miljøer. En slags hyperaktiv datamaskin som har gått i dvalemodus og venter på å bli aktivert; på å gjenerobre trangen til tilhørighet og selvforståelse som har drevet ham gjennom alle filmene.

Slik blir Jason Bourne også den mest personlige av alle filmene så langt, og det skjærer litt i hjertet når han omsider kommer nærmere svarene rundt sin egen fortid enn det han har gjort til nå. Han føles mer sårbar, men på samme tid værbitt, monoman; mer erfaren i sin tolkning av potensielle faresituasjoner. Da blir også forløsningsfølelsen hos publikum mer effektiv når han til stadighet smyger seg unna forfølgerne eller får siste ordet selv under umulige odds. Dette er den klassiske renselsen som ligger i fortjent hevn.

Ved å skrelle Bourne-universet ned til kjernen på denne måten – både på uttrykkssiden og innholdssiden – makter Paul Greengrass å demonstrere hvorfor serien har vært så innflytelsesrik. Jason Bourne virvler ikke opp støvet fra 14 år gamle relikvier; snarere er den et bestemt og fandenivoldsk argument av en film, ment å hamre inn hvordan action fremdeles bør og skal lages.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Tore Andre Øyås sier:

    Synes action-, klipp- og redigeringsarbeidet er definitivt mest imponerende ved også denne siste Bourne-filmen. Likevel blir den ironisk nok dørgende kjedelig, først og fremst fordi man ikke klarer engasjeres av Bourne selv. Hvorfor skal vi? Han er jo like kald, overflatisk og emosjonsvekkende vanskelig som en robot, noe som forøvrig preger hele denne kalde og selvhøytidelige produksjonen forøvrig. Liknende franchiser som Bond og M:I har i det minste snev av humor og selvrefleksjon, mulig det er noe her som gjør denne kaldheten?
    Da får nesten action være action, og substans være fraværende, men det gjør absolutt mye med seeropplevelsen dette!
    Vikander og Lee Jones-karakterer er plankekjøringer, og se bare på nesten dette sammeuttrykket og stive karakterene til begge to; det verken gnistrer eller imponerer.
    Denne filmen føles derfor teknisk god og heftig, men klarer ikke dekke over latterlige sider som i en mye svakere actionfilm selvsagt ville blitt sablet mye lettere ned. Hvorfor er det slik mon tro…?
    Filmen er, kanskje viktigst og mest problematisk, svært uspennende og uengasjerende. Vårt manglende engasjement med Bourne er én nevnt årsak, selv om hans kamp mot overmakten gir et lite snev av nerve her og der. Vi bryr oss heller liksom ikke særlig mye OM ham lenger, og plottet føles så tomt, svakt og billig, særlig da filmens narrative løp av filmatiske beleiligheter regelrett dynker historien kraftig ned.
    Slutten er imidlertid litt deilig tilfredsstillende dog, og åpner selvsagt for en mulig fortsettelse.

    Derfor, blir man også lett uenig i påstanden om at det er slik action ‘bør og skal lages’, nettopp fordi action ikke lenger bør være KUN action, men også karakterrikhet, historiespenstig, og ikke minst en uforutsigbarhet i utvikling og annet. DET føles ikke “Jason Bourne” som, spør du meg. Med andre ord; den tar ikke actionfilmen anno 2016 noe videre, eventuelt utover det filmtekniske.

    • Vi er — ikke overraskende — på forskjellige planeter her, Tore André. Personlig er jeg lei av actionfilmer som “ikke tar seg selv så seriøst” med endeløse one-linere, vektløse actionsekvenser og andre humoristiske innslag. Så det er nettopp i sitt alvor at filmen er på sitt beste, etter min menig. Dette koker kanskje ned til en preferansesak, men jeg foretrekker filmer — også sjangerfilmer — som tar seg selv blodseriøst.

      Du kaller rolleprestasjonene ‘plankekjøringer’. Jeg er helt uenig; jeg synes de tvert i mot briljerer, ja til og med “riffer”, med en type rolle de er svært bekvem med fra før.

      At du ikke bryr deg om Bourne lenger, er en ærlig sak. Jeg gjør definitvt det, og har sjelden kommet tettere på ham enn her. I tillegg er det så mye intensitet i både rolleprestasjoner og actionsekvenser at ‘uengasjerende’ og ‘uspennende’ virker som mildt sagt merkelige adjektiver å bruke på en film som denne. Men det er tydelig at det du beskriver som svakheter, jevnt over oppfattes som styrker for mitt vedkommende.

  2. Tore Andre Øyås sier:

    Thor Joachim Haga: Beklager hvis kommentaren virket i overkant negativ, det var kanskje litt overkill ;D

    Jeg er fullstendig enig i, og selv møkka lei, “useriøse” actionfilmer som forsøker å lette på stemningen med humor og meningsløs action. Det jeg mener er at “Jason Bourne” selv også mye gjør bruk av akkurat det samme (i lite troverdig action), og slik faller i samme hull, enda hvor seriøs og “troverdig” den prøver å være. Altså, actionsekvensene er råbra filmet, klippet, osv, men ikke kom og si de er troverdige utover dette? (At Bourne og co dreper og skader haugevis med folk på sin vei uten at det nevnes, vises eller får konsekvenser, er jo et klassisk eksempel på dette). Det burde vel finnes og være rom for en mellomting mellom tullefilmer og gravalvorsfilmer, også innen actiongenren?

    Det jeg blir litt frustert over er videre hvorfor jeg ikke klarer å bry meg noe særlig om Bourne, og hvorfor dette i en slik film ikke blir mer “negativt” vektlagt av mange? Blir man blind overfor dette grunnet filmens øvrige gode sider, som regi, klipp, lyd og actionscener? Det må nesten andre svare på. For min del blir altså ikke karakterene særlig mer fascinerende av denne grunn dessverre.

    Jeg har ellers ingenting i mot Lee Jones eller Vikander, snarere tvert i mot, og jeg simpelten elsker Jones mørke, autoritære og bestemte stemme og replikkavleveringer, absolutt. Også enig i at han, og andre, briljerer i sine roller, NETTOPP fordi de er bekvemme. Er ikke dette da det samme som ‘plankekjøring’ for dem? Dette kan jo slik selvsagt sees på som typisk ‘elsk’-skuespill for dem som liker disse skuespillerne, men også videre som “kjedelig” og ‘sett-det-før’-prestasjoner fra dem, er du ikke enig?
    Bra skuespill kan det gjerne være, men rollen(e) utfordrer dem ikke noe særlig, og dermed blir de også kjedelige for meg/oss fordi vi har sett dette så mye før.

    Og igjen, bare for å presisere; det er ikke actionscenene jeg nødvendigvis syntes var ‘uengasjerende’ og ‘uspennende’, bevares, scenene fra Las Vegas var jo i nærheten av hysteriske og over-the-top morsomme! Det er mest i karakterene at jeg synes denne filmen er helt på det jevne, overflatiske og videre derfor ikke engasjeres av.

    • Tja. Til syvende og sist tror jeg Bourne-universet er det nærmeste du kan komme ‘troverdig’ i dagens actionlandskap. Jeg kan i hvert fall ikke huske særlig mange actionfilmer de siste 15 årene som ikke på en eller annen måte er over-mettet av så mye spetakkel, CGI, lens flares og annet fjas at det nesten beveger seg over i tegnefilm-format. Er den avsluttende Las Vegas-biljakten “over-the-top”? Ja, definitivt. Men den er det på en fundamenalt mekanisk og jordnær måte. Den er innenfor de fysiske lovene. Det er derfor jeg elsker dette universet. Også fordi omgivelsene kun er farget av sine naturlige egenskaper, ikke “fargelagt” eller overstilisert på noen måte.

      Jeg er enig i at ‘typecasten’ fort kunne ha blitt plankekjøring; jeg synes imidlertid at de er så mye spesialkompetanse, og så mange “riffe-detaljer” innenfor det de gjør, at det resulterer mer i deilig selvsikkerhet enn kjedsommelighet. Litt som å få gåsehud når Jack Nicholson gjør en skikkelig god ‘bad guy’ (senest i THE DEPARTED).

  3. Jeg maste så mye om Powells (og Buckleys) musikk i artikkelen, så nå ligger soundtracket ute på Spotify, for de som måtte være interessert:

    https://open.spotify.com/album/2FpyIxzSZTV4holseurPVq

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>