«El Clásico»

Analysen

El Clásico (2016)

Artikkelen inneholder spoilere.

I begynnelsen av El Clásico setter hovedpersonen Alan opp en plakat på veggen. Den viser fotballspilleren Cristiano Ronaldo i bare underbuksa. Han troner der i all sin kroppslige prakt, og synes å se strengt ned på kortvokste Alan. Scenen peker på at Halkawt Mustafas melankolske road movie er noe mer enn et kjærlighetsdrama eller en film om å følge sine drømmer. El Clásico er også en film om vårt syn på den mannlige kroppen; en film om kropps- og mannsbilder, og om forholdet mellom det ytre og det indre.

Alan er den motsatte av Ronaldo. Han er kortvokst, og selv om han arbeider hardt og har store planer for framtiden, blir han kalt dverg av faren til sin elskede Gona. Da Alan spør om datterens hånd får han bare det aller knappeste negative svar. Jalal vil ikke gi sin datter til en som Alan. Han er kortvokst – og dessuten er han ikke tilstrekkelig interessert i fotball. Plakaten Alan får av Jalal, signaliserer at han aldri kan bli en riktig mann i øynene til sin elskedes far, og derfor aldri vinne jentas hånd.

Ronaldo representerer ikke bare en helt annerledes verden enn den Alan lever i, men også et internasjonalt kropps- og mannsideal som Alan bare kan se langt etter. Hovedpersonens kropp er et fengsel han aldri vil være i stand til å bryte ut av. Fotball er et komplisert og sammensatt symbol i filmen, som driver den spennende handlingen framover, og skaper en emblematisk kontrast mellom Alan og Ronaldo, og mellom Kurdistan og Europa.

Med slike kontraster som utgangspunkt forteller Halkawt Mustafa en historie som er gripende, fylt av humor og livsglede, men med en melankolsk grunnstemning og en tvetydig avslutning. El Clásico er regissørens andre spillefilm, og det finnes en rekke interessante fellestrekk mellom denne og spillefilmdebuten Rødt hjerte fra 2011, som forteller om Shirin og Soran, og hva som skjer når de rømmer fra Shirins far, som vil gifte henne bort til en tilbakestående mann. Uten papirer er paret dømt til å drive fra hverandre, og Shirin overlates til en kultur der ensomme kvinner blir ansett for å være horer som kan voldtas. Det avsluttende bildet av ansiktet hennes retter en stor anklage mot religiøs fundamentalisme og undertrykkende mannskulturer.

Halkawt Mustafa ble født i Kurdistan i Nord-Irak, og kom til Norge i 2000. Han har sin utdannelse fra Filmakademiet i Oslo (NISS), og bruker norske fagfolk bak kamera, men de to spillefilmenes status som “norske” har vært gjenstand for diskusjoner. Begge kan sies å høre til det som gjerne omtales som diaspora-filmer eller migrantfilmer, og Mustafa tar et betydelig steg framover med El Clásico, som diskuterer allmenne og eksistensielle grunnvilkår som vi alle kan identifisere oss med.

«El Clásico»

Drømmenes reise

Alan (Wrya Ahmed) eier en liten, men populær kafé som har blitt et samlingssted i den lille landsbyen ved grensen mellom Kurdistan og Irak. I fem år har Alan møtt Gona (Rozhin Sharifi) i skjul – hun elsker ham til tross for høyden. Han har spart penger og drømmer om å bygge et stort hus til henne, der de kan bo med en stor ungeflokk. Å overtale “svigerfaren” Jalal (Kamaran Raoof) synes å være det store hinderet for at Alan og Gona kan få hverandre. Skomakeren Jalal er en lidenskapelig tilhenger av fotballklubben Real Madrid, og har til og med laget et par kurdiske sko til Ronaldo, som står på hylla i hans lille verksted. Alan er ikke særlig interessert i fotball, men forstår at sporten kan være en vei til Jalals hjerte; Gona lager til og med en Ronaldo-trøye til ham for at han skal kunne imponere den trangsynte faren.

Alan er nervøs for at Jalal skal gifte bort datteren til en annen. Etter å ha arrangert en fotballkveld på kaféen, der Real Madrid møter Barcelona i et toppoppgjør, tar han motet til seg og spør Jalal om Gonas hånd. Jalal er nedbrutt fordi Real Madrid har tapt kampen, og er tydelig på at han ikke kan tenke seg Alan som svigersønn. Avslaget får uante konsekvenser for Alans nærmeste. Storebroren Shirwan (Dana Ahmed) arbeider som Jalals assistent, og leier dessuten bolig av sin sjef, sammen med kona Nigar (Nyan Aziz). Plutselig får han sparken, og trues med utkastelse.

Det fortvilte brødreparet vil vise at de evner å virkeliggjøre drømmene sine – at de er vaskeekte menn – og reiser til Madrid på en firehjuling for å overlevere Jalals spesialdesignede sko til Ronaldo. Ferden går først til Baghdad, der de må sikre seg et kostbart visum for å kunne reise videre til Spania. Gjennom en hotelleier blir de satt i kontakt med noen som kan anskaffe falske papirer for en billig penge, men gleden blir kortvarig. Brødrene blir overfalt av væpnede menn, som stjeler visumene, og pisker dem med fotballflaggene som prydet firehjulingen.

Fortvilelsen driver dem en kort stund fra hverandre. Shirwan vil hjem, ikke minst fordi hans hustru har fortalt ham over telefonen at hun er gravid. Alan mener på sin side at han ikke har noe å reise tilbake til; han fortsette, for enhver pris, og skaffer penger gjennom å selge en nyre på det illegale markedet. Shirwan oppdager det drastiske tiltaket, og de to gjenforenes. Veien til Spania går – av alle ting – gjennom en likkiste.

I filmens avslutning befinner brødrene seg utenfor fotballarenaen der Real Madrid og Barcelona spiller sitt klassiske toppoppgjør, el clásico. Alan faller plutselig syk overende på gaten; nyreoperasjonen har medført komplikasjoner, og vår helt dør på vei til sykehuset. I neste scene er han tilsynelatende blitt frisk, og lykkes med å overlevere Jalals sko til Ronaldo. Jalal overværer begivenheten foran fjernsynet med store øyne, og Gona smiler når hun ser farens måpende ansiktsuttrykk. I sluttscenen møtes Alan og Gona i det snøkalde Kurdistan, men hvorvidt dette er en drøm eller en lykkelig slutt forblir usikkert.

«El Clásico»

Fotball og kjærlighet

El Clásico er en effektiv og stilsikker film om fotball og kjærlighet. Mustafas debut, Rødt hjerte, var en idé- eller tendensfilm der budskapet ble viktigere enn alt annet, og overskygget de andre kvalitetene. El Clásico drives også fremover av tematikk og budskap, men selv om formidlingen er tydelig – og spiller opp til at tilskueren kan videreføre kampen mot ulike fordommer utenfor kinosalen – er selve fortellingen mer sammensatt.

Idéen til El Clásico fikk Mustafa da han befant seg i den kurdiske byen Erbil i Nord-Irak i 2012, under arbeidet med en dokumentarfilm. I et intervju med Aftenposten forteller regissøren: «Plutselig la jeg merke til at det var et voldsomt leven i byen, og jeg ble veldig redd. Da jeg kom ned i resepsjonen på hotellet forklarte de at opptoget med hylende folk og biler som tutet, var jubelscener etter at Real Madrid hadde vunnet den viktige kampen mot erkerivalen.»

Toppoppgjøret mellom Barcelona og Real Madrid, med Messi og Ronaldo i spissen for hvert sitt lag, danner bakgrunnen for filmens skildring av uperfekte og perfekte kropper. Ronaldo blir bildet på den perfekte mannen, og en høyst levende figur i Alans liv. Gjennom kontrasten mellom Alan og Ronaldo forteller Mustafa om to forskjellige holdninger til et menneskes karakteregenskaper. For Jalal er det ytre et speil for en manns indre. Er man så vakker, og en så god fotballspiller som Ronaldo, er man et perfekt menneske – og en perfekt mann.

Ironisk nok er den kortvokste Alan en forbilledlig mannsfigur. Han besitter en lang rekke karakteregenskaper som gjør at vi aldri tviler på at han vil bli være en god mann for Gona. Kontrasten mellom det ytre og det indre er selve motoren i filmen. Som sin lillebror, er også Shirwan kortvokst. Hans hustru – som også er kortvokst – vil gjerne ha barn, men selv er han redd for å videreføre genene. Når hun likevel blir gravid, og forteller ham dette mens han reiser med Alan, blir han både fortvilet og glad. Kjærligheten til kona, livet og lillebroren blir til syvende og sist viktigere enn redselen for at barna skal bli like kortvokste som ham selv.

Mennene i den lille landsbyen der Alan og Shirwan bor synes å være besatt av fotball. Real Madrid og Barcelona, Ronaldo og Messi, er alles helter og idoler. Fotballkampene blir et mannsrituale, en mediert tvekamp foran fjernsynsapparatet, når noen av de aller beste fotballspillerne i verden barker sammen. Sporten er assosiert med fellesskap og maskulinitet; kamper og fankultur muliggjør et homososialt fellesskap av engasjement, liv og leven. Dessuten representerer sportskulturen en lengsel etter vestlig modernitet – etter frihet, mobilitet og velstand.

«Verden er slik nå,» sies det tidlig i filmen, «at liker du ikke fotball er du ikke en virkelig mann.» El Clásico avslører det hule og meningsløse i denne påstanden. Alan er både mer sårbar og sterk enn de andre rollefigurene; han gir seg aldri, og ofrer alt for å bevise sin maskulinitet. Historiens kjerne rommer en ironi, ettersom tilskueren vet at Alan egentlig er mye bedre enn Jalal og mange av de andre fotballfrelste i landsbyen. Selv om han nok er en «falsk tilhenger», som gjør seg til for Jalal, er han til syvende og sist den virkelige mannen i fortellingen.

«El Clásico»

Landskap og globalisering

El Clásico er langt på vei en moderne road movie. Selv om ferden langs landeveien demonstrerer Alans viljestyrke, er den i større grad en ytre enn en indre reise, som beveger seg gjennom et landskap i krysningspunktet mellom tradisjon og modernitet.

På samme måte som i Hisham Zamans filmer Før snøen faller (2013) og Brev til kongen (2014), spiller reisen og landskapet en avgjørende rolle i filmene til Halkawt Mustafa. Vi får et helt annet blikk på Irak og Kurdistan gjennom El Clásico enn det vi er vant med fra knappe nyhetsreportasjer. Filmen gir oss gjennom Mustafas sammensatte skildringer verdifulle motbilder i en tid hvor ensrettingen av forestillinger og bilder av Midt-Østen stadig blir sterkere.

Reisen viser hvilke hindre Alan og Shirwan må overvinne eller overliste. Grensene er først og fremst papirer og penger. Har man de riktige kontaktene, og gjør de nødvendige oppofringer, er det mulig å reise til Europa, men ellers er man stengt inne i en liten verden. Her er det en interessant kontrast mellom mobiltelefonens rolle og grensekontrollene. I vår globaliserte verden er brødrene i kontakt med sin lille landsby så å si hvor de er – på landeveien, i Baghdad eller i Madrid – men dette er det eneste som ikke kontrolleres og stenges av forskjellige ytre og høyst konkrete grenser.

Kontrasten mellom de grenseløse frihetsdrømmene og det avgrensede landskapet får en ekstra emblematisk kraft i filmens midtparti. Her blir El Clásico en vaskeekte road movie, hvor de to brødrene beveger seg gjennom by og land, farlige områder og fredfulle oaser, for å bevise sin mannlighet, sin viljestyrke og sin oppriktighet.

«El Clásico»

I Mustafas film er ikke landskapet et bilde på rollefigurenes psyke, men snarere et stort ytre hinder, som spesielt Alan må bestige for å vise at han er en skikkelig mann. Den ytre reisen blir et redskap for å vise fram hans indre egenskaper: stahet, oppfinnsomhet, viljestyrke, men også sårbarhet, kjærlighet og ømhet. De to kortvokste brødrene møter ulike mennesker på veien, som bidrar til at Alan kan oppfylle sin drøm og Shirwan kan forstå at det å få barn ikke er så farlig likevel.

Reisen blir en «maskulinitetstest» og et bilde på de tydelige motsetningene i en globalisert verden, og gir Mustafa anledning til å leke seg med pussige og spennende situasjoner. Enkelte er øyeblikk av ro og hvile – eksempelvis når hovedpersonene stopper i en slags oase av palmer og grønt der de får laget falske papirer, og omgis av foreldreløse barn – mens andre er farefylte og voldelige, som møtet med de brutale landeveisrøverne. Reisen fra Irak til Spania er full av farer, men også av muligheter og møter.

Bevisst vanskeliggjort form

Der Mustafas debutfilm Rødt hjerte var en enkel historie som ble fortalt rett fram, er El Clásico mer sammensatt. Blant annet benytter regissøren seg av noen enkle grep i begynnelsen og slutten som bidrar til å gjøre filmen tvetydig. Bruken av det de russiske formalistene for hundre år siden kalte bevisst vanskeliggjort form gir fortellingen en større klangbunn enn Rødt hjerte.

Anslaget er en scene vi senere skjønner at utspiller seg mot slutten av historien. Alan og Shirwan blir overfalt av to landeveisrøvere, som nærmest behandler dem som barn, og stjeler så å si alt de eier. Brødrene etterlates nesten uten klær i et karrig landskap, og synes å ha mislyktes med sitt prosjekt. Når filmen «spoler tilbake» og starter på nytt (omlag én uke tidligere i historien), blir alt vi ser og opplever filtrert gjennom denne brutale scenen. Likevel forblir det uklart hva innledningen representerer. Er det den nattsvarte slutten på historien om Alan og Shirwans reise, eller er det reisens absolutte nullpunkt, før de reiser seg og fortsetter å strekke seg etter drømmen?

«El Clásico»

Det er produktivt grep å komplisere filmens diskurs på denne måten, slik at den ikke sammenfaller helt med historiens forløp, og det skaper en spenning i materialet, som også peker fram mot den tvetydige slutten. Også den «bevisst vanskeliggjorte formen» i filmens avslutning skaper fortellermessig kraft og poetisk undring. Istedenfor å slutte med en perfekt knyttet sløyfe, der alt går opp, enten i en forløsende lykkelig slutt eller et tragisk utfall, slutter El Clásico med et ømt spørsmål. Dette åpner også fortellingen opp for publikum. Som tilskuer må man gjøre et bevisst valg når Mustafas film er over. Slutten er tvetydig, og kan tolkes på forskjellige måter. Filmen er laget på en slik måte at man ta stilling. Går det virkelig bra med Alan til slutt? Får han sin Gona etter å ha vendt tilbake fra Spania? Er dette bare en drøm, eller et poetisk-allegorisk bilde?

Jeg er slett ikke sikker selv, men velger å tolke avslutningen som et eksempel på den aller mørkeste ironi og samtidig det mest desperate håp. Slutten er åpen og tvetydig, men det er vanskelig å se den rett fram som lykkelig. Alan faller over ende på gaten i Madrid, grunnet komplikasjoner etter nyreoperasjonen i Baghdad, og dør i en ambulanse. Personalet bruker en hjertestarter for å forsøke å vekke ham til live igjen, tilsynelatende uten å lykkes. Så gjør imidlertid filmen et hopp i tid, og vi ser at Alan forlater sykehuset i god behold. Videre får han møte Ronaldo, og oppfyller Jalals drøm om å gi de kurdiske skoene til fotballstjernen. Jalal og Gona får ta del i øyeblikket via fjernsyn.

Deretter gjør fortellingen enda et hopp. Vi ser Alan gå i snøen i Kurdistan. Gona venter på sin elskede, halvt skjult bak et tre. «Lukk øynene,» sier hun, og fortsetter: «Er de lukket?». Han svarer «Ja», og i filmens aller siste bilde ser vi Alan stå i snøen mens Gona beordrer: «Nå kan du åpne dem.» Idet han åpner øynene klipper Mustafa til svart, og filmen er slutt. Det er naturligvis mulig å lese avslutningen som en lykkelig slutt på Alans reise. Han er tilbake i Kurdistan, og gjenforent med Gona. Detaljer gjør det imidlertid vanskelig å akseptere en så enkel løsning. For det første har Alan på seg klærne som ble stjålet fra ham av landeveisrøverne i Irak. Dersom dette er hans første møte med Gona etter å ha kommet hjem, hvor har klærne kommet fra?

Videre er musikken melankolsk og mollstemt, og skaper en følelse av noe sorgtungt snarere enn lykkelig. Musikken er dessuten den samme som spilles idet Alan faller over ende på gaten utenfor fotballstadion i Madrid. Det hvite snøen kan også tolkes symbolsk som et bilde på forandring og død. Slutten preges i det hele tatt av en drømmeaktig tone, som skiller seg fra resten av filmen. Jeg velger å tolke denne uventede vendingen som et mørkt poetisk bilde på det møtet som skulle ha funnet sted, men som ikke er mulig.

Migrantfilm

De senere årene har vi sett en stadig økende andel såkalte migrantfilmer innenfor norsk filmproduksjon. Migrantfilm eller aksentfilm som det også kalles, defineres slik av filmforsker Eva Bakøy: «Filmer laget av regissører med migrantbakgrunn hvor migrasjonsspørsmål er vesentlig tematikk.»

Italieneren Gianni Lepres drama Øye for øye fra 1985 regnes som Norges første egentlige migrantfilm. Selv om migrasjonsspørsmål hadde vært tematisert tidligere, for eksempel i Barthold Halles Afrikaneren fra 1966 (etter et manus av Sigurd Evensmo), var dette en film om migranter laget av etniske nordmenn. Bakøy, som har skrevet flere gode artikler om denne problematikken, har oppsummert utviklingen innenfor denne typen film i Norge med formuleringen «fra ensomme gjestearbeidere til diasporatrøbbel».

De siste fem årene har vi sett et lite knippe norske filmer som delvis tilhører denne kategorien; som utspiller seg i utlandet, men er laget av norske migranter. Migrasjonsspørsmål kan være mer eller mindre betydningsfulle også i disse filmene, men Norge er ofte perifert med i fortellingene eller helt fraværende. For eksempel i Hisham Zamans mesterlige Før snøen faller fra 2013, der hovedpersonen først kobles til Norge helt mot slutten. Den norske anknytningen finnes først og fremst bak kamera.

Dette er enda tydeligere i de to filmene til Halkawt Mustafa. Disse rommer imidlertid temaer som er typiske for migrantfilmen (slik Bakøy definerer den). Moderniteten er så å si alltid et sentralt omdreiningspunkt; filmene uttrykker en ambivalens overfor det moderne livet. Eksempelvis gir fotballsporten landsbyfolkene i El Clásico en etterlengtet smak av en annen, større verden. Fotball er også viktig for Alan, og representerer både et hinder og en mulighet i jakten på å vinne hans elskede Gona. Mustafa tematiserer spenningene mellom det tradisjonelle livet og moderniteten, med en kritisk undertone – han idealiserer ingen av levemåtene.

El Clásico skildrer verken problemene til ensomme gjestearbeidere i Norge eller diasporaproblemer av typen man finner i Ulrik Imtiaz Rolfsens Izzat (2005) og Haram (2014), eller Iram Haqs Jeg er din (2014). Snarere slekter den på en tradisjon av migrantfilmer som skildrer mobilitet og sårbarhet tilknyttet konflikter mellom tradisjon og modernitet.

«El Clásico»

En liten film om store drømmer

El Clásico er en uperfekt film om to uperfekte menn, og sprenger ingen grenser, men oppleves mer aktuell og betydningsfull enn mye annen, vitaminfattig norsk filmproduksjon. Den har substans og fylde, ektefølt patos og befriende humor, men også en underliggende melankoli og sårbarhet. Det er en sympatisk og ektefølt film, som er lett å like.

Regissørens egen beskrivelse av filmen er treffende: «Det er en film om fotball, kjærlighet og store drømmer, og om hvordan det er å bli nektet helt selvfølgelige ting i livet som vi normale tar for gitt.» El Clásico handler om frihet og drømmer, men også om den vanskelige virkeligheten som ofte hindrer enkeltmennesket i å realisere seg selv. En betimelig kommentar i en tid der mange snakker om globalisering som om verden er helt åpen for alle; der alt er mulig. I Mustafas film opplever vi virkelig en ”global landsby”, som Marshall McLuhan kalte det på 1960-tallet – men på en ganske annen måte enn det McLuhan opprinnelig mente.

Alle i filmen synes å ha mobiltelefoner, og er i kontakt med hverandre på tvers av landegrensene, men det er bare i telefoniens mediale verden at slike avstander kan overskrides og oppløses. I den fysiske og sosiale verden er grenser ikke bare nasjoner, visum og papirer, men også kulturelle hindre. Landeveisrøverne som misliker Alan og Shirwans fotballflagg representerer åpenbart en anti-vestlig type, som straffer de to kortvokste for deres fortballentusiasme.

El Clásico kaster et uvanlig blikk på Kurdistan og Irak, og stiller spørsmål ved alles syn på det ytre som et speil for det indre – som igjen tegner et spennende bilde av globalisering fra en ikke-vestlig posisjon. Det er en sympatisk film til å bli glad av, men med en vond undertone. Det er ikke noen stor film om små mennesker, men snarere en liten film om store drømmer.

«El Clásico» – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>