«Pyromanen»

Analysen

Pyromanen (2016)

Nå går nåttå opp i limingå, å mørknå skrompe inn.

– Stavangerensemblet, 1978

Jeg sitter i sandkassa når brannbilen kjører forbi. Jeg er bare 200 meter hjemmefra, men kan ikke se hjem fordi det ligger en knaus mellom naboens hus og vårt. Synet av brannbilen, følelsen av sanden, og redselen for at hjemmet mitt skal brenne ned, er et av mine første og sterkeste barndomsminner. Det var bare en gressbrann, og den skyldtes barns lek med fyrstikker. Likevel sitter opplevelsen i kroppen hver gang jeg hører den dramatiske setningen: «Det brenner».

Perspektivet er et annet i forfatter Gaute Heivolls prisbelønte roman Før jeg brenner ned (2010). Heivoll husker ikke at det brant i bygda hans da han ble båret til dåpen. Det var verken den første brannen, eller den siste, i Finsland den våren. Brannene preget hele bygda da, og opplevelsene preget mange av menneskene som bodde der i årene etter. I romanen veksler Heivoll mellom to tidsplan: et før og et nå. Fortiden er representert av to perioder med tyve års mellomrom: 1978 når det brenner i Finsland, og 1998 når det brenner i Gaute Heivoll.

I romanens nåtid vender forfatteren Gaute Heivoll tilbake til hjembygda for å nøste i historiene om den tyveårige pyromanen Dag og den tyveårige jusstudenten Gaute. Hvorfor ble Dag, den stille, snille, flinke og høyt elskede gutten pyroman? Hvorfor kom Gaute seg ut av den krisen han opplevde ved overgangen til voksenlivet? Før jeg brenner ned er derfor både en tidsreise og en identitetsreise, hvor fortelleren Gaute Heivoll veksler mellom fiksjon og virkelighet, førsteperson og tredjepersonsfortelling, samt flere skjønnlitterære sjangre. Boken er kategorisert som en roman, men befinner seg innenfor en nå velkjent tendens i samtidslitteraturen, som særlig er gjort kjent av Karl Ove Knausgård (Min kamp) og Linn Ullmann (De urolige), som litteraturvitere gjerne betegner som performativ biografi eller fiktiv selviscenesettelse.

Jeg leste Før jeg brenner ned mens jeg ventet på Erik Skjoldbjærgs film, som er adaptert fra romanen, som igjen er basert på en sann historie. Min forventninger til Pyromanen var blandede og avventende, først og fremst fordi en slik roman nærmest er utenkelig som film. Alle lagene, alle refleksjonene og skiftene i sjanger, tid og fortellerperspektiv – hvordan skulle de kunne overføres? Skulle fortelleren Gaute Heivoll bli en karakter i filmen? Forfatterrollen er jo i utgangspunktet en noe mistrodd skikkelse i filmfortellinger, og fortellerstemmer har ofte blitt beskyldt av kritikere for å være ”ufilmatiske”.

Erik Skjoldbjærg har lang erfaring med å adaptere andres materiale til film, og har derfor opparbeidet seg solide kunnskaper om forskjellene mellom ulike fortellerformer. Etter den sterke debutfilmen Insomnia (1997), som han skrev sammen med Nikolaj Frobenius, er det nettopp adaptasjoner som har dominert Skjoldbjærgs filmografi: Prozac Nation (2001) basert på Elisabeth Wurtzels roman; En folkefiende (2005) etter Ibsens teaterstykke; NOKAS (2010) etter det virkelige ranet; og Pionér (2013), også inspirert av virkelige hendelser.

Frykten min ble i alle fall gjort til skamme. Manusforfatter Bjørn Olaf Johannesen har valgt å forenkle og konsentrere fortellingen om ukene da pyromanen, navngitt som Dag (både i bok og film), kjører rundt i bygda og tenner på lyng og hus i et eskalerende tempo. Sjangermessig er filmen også renere enn romanen, selv om en rekke av de sentrale tematikkene knyttet til identitet, sted og familie følger med over i thrillerformatet. Historien om brannsjefens sønn som tenner på om natta, for så å være med ut og slukke ilden, er nesten for utrolig til å være sann. Filmens tidsplan er våren 1978, men til tross for at filmen oppnår thrillerens dirrende følelse av at dette skjer her og nå, ligger det også et nostalgisk skjær over stedet og menneskene som levde der.

«Pyromanen»«Pyromanen»

Pyromanen portretterer et enklere Norge: Da sengene var hardere og vi spiste knekkebrød med brunost og syltetøy. Som tidsbilde oppleves filmen autentisk, og for den som har opplevd dette Norge, byr interiørene, syklene og bilene på gjensyn med det som en gang var. Og selv om filmen beskriver en menneskelig tragedie, viser den også Bygde-Norge fra sin vakreste og beste side.

Bygdefolk kommer relativt sjelden godt ut av det i norsk film; de er helst skumle, rare eller mindre begavede (se for eksempel 1732 Høtten, Mørkets øy, Rovdyr). Pyromanen viser oss de positive sidene ved bygda, kollektivet og fellesskapet. Brannutrykning, slokningsarbeid og opprydning framstilles som dugnad. Mennene i bygda følger etter brannbilen i folkevognene sine, bytter på å ta de tyngste børene, og står side ved side når slokningsinnsatsen skal dokumenteres av lokalavisa. Arbeidet med utstyret (brannslangene, vannpumpa) framstilles som håndfast og konkret arbeid; viktig og vakkert. Bygda er et sted hvor det finnes en nabo man kan gå til når det røyner på. Bygda er skogene, duggen i det grønne gresset, disen over markene før morgengry, hvitveis, bjørketrær og bærbusker.

Men Skjoldbjærg henfaller ikke til nasjonalromantikk, og balanserer det vakre med det vonde. Når bygdefolket priser hjemstedet sitt med allsang på 17. mai – «Aldri eg gløymer mi heimbygd så gild, alltid ho møter meg glad med sitt smil» – avdekkes også utsiden av fellesskapet. Dag (Trond Nilssen) vandrer rundt mellom de festkledde sambygdingene, og når han nærmer seg noen jevnaldrende spør den ene ungdommen: «Skal vi på fest til Stig til helga?» Men kamera har lurt oss; gutten spør ikke Dag. Han er som usynlig for de andres blikk.

«Alle andre mener det må være noen utenfra,» sier lensmannen (Henrik Rafaelsen) når han diskuterer hvem brannstifteren kan være. Men det er ikke en som er utenfra, det er en som er utenfor. Dags utenforskap forklares mindre i filmen enn det føles. Vi får aldri egentlig vite hvorfor det brister for Dag, men vi får kjenne på hvordan det er når det brister. Opplevelsen skapes ikke minst auditivt, og lydene bygges opp samtidig som pyromanien eskalerer – særlig gjennom scenene der Dag er ute og kjører alene i bilen gjennom skogen. Det skurrer både på lydsiden til filmen og på innsiden av Dag. På et tidspunkt var jeg så langt inne i Dags hode at jeg hoppet høyt i kinostolen idet jeg hørte lyden fra en dør som ble åpnet. Som var dette en skrekkfilm. Musikken (Gaute Tønder og Maja Ratkje) og lydene kler filmen, og avkler Dag. Lydsiden er helt klart en av styrkene ved Pyromanen.

«Pyromanen» «Pyromanen»

Det samme må sies om kinematografien (Gösta Reiland). Jeg har allerede nevnt opplevelsen av landskap formidlet gjennom oversiktsbilder og kjøring langs skogsveier. Opplevelsen av brannene gir intense spenningstopper, skapt av detaljplanlegging og pyroeffekter. Men gjennomgående er kameraet i situasjonene ved hjelp av enkle grep, som skaper tett og intens tilstedeværelse. Skjoldbjærg og fotografen veksler mellom å være i brannkaos, i bilen, eller i gangen hjemme hos familien – alt like overbevisende etablert.

Subtile detaljer, som bruken av speil, utnyttes uten å virke insisterende. Tvert imot etableres stedene slik at jeg med hånden på hjertet vil hevde at jeg har vært på Finsland. Og at jeg vet hvor brannstasjonen, herredshuset og bensinstasjonen ligger, og hvordan du kan finne veien mellom husene til Ingemann og Elsa og naboene. Stedet er en hovedkarakter i Pyromanen. Slik fanger filmen implisitt noe av essensen i Heivolls roman; du er den du er fordi du kommer fra et spesifikt sted. En lignende kvalitet er hvordan døgnet utnyttes filmatisk: det er sjelden helt lyst eller mørkt i filmen, vi manøvrerer rundt et sted mellom lys og mørke, samtidig som alt fremstår skarpt og klart.

Og her er Dag. Intenst tilstede i Trond Nilssens skikkelse. Før Pyromanen var mitt bilde av en pyroman Claes Gills sterke portrett av Tim i Arne Skouens Det brenner i natt (1955), en av de norske filmene jeg holder høyest. I Gills skikkelse kommer de indre traumene til uttrykk kroppslig. Han vagger rundt, kryper, tar seg til hodet, løsner på det stramme slipset, puster og hikster. I Nilssens tolkning uttrykkes de dramatiske følelsene først og fremst gjennom øynene. Dag er introvert og lukket og vanskelig å lese, men det gnistrer i øynene hans. Det er både lys og mørke i de øynene. Nilssens register som taus er imponerende.

Claes Gill i «Det brenner i natt!» (1955).
Claes Gill i «Det brenner i natt!» (1955).
«Pyromanen»
Trond Nilssen i «Pyromanen».

«Han burde få seg en jobb», sier moren (Liv Bernhoft Osa) om sønnen, som har gått hjemme i månedsvis. «Du kan bli hva du vil,» sier den unge nabokona (Agnes Kittelsen) til Dag, men det er ikke slik. Her finner vi også et ekko fra romanens identitetstematikk: «Du er jo dikter du,» sier læreren til Gaute. Men Gaute vet ikke om det kan være slik.

Hva de voksne ser og ikke ser, hva de sier og ikke sier, ligger over begge verkene som et skamfullt mørke. Gaute unngår å fortelle sin far sannheten om at han ikke har tatt eksamen. Og Ingemann (Per Frisch) tør ikke sette ord på sannheten etter hvert som det går opp for ham at sønnen er gjerningsmannen. Sannhetens øyeblikk, når far møter sønnen etter at han selv har innsett at han vet, manifesteres ikke gjennom tordentale eller konfrontasjon. «Du må melde deg,» sier faren, eller gjør han egentlig det? Enkelt og subtilt blir denne scenen framstilt ved at vi hører noe (farens stemme) og ser noe annet (to som ikke kan snakke sammen).

For det sterkeste dramaet i denne fortellingen er mellom foreldre og barn, og handler om foreldre som ikke kan hjelpe barnet sitt, og om hvor vondt det er for begge parter når alt brister. Der Dag er uttrykksløs, er morens ansikt en åpen bok. Liv Bernhoft Osa gir et helstøpt og berørende portrett av moren, som vil bli stående i norsk filmhistorie, og sammen med Nilssen og Frisch bærer hun dramaet. Det er også verdt å nevne at teaterveteranen Gerdi Schjelderup endelig får en filmrolle, og at Henrik Rafaelsen virkelig kler rollen som bygdas lensmann.

Liv Bernhoft Osa i «Pyromanen».
Liv Bernhoft Osa i «Pyromanen».

Pyromanen har også en av de beste sluttscenene jeg har sett i norsk film. Når sannheten er avslørt, kjører Ingemann og Elsa til nærbutikken. Kamera følger etter Ingemann når han går fra bilen, men blir stående igjen utenfor. Gjennom glassdøra bevitner vi hvordan Ingemann møter det traumatiserte brannofferet Johanne Vatneli ansikt til ansikt. Idet noen andre sambygdinger forlater butikken med megetsigende blikk på hverandre, rygger kamera, stiller seg ved bilvinduet og betrakter Elsa som nærmest kryper sammen; alene, inne i bilen. Kamera holder posisjonen mens Johanne forlater butikken og Elsa stiger ut av bilen for å konfrontere sin skam og sin tragedie. Enkelt og effektfullt samles filmens sterke følelser – og innenfor/utenfor-tematikken – i ett bilde.

Sjelden ser man en norsk film hvor alle delene passer sammen slik som her. Heivolls roman åpner med en grusom prolog, om en mor som går rundt og samler opp restene etter sønnen sin som har sprengt seg selv i luften. Som fortelleren legger til: «Jeg vet ikke om det er sant. Men likevel går det an å forstå. Hvis man bare setter seg ned og tenker etter, da forstår man langsomt. Til sist framstår det som det eneste rette. Det er jo det man gjør. Man har ikke noe valg. Man går omkring og samler delene sammen i forkleet.»

Da jeg oppsummerte filmåret 2015 ga jeg uttrykk for (eller i alle fall tenkte jeg det) at det jeg savnet i norsk film er flere sjangerfilmer som ser enklere ut enn de er. Jeg har nå fått det jeg ønsket meg. Pyromanen er en thriller om utenforskap, som ved hjelp av tilbakeblikk på en annen tid, synliggjør ting i vår egen samtid. Den kan oppleves som en suggererende sjangerfilm, men stikker også dypere. På den ene siden oppleves Skjoldbjærgs adaptasjon som en forenkling av Heivolls roman, som kan fanges i forskjellen mellom romanens ”jeg brenner (ned)” og filmens ”det brenner”. På den andre siden er kjernen i roman og film den samme: Pyromanen er ”En av oss”.

«Pyromanen» – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>