«Det som en gang var»

Analysen

Det som en gang var (2016)

Det som en gang var utspiller seg over to sommerdøgn i Oslo, og anskueliggjør – gjennom et konsentrert blikk på et intenst venninneforhold – skrekken for å være dårlig rustet i møte med voksenlivet. For Marte er frykten en fremtid uten bestevenninnen Silje; for Silje er frykten å bli værende i det bestående, sammen med den altoppslukende Marte.

Det kan virke som om nordmenn føler seg mer ensomme enn før, om man skal dømme ut fra den økende medieoppmerksomheten rundt temaet. Høsten 2015 hadde Morgenbladet en dyptgående artikkelserie om ensomhet, mens vi i tabloidavisene har kunnet lese mer umiddelbare nyheter som at ensomhet er «like farlig som å røyke» (VG, 2015). Mediefokuset handler nok likevel mest om at ensomhet er noe vi ikke liker å snakke om, mer enn at det er en økende tendens.

Nylig publiserte psykolog Linn-Heidi Lunde en artikkel om at utbredelsen av ensomhet i det moderne samfunn er en myte, med utgangspunkt i relevante forskningsartikler og statistikk. Det er oppløftende, men vissheten om at tallene og trendene ikke har forverret seg, og at ensomhet ikke er en omfattende “samfunnstendens”, kan samtidig gjøre det mer skamfullt å snakke om.

Som Lunde selv konkluderer: ensomhet er et subjektivt og sammensatt fenomen. Om jeg ikke nødvendigvis føler meg ensom hele tiden, kan jeg gjøre det i enkelte sammenhenger, og er ikke de aller fleste av oss redde for til slutt å ende opp i ensomhet?

1.0 Vorspiel

Det som en gang var er en liten og spesifikt konsentrert film, men handler om store og omsluttende aspekter ved det å være et sosialt vesen. Tematikken springer ut fra de små øyeblikkene som utspiller seg mellom rollefigurene, intensivert mot slutten av filmen gjennom et langtrukkent nachspiel bestående av kun tre personer. Med dagen som bryter frem fra nattemørket rykker også en ny epoke stadig nærmere; et vennskap står for fall, og frykten for å stå igjen alene blir sterkere. Angsten for ensomheten er vanskelig å artikulere.

Vi skal gå filmens nachspiel nærmere etter i sigarettstumpene senere i denne analysen, men det er mye spennende som etablerer seg før vi kommer så langt. Ideen til Det som en gang var kom fra skuespiller Marte Germaine Christensen, som selv spiller en av hovedpersonene (Marte). Filmen var opprinnelig tenkt å være langt mer absurd, og Christensen luftet ideen for regissør Patrik Syversen så tidlig som etter samarbeidet deres i Hjelp, vi er i filmbransjen (2011).

«[Prosjektet] kokte bort i kålen, men to år senere kontaktet [Patrik] meg og sa “du, den ideen, skal vi gjøre noe med den?”. Han ville skjære bort alt fjaset mitt og heller rendyrke relasjonen mellom de to kvinnene.» (Christensen i Natt&Dag). Etter dette ble Silje Storstein kontaktet for den andre “venninnerollen” (Silje), og sammen utviklet de historien og karakterene, mens Syversen jobbet med scener og dialog.

"Hjelp, vi er i filmbransjen" (2011)
«Hjelp, vi er i filmbransjen» (2011)

Det som en gang var er Patrik Syversens femte spillefilm som regissør, men med tanke på hvordan gjennomføringen av dette prosjektet har foregått, virker det mest rettferdig å omtale filmen som et likeverdig samarbeidsprosjekt mellom Christensen, Storstein og Syversen. Her på Montages snakket de tre inngående om filmen i denne podkastepisoden av Filmfrelst, og i samtalen er Syversen tydelig på at man som filmskaper aldri jobber alene, og at det for ham var viktig å samarbeide med folk han fungerte godt sammen med. Nære kunstneriske samarbeid er åpenbart ikke fremmed for ham; Syversen har tidligere delt regissør-ansvaret på filmene Exteriors og Hjelp, vi er i filmbransjen (begge 2011) – sistnevnte med Nini Bull Robsahm, som han også jobbet tett med på debutfilmen Rovdyr (2008).

Filmografien hans som helhet har i større grad vært preget av brå sprang, enn iøynefallende likheter. Kan man likevel si noe om Syversen som auteur? Når det snakkes om fremveksten av norske filmskapere er temaet gjerne ett av to; at for få regissører lager mer enn én film, og/eller at vi mangler filmskapere med en tydelig stemme. Med fem filmer i bagasjen siden 2008, samt noen kortfilmer og TV-serien Hellfjord (2012, som serieskaper), må man kunne si at Syversen nå har etablert seg godt i det norske filmlandskapet.

Hva som er hans kunstneriske prosjekt, eller stemme, er mindre tydelig. Syversen er åpenbart opptatt av sjangerfilm; det synes godt både i den romantiske komedien Hjelp, vi er i filmbransjen, og i skrekkfilmene Rovdyr og Prowl (2010, regissørens første utenlandske produksjon). I disse filmene har det samtidig grodd frem et spesielt blikk for mellommenneskelige relasjoner, forankret i isolerte dialogscener, fortrinnsvis mellom to personer. Hvis noe fra Syversens øvrige filmografi kan spores i karakterdramaet Det som en gang var må det være dette: en videreutvikling av behandlingen av relasjoner, og et valg om å la dette stå i sentrum for fortellingen.

«Exteriors» (2011, Syversen/Kristiansen)
«Exteriors» (2011, Syversen/Kristiansen)

Også i Exteriors utgjorde karakterene og dialogen filmens kjerne, men her var det samtidig lagt vekt på en rå og eksperimentell visuell innpakning, som glimrer med sitt fravær i Det som en gang var. Syversens siste film nyter godt av å ha en mer dempet, visuell stil, som gjør det enklere å involvere seg i Marte og Siljes relasjon.

Silje trekkes noe motvillig med ut på byen av den langt mer drikkfeldige venninnen, og kveldene vi får være med på i Det som en gang var later til å bety mye for Marte – mer enn for Silje – til tross for at de bor i samme by og tydeligvis ser hverandre ofte. Samspillet mellom Storstein og Christensen kommuniserer godt et vennskap som er bygget på mange felles opplevelser, men ikke en dypere innsikt i hverandre. Det er kanskje ikke så rart, når de selv ikke helt vet hvem de er og hvor de går; Marte tviholder på en evig limbo-tilstand, mens Silje stresser med bacheloroppgaven sin.

Silje vil få styr på livet sitt, i motsetning til venninnen som vil at de skal forbli der de alltid har vært. Resultatet er at Marte må hamle opp med den kvelende redselen for å bli forlatt. Noen mennesker takler rett og slett ikke så godt å være alene. De to jentene er bestevenninner, men etter hvert skaper filmen en gjennomgående følelse av at vennskapet holder på å ta slutt.

"Det som en gang var"
«Det som en gang var»

Det blir kanskje feil å si at Marte og Silje er “på forskjellige stadier i livet” – de er begge single og i slutten av 20-årene – men graden av en fremtidsvisjon er ulik. Syversen og de to skuespillerne har nesten gått for langt i å fremstille Marte som den innpåslitne, oppmerksomhetssyke og selvopptatte, men troverdigheten reddes inn av Marte Germaine Christensens sjarm og snev av tilbakeholdenhet i den ellers intense rolletolkningen.

Elementer i fortellingen tyder dessuten på at Silje føler på noen av de samme vokse(n)smertene som venninnen, hun bearbeider dem bare på en mer kontrollert måte. I en lang scene tidlig i filmen småprater Silje med ekskjæresten Tobias (Tobias Santelmann), når han er tilbake for å hente noen lamper i leiligheten de bodde sammen i. Denne scenen sier mye om Siljes reaksjonsmønster og konfliktskyhet. Hun lykkes i å oppføre seg normalt og å gjøre møtet så følelsesmessig nøkternt som mulig, men en anspenthet og sårbarhet er å spore i den nesten krampe-hverdagslige dialogen.

At de har vært kjærester er noe ingen av dem beveger seg direkte inn på. Når Silje spør Tobias om han har «møtt noen spennende mennesker» er tonen påtatt lett – så lett at man mistenker at svaret ikke er uten betydning for henne. Kanskje har Siljes behov for å separere seg fra Marte blitt klarere for henne etter bruddet med Tobias? Et neste steg mot “en ny start”, der man fjerner flere fysiske eller psykiske bestanddeler fra livet sitt, for å legge en vond eller traumatiserende opplevelse bak seg.

«Det som en gang var»
«Det som en gang var»

Men om det er vanskelig å gjøre det slutt med en kjæreste, er det enda vanskeligere å bryte med en gammel venninne. Når man nærmer seg 30-årene kan det bli mer åpenbart hvem man ikke lenger har lyst til å ha i livet sitt, særlig hvis man har ulike oppfatninger av hva det vil si å bli “voksen”. Men med alderen blir det også vanskeligere å få nye venner på en naturlig måte – hvem skal fylle rommet etter bestevenninnen? Er man nødt til å få seg en kjæreste?

At Det som en gang var utspiller seg så prøvende som den gjør, handler om Marte og Siljes inngrodde kommunikasjonsproblemer. Det tar en stund før disse blir tydelige, men ved et gjensyn med filmen fant jeg et tidlig, illustrerende eksempel: måten de to hilser hverandre på. Filmen starter med en lang tagning gjennom rolige gater på Majorstuen, der kameraet følger Silje på sykkel, frem til hun ankommer Martes leilighet. Når Silje ringer på hører vi Martes entusiastiske «hallooo!» over callinganlegget og deretter Siljes langt tørrere «yo» til svar. Uten å legge for mye i den korte replikkvekslingen gir den en pekepinn på forskjellen i lynne mellom de to, og når man vet hvordan filmen forløper seg videre, er det vanskelig ikke å tenke at Silje allerede på dette tidspunktet kjenner seg klar for å forlate det Marte representerer.

Den trivielle dialogen i filmens første del balanserer helt på grensen til å bli i overkant naturalistisk; mer anstrengende enn troverdig å høre på. Samtidig passer det godt til tematikken – det litt ukomfortable og allerede fylleangst-aktige, den trykkende følelsen som ligger klamt over det “sedvanlige”. Redselen for at jentene sier noe feil til hverandre innenfor filmens univers, er tidvis vanskelig å skille fra redselen for at det “naturlige” ved dialogen vil strekkes for langt. Det føles ikke som om Patrik Syversen og de to skuespillerne har absolutt alt under kontroll, men filmens skjørhet er altså kledelig.

«Det som en gang var»
«Det som en gang var»

Et av filmens pinligste øyeblikk kommer i to utgaver og er utvilsomt intendert: Martes fylleprat i taxien den første natten, som gjentar seg i den andre. Hun spør drosjesjåføren hva han har i turbanen sin, og gjør for første gang i filmen Silje forlegen foran en tredjepart.

Forskjellene mellom Marte og Silje manifesterer seg også i en annen scene før kvelden som glir over i nachspielet. Noen har stjålet sykkelhjulet til Silje utenfor Martes leilighet. Silje blir oppgitt over tyveriet, men reagerer med fatning, hvorpå Marte insisterer på at Silje skal bli sint. Hun vil tvinge frem “større” følelser, som hun selv er i besittelse av, men det finnes jo ingen oppskrift for hvordan man “skal” reagere. Det er ikke naturlig for Silje å reagere med aggresjon, og Martes oppfordring blir et tidlig tegn på at hun ikke klarer å sette seg inn i Siljes ståsted og følelsesliv. Det ender med at Marte selv sparker og rister i gatelykten sykkelen er festet til mens hun banner; det er komisk, men forstyrrende, hvordan de innestengte følelsene får utløp.

1.1 Festrøyk

Til tross for at Det som en gang var er en film hvor skuespillet og dialogen står i fokus, er store deler av Marte og Siljes relasjon kommunisert gjennom poetiske bilder. Lydsporet består ofte bare av komponist Jens Fougners gitar- og pianodrevne instrumentalmusikk. Fotograf Andreas Johannessen holder et stødig fokus i sin spillefilmdebut, og viser et oppmerksomt blikk for Marte og Siljes “stumme” samspill. Før nachspielet utspiller handlingen seg for det meste ute i byens omgivelser; man kjenner igjen eksempelvis Torggata og Kunstnernes Hus, men kameraet er like fullt sentrert rundt Marte og Silje.

Syversen bruker også flere urbane stemningsbilder underveis, men de er også sterkt knyttet til de to venninnene – i stedet for oversiktsbilder av Oslo får vi se Siljes nakne føtter som balanserer på en fontenekant, glass som tømmes, sigaretter som plukkes fra pakken og deles. Føtter og sigaretter blir faktisk estetiske gjennomgangsmotiver i Det som en gang var. Etter den første kvelden ute får vi se flere isolerte bruddstykker fra Martes leilighet, før montasjen bringer kameraet videre til de to jentene i Martes seng. To ganger får vi et varsomt nærbilde av føtter under dyna, i det som er filmens mest avbalanserte sekvens. Under nachspielet senere på kvelden er den kroppslige roen som fordrevet, når Marte blir emosjonell og holder seg fast i Siljes fot.

Arven etter Joachim Trier er påtagelig i flere av de matte bildene av byen og kropper på nært hold, men både “fotscenene” og andre nærbilder av særlig Marte er helt avgjørende for innlevelsen i fortellingen. Et bilde som gjør spesielt inntrykk er Martes ansikt som beveger seg nesten manisk i sakte film til musikken på nachspielet, mens det uttrykker en distinkt uro bak den dårlig skjulte fasaden. Men altså: før vi entrer nachspiel-tåka preges formspråket sterkt av synet og lyden av Oslo-sommer; og fem år etter Oslo, 31. august er den fortsatt deilig å ta del i, så hvorfor slutte å fetisjere?

"Det som en gang var"
«Det som en gang var»

Når det gjelder sigarettene oppleves estetiseringen som noe overdreven og klisjéfull, med alle de små flammene og trekkene i sakte film. Røyken glir imidlertid over til å bli en utløsende handlingsfaktor etter hvert, og det starter på vei til nachspielet. Silje vil stoppe taxien for å kjøpe røyk, men Marte insisterer på at hun har sigaretter hjemme. Silje har tidligere sagt at hun ikke vil være med på nachspiel, men har nok en gang latt seg overtale. Er Marte redd for at Silje forsvinner for alltid, hvis hun går ut av bilen? Separasjonsangsten bobler i små øyeblikk som dette.

Scenen med foten er ikke den eneste der Marte fysisk klamrer seg fast. Sammenkoblingen mellom henne og Silje blir tungt ladet i saktefilm-sekvensen fra den første kvelden, når Marte holder fast i Siljes flette, og Silje går fra å være med på leken, til å “vri” seg ut av grepet og løsne på håret. Vi får ikke lytte til deres samtale, vi hører bare den minimalistiske pianomusikken på lydsporet – foreløpig smaker lite av konflikt.

2.0 Nachspiel

Når nachspielet starter hjemme hos Marte har de tatt med seg Benjamin (Benjamin Helstad), som blir en slags katalysator for konfrontasjonen. I løpet av nachspielet blir Marte flere ganger snurt over manglende oppmerksomhet, nå som hun ikke lenger har Silje for seg selv.

Det er bra for filmens fokus at det ikke er noe mer mellom Silje og Benjamin enn at de bare liker å prate, og har flere felles referanser enn det Silje deler med Marte. Scenen der Benjamin og Silje snakker om tv-serier er morsom fordi det er en så typisk nachspiel-samtale («Omar Little er en bra karakter, han digger jeg! Homofil gangster.») men den er også sår, fordi Marte føler seg så oversett. Unge mennesker nærmer seg hverandre og utvikler relasjoner via populærkulturelle referansepunkter – Marte innehar ikke dem som trengs, eller så er hun bare ikke interessert («Det derre TV-serie-babbelet kan dere ha for dere selv.»).

I et forsøk på å få Siljes oppmerksomhet spiller Marte en låt som minner henne om en tur de hadde til Berlin. Litt senere forteller hun brått om hvor mye Silje hadde å si i en tung periode (dette er scenen med fot-grabbingen), før humøret hennes plutselig skifter tilbake til blid igjen. Mimringen er et desperat forsøk på å tiltrekke seg Silje og famle seg frem til et felleskap, men Benjamin har blitt et friskt spillerom for Silje – en hun kan snakke om “nye” ting med. Balansen i det sosiale spillet er på bristepunktet, der de tre i utgangspunktet er i samme humør, men Marte gang på gang blir for intens eller trekker ting for langt.

«Det som en gang var»
«Det som en gang var»

Benjamin blir aldri fremstilt som innpåsliten – han er bare en uhøytidelig fyr på nachspiel som liker å ha det gøy. Unnlatelsen av konstruerte narrative vendinger gjør at intensiteten mellom Benjamin og Marte blir mer realistisk; han er bare på et hvilket som helst nachspiel, men for henne er han en inntrenger i den private sfæren med Silje. Helstad spiller spesielt overbevisende i scener der Benjamin svelger Martes dårlige oppførsel, og man blir usikker på om rollefiguren virkelig ikke bryr seg eller om han holder noe tilbake. Det er som om han skjønner at han bør bli sint, men overser det, som når han tar noen sekunders tenkepause og sier smilende «okay!», etter at Marte surt ber ham gå og fortsette å «drikke ølen min».

Det er en sårbarhet i Benjamin-figuren også. Han byr på seg selv på en mindre insisterende måte enn Marte, men risikerer mye. Et like idiosynkratisk nachspiel-øyeblikk som TV-seriepraten er en freestyle-rap han begir seg ut på. Det varer lenge, det er flaut og utleverende, men også fryktelig sjarmerende. Faktisk er det også litt imponerende! Stemningen blir brutt når Benjamin søler alkohol utover gulvet etter å ha danset litt for heftig («dette er meg på hip hop-konsert»), og Marte blir forbanna. Han tørker opp med t-skjorta si og må tilbringe resten av kvelden i en feminin Flashdance-genser han låner av Marte, men viser ingen tegn til å være brydd.

Leilighetene til Marte og Silje er også interessante markører i filmen: livet til Marte er et lite kaos, men leiligheten er hennes territorium, som hun makter å holde orden på. At hun blir så forbannet over at Benjamin søler er selvfølgelig også et uttrykk for innestengt frustrasjon, men hun er opptatt av at noen regler for leiligheten skal opprettholdes – man skal helst røyke i vinduet – og hun vil ikke at Benjamin skal ta for mye plass der inne.

En morsom detalj i interiøret er den ødelagte skjermen på Martes laptop. Alt er ikke helt på stell, det er sprekker i asfalten. Bildene vi får se av Siljes leilighet viser et bosted mer preget av oppbrudd og uorden; i filmens siste scene sitter hun alene på gulvet blant et klesstativ og en stol med klær, med bacheloroppgaven foran seg.

Konfrontasjonen som til slutt kommer mellom venninnene er ikke direkte forårsaket av Benjamin, men oppstår gjennom ham, når Marte ikke vil slippe ham inn igjen etter at han har vært ute og kjøpt mer røyk. Silje blir pinlig berørt over Martes oppførsel, men lyver for Benjamin som står nede på veien likevel, om at dørklokka ikke fungerer. Når Silje og Marte er på tomannshånd ytrer Silje at hun har fått nok. «Du er jo med på det,» sier Marte, som sant er.

«Det som en gang var»
«Det som en gang var»

Silje er oppgitt over seg selv, at hun lot seg overtale til å bli med på nachspiel, når hun egentlig burde sovet og fått jobbet med oppgaven sin. Men hun klandrer også Marte for å «sutre seg til» at hun skulle bli med, og for at hun har blitt trukket inn i tåpelige situasjoner foran Benjamin. «Jeg skjønner ikke at du ikke forstår hvor flaut det er,» sier hun frustrert. Hun refererer spesielt til situasjonen der Marte ba henne om å legge seg ned på gulvet sammen med henne, med en barnslig beskjed om at hun skulle fortelle Silje noe hemmelig, bare for å få henne for seg selv.

Venninnene er begge slitne og fulle, og tonen i samtalen er troverdig i sin famlende blanding av direkte og fragmenterte meninger. Silje vil vite hva som egentlig er galt, hvorfor Marte oppfører seg som hun gjør, men Marte later som hun ikke forstår. Ansvaret for virkelig å ta bladet fra munnen blir hennes, for hvis Silje virkelig vil forlate Marte for godt, klarer hun ikke å si det.

2.1 Angst

Benjamin ser seg lei av å vente nede på gata, uten å bli sluppet inn. Han setter en lang stokk opp mot ringeklokka slik at den ringer ustoppelig, helt til Marte kaster ned t-skjorta hans. Han beholder røyken og går hjem i Oslo-natten. Silje gir opp diskusjonen med Marte og legger seg for å sove.

Senere på morgenen gjør hun seg klar til å dra, men Marte våkner: «Hva gjør du?» Silje forklarer at hun må dra og bukker ikke under for Martes ønske om at hun skal bli, men de unngår å snakke om konfrontasjonen. Er de tilbake i det gamle sporet eller betyr dette en endelig avskjed? Filmen kunne sluttet her, men i stedet følger vi Silje mens hun forlater leiligheten bærende på sin nå enhjulede sykkel.

"Det som en gang var"

"Det som en gang var"

Man kan si at det stjålne hjulet blir en slags metafor; at det representerer Marte, og at Silje nå må bære livet sitt videre uten henne. Men det blir sykkelsetet som isteden tiltrekker seg oppmerksomheten. I filmens begynnelse tok Silje med seg setet inn til Marte, men nå har hun glemt det på vei hjem. Etter hvert glir Marte gjenferdsaktig inn i bildet bak Silje – hun har fulgt etter for å gi henne setet, skal Silje aldri få være i fred? Etter et siste forsøk fra Marte på å få Silje til å bli med tilbake, innrømmer Marte til slutt at hun «bare har ikke noe lyst til å være aleine». Silje forsikrer henne om at hun ikke er alene. Men stemmer det? Når Silje forsvinner i sakte film og snur seg en siste gang, har de avtalt at de skal ringes neste dag, men kanskje alt er over nå.

Til tross for at Marte oppfører seg som et troll, er det nesten umulig å ikke føle omsorg for henne. Enkelte personer ser ut til alltid å bli forlatt eller leve i midlertidighet, selv om de innerst inne ikke ønsker det. Skyldes det rotløshet, mangel på identitet eller uflaks?

Silje er det faste holdepunktet i livet hennes – det er vanskelig å si om en løsrivelse vil tvinge henne til å “finne seg selv”, eller om en slik selvrealisering bare ikke er mulig. Filmen gir heldigvis ikke svar, og holder fast ved sitt fordomsfrie blikk.

«Det som en gang var» – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Dag Sødtholt sier:

    «Det som en gang var» av Patrik Syversen var slett ingen dum film. Naturalistisk spill og situasjoner uten at det ble kjedelig, bortsett fra nachspielscenen som for meg overskred grensen for uttværing. Her måtte det vel ha kunnet forsvinne noe uten skadevirkninger. Elsket inngangen på filmen der kameraet bare følger Silje Storstein nedover gaten og inn i bygningen til venninnen, i en lang tagning. Stemningsfull filmmusikk, i en passasje med en fascinerende, dyp kverning.

    Det forbauser meg imidlertid at ingen anmeldelser jeg har sett har trukket fram parallellene til «De nærmeste» av Anne Sewitsky. I begge filmene spiller Storstein en føyelig og trofast bestevenninne, der den andre parten i forholdet er krevende og oppmerksomhetssøkende, og sitter fast i en barnslig oppførsel vi fornemmer Storstein-figuren er i ferd med å vokse ut av. I begge filmene står bortstøtelse av den krevende venninnen sentralt. (Scenen der ekskjæresten til Storstein henter de siste eiendelene i leiligheten hennes synes forøvrig å være et forvarsel til det større forløpet mellom venninnene: hun virker innstilt på å ha et fortsatt vennskapsforhold – vil gjerne at de tar en kaffe sammen – men han er slett ikke interessert og forlater leiligheten.)

    Ellers er jeg stor sett enig med det Sveinung Wålengen skriver i denne aldeles utmerkede Montages-analysen, fundert på helt konkrete ting i filmen. Og ja, scenen der den utagerende venninnen på død og liv skal ha Storstein til å bli virkelig forbanna over sykkeltyveriet er meget god. Godt observert også hvordan sigarett-motivet etter hvert utvikler seg til et avgjørende omdreiningspunkt i intrigen! At sykkelen bare har ett hjul blir også viktig.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>