Sean McAllister under festivalen «Human Rights/Human Wrongs» på Cinemateket i Oslo. (Foto: Aron B. Løsnes).

I’d rather be the fly in the soup: Et møte med dokumentarfilmskaperen Sean McAllister

«Mange streber etter å være flua på veggen. I’d rather be the fly in the soup». Montages har møtt Sean McAllister, den frittalende regissøren bak dokumentaren A Syrian Love Story, som forrige uke ble vist under festivalen Human Rights/Human Wrongs på Cinemateket i Oslo.

A Syrian Love Story ligner øyensynlig svært mange andre dokumentarer. Den anvender cinema verité-aktige grep for å nærme seg en betent og politisk brennhet tematikk, og kan virke provoserende med sitt insisterende, håndholdte kamera.

McAllisters tilnærming er imidlertid så intens og deltagende i sin subjektive erfaring av filmens hovedpersoner og miljø, at A Syrian Love Story tidvis minner om det emosjonelle kaoset i en film av John Cassavetes (for øvrig en uttalt inspirasjonskilde). Foruten den naturlig medrivende historien, bidrar denne tonen til at filmen er et tidlig høydepunkt på årets filmmeny; McAllister lykkes til det fulle med dokumentarformen, men er samtidig uredd strategier vi nesten utelukkende forbinder med fiksjon.

McAllister er for veteran å regne. Han har arbeidet med dokumentarer i nesten tretti år, i England, Japan og ikke minst i Irak: The Liberace of Baghdad fra 2008 ble belønnet med juryprisen i Sundance, og vant prisen for beste britiske dokumentarfilm under British Independent Film Award. Som du sikkert skjønner, er A Syrian Love Story langt fra noe bedagelig late career-arbeide, og regissøren er sjeldent uformell, opprørt og frittalende når undertegnede møter ham på Cinemateket i Oslo etter festivalens premierevisning.

«A Syrian Love Story»
«A Syrian Love Story»

A Syrian Love Story er et nakent portrett av de to politiske aktivistene Amer Daoud og Raghda Hassan, som først møttes i fengsel flere tiår tilbake. Regissøren følger paret og deres tre barn fra før demonstrasjonene brøt ut i Damaskus i 2009, via Libanon, til det endelige eksilet i Frankrike i fjor. I begynnelsen sitter Raghda fengslet for å ha skrevet en regimekritisk roman, og Amer og barna lever i et emosjonelt limbo mens de venter på at moren skal vende tilbake. Når hun endelig slipper fri, kort tid etter de første demonstrasjonene, oppstår det et voldsomt spenn mellom det politiske og det private; mellom Amers forventninger og Raghdas opplevde plikt overfor den syriske revolusjonen.

Det vil være en underdrivelse å si at McAllister følger hovedpersonene; filmskaperen blir nærmest et sjette familiemedlem, over mer enn fem år. Han dokumenterer den vonde veien inn i eksil, men også det minst like smertefulle bruddet og oppløsningen av en familie. Bare dager før dette intervjuet finner sted, har han nettopp møtt Amer og Raghda under prisutdelingen til Cinema for Peace i Berlin, der filmen mottok en såkalt Refugee Award. Paret har nå gått hver til sitt: hun jobber som kulturell og politisk rådgiver for den syriske opposisjonen i Tyrkia, mens han har startet et nytt liv med barna i Frankrike.

McAllister ankom Syria for seks år siden, men først via en detour til Dubai: «BBC hadde bestemt seg for å sende meg til Dubai – fordi det er et sexy sted som kan markedsføres, ikke sant, og det er mye mer salgbart å lage en film om rike enn fattige arabere. Og jeg fant det egentlig helt for jævlig, å sitte der i Dubai, mens det virkelig pågikk noe i Syria, men på den tiden var det jo ingen som en gang visste hva Damaskus eller Syria var, eller for den saks skyld Bashar al-Assad. Libya hadde jo i det minste Gaddafi!»

«A Syrian Love Story»
«A Syrian Love Story»

Dokumentarfilmveteranen hadde allerede laget film i Midtøsten i over tyve år, og fant en spesiell entusiasme i Syria – noe som var i emning: «Det lukkede landet hadde omsider begynt å åpne opp for turisme, og det er nesten merkelig at de bestemte seg for å ofre alt ved å begynne å skyte ned demonstranter. Jeg ville lage en film om hva som muliggjorde et funksjonelt, sekulært diktatur. Og det er viktig å skille opprøret i Syria fra de andre landene som utgjør sekkebetegnelsen ”Den arabiske våren”. Misnøyen med al-Assad – denne London-utdannede øyelegen som aldri klarte å leve opp til forventningene fra 2000 – handlet aldri om å kaste ham, men om å få ham til å presse gjennom politiske endringer.»

McAllister begynte feltarbeidet i Syria før borgerkrigen brøt ut. En av filmens første scener finner sted i oldtidsbyen Palmyra. Han går rundt med et håndholdt kamera, og spør om ”noen vet om det finnes noen politiske fanger i Syria”. Spørsmålene forblir ubesvart, og han vises vekk av en vakt mens vestlige turister suger til seg de slående omgivelsene i bakgrunnen. Palmyra har blitt brukt som et enormt tortursenter, men i 2009 var byen et yndet turistmål. I 2015 ble den kapret av IS, som har lagt deler av den antikke verdensarven i ruiner og omgjort det romerske teateret til en skueplass for offentlige henrettelser. Et grufullt, men like fullt slående bilde på historisk gjentagelsestvang.

A Syrian Love Story er nærmest strippet for overforklarende, historiske sveip; den er ikke en dokumentar som presenterer nylige hendelser med nyhetsjournalistikkens sensasjonalistiske dramaturgi. «Nå vet alle hva som skjer i Syria, så det er ikke noe poeng i å bruke tid på å fortelle om borgerkrigen. Jeg vil heller at tilskueren skal sitte igjen med spørsmål enn med svar, og det er jo nettopp det gode fiksjonsfilmer får til – de etterlater deg undrende i mørket – men nesten alle dokumentarer gjør det motsatte. A Syrian Love Story handler om menneskelighet og kjærlighet, og er åtti prosent karakterdrevet; de resterende tyve prosentene er bakteppet som er den syriske borgerkrigen. I arbeidet med filmen ble dette et utrolig befriende utgangspunkt.»

«A Syrian Love Story»
«A Syrian Love Story»

Menneskelighet og kjærlighet; flere av scenene i filmen, spesielt mot slutten, utspiller seg på samme måte som i et brutalt melodrama: Amer og Raghda i hver sin ende av sofaen mens de slynger fornærmelser og anklager mot hverandre, sunket stadig dypere ned i sigarettrøyken og whiskyflaskene. Et av filmens såreste øyeblikk oppstår når hun anklager Amer for å ha elsket henne bare som ”politisk fange”. Det er noe oppbyggelig over denne scenen, men den føles aldri som et klimatisk høydepunkt. At dramaet springer organisk ut av parets relasjon gjør den desto mer smertefull.

Amer og Raghda snakker også engelsk gjennom hele filmen, og kommunikasjonen føles desto mer vanskeliggjort, fortettet. «Jeg tror det er noe veldig cinematisk over akkurat dette; en søken etter å finne ordene, i den frustrerende opplevelsen av å ikke kunne uttrykke seg selv,» forteller McAllister. «Det er egentlig ganske vakkert at en tidligere palestinsk frihetsforkjemper står på kjøkkenet, ser inn i kameraet og forteller meg at han elsker kona, men at han også frykter henne. På arabisk ville det ha blitt noe helt annet.»

En slik tilnærming vekker imidlertid flere problemstillinger om privatsfære, offentlig representasjon av subjekter i en dokumentar og hvor oppstyltet eller planlagt filmen egentlig er – men i sin enkelhet er det også en radikalt annerledes tilnærming til “sjangeren” enn hva vi er vant til.

En annen, slående scene finner sted mens familien fortsatt er i Syria, i kystbyen Tartus: Yngstesønnen Bob, som bare er noen år gammel, snakker om å ta livet av Bashar al-Assad, som har satt moren bak lås og slå. «Jeg fikk ikke med meg hva han sa under opptaket, siden de snakker arabisk, men da vi møttes under etterarbeidet med filmen, i Paris, og jeg fikk det oversatt, ble jeg slått i bakken. Han husket naturligvis ikke at han hadde sagt det, og på flere måter handler filmen min om å gi ham tilbake disse minnene. Hadde det ikke vært for A Syrian Love Story, ville han aldri ha husket disse hendelsene.»

«Love Streams» (Cassavetes, 1984)
«Love Streams» (Cassavetes, 1984)

Filmen er like deler et rystende relasjonsdrama, et portrett av to politiske individer som forsøker å bevare sin verdighet, og en skjør oppvekstskildring. Det snakkes ofte om en tapt generasjon i Syria. McAllisters kamera gir også et vitnesbyrd og en stemme til det som kunne ha blitt enda en tapt barndom.

A Syrian Love Story er aldri omhyllet i typisk, illusorisk ”autentisitet”. Er det i det hele tatt mulig å oppnå noen grad av objektiv realisme i en dokumentarfilm, når filmskaping – som andre kunstuttrykk – er grunnleggende subjektiv i sin tilnærming til verden? Formen er en helt annen, men jeg begynner å tenke på Abbas Kiarostami og anerkjennelsen av og bevisstheten om den subjektive stemmen i enhver film – inkludert dokumentarer, naturligvis.

McAllister er bevisst sine inspirasjonskilder, og de kommer nødvendigvis ikke bare fra dokumentarfilmen. «Amer og Raghda likner nærmest John Cassavetes og Gena Rowlands, der de sitter og røyker, drikker og krangler. Til en av montasjesekvensene fikk jeg klarert musikk fra Love Streams (1984). Jeg er også inspirert av Martin Scorsese, som igjen var inspirert av Cassavetes, og av nyere dato en filmskaper som Tarantino, med sine komiske dialoger, absurditeter og rikholdige karakterportretter.»

Han nevner også Lindsay Andersons If…. (1968), dokumentarene til Alan Clarke og filmer av Ken Loach og Mike Leigh: «På et tidspunkt hadde vi tenkt å kalle denne filmen for ”A Syrian Kitchen Sink Drama”, eller ”A Syrian Soap Opera”! Den har mye av den britiske kjøkkenbenkrealismen fra 70-tallet i seg.»

McAllister deler mildt sagt ikke undertegnedes entusiasme for Errol Morris, men gjør det klart at han verdsetter Werner Herzog (”a queen… the voice of God!”), og vil også at jeg skal nevne hans forkjærlighet for veteranen Nick Broomfields dokumentarer Kurt & Courtney (1998), Biggie & Tupac (2002) og Tales of the Grim Sleeper (2014).

«A Syrian Love Story»
«A Syrian Love Story»

Dagens medielandskap preges stadig av de mest oppsiktsvekkende bildene, de største overskriftene og de høyeste tallene. Det offentlige ordskiftet om flyktningkrisen følger den samme strukturen. Om debatten ikke klamrer seg til statistikk, reduseres diskursen gjerne til et spørsmål om dumsnillhet eller realisme.

I Norge snakker vi mer om Sylvi Listhaugs fremmedfiendtlige retorikk enn de faktiske, politiske tiltakene som kan komme nærmere en løsning på den største humanitære katastrofen siden 2. verdenskrig. Venstresidens største parti viser mer misnøye med hvordan høyresiden ordlegger seg, enn hva som faktisk blir gjort for å hjelpe syriske eller irakiske flyktninger. Men hvordan fremstilles egentlig de som flykter fra borgerkrig og forfølgelse?

«Jeg vet ikke en gang om de blir fremstilt, om de i det hele tatt representeres. Hva er flyktninger i dag?» spør McAllister. «Det er kroppene som skylles opp på stranden, menneskene som klamrer seg til båtene, eller tallene – statistikken. Det er en eller annen mørkhudet person eller en araber som kommer hit for å ta noe fra oss. Det er derfor det er så viktig at A Syrian Love Story blir vist på BBC1 (før programsjefen så filmen, var den tiltenkt den langt smalere søsterkanalen BBC4, journ. anm.), og at den faktisk begynner før krigsutbruddet, med to revolusjonære mennesker som arbeider for å ivareta en verdighet, for menneskerettigheter, før de i det hele tatt har begynt flukten.»

«Det er alt for forutsigbart å dra til Lesbos, for så å stå på stranden med kameraet og filme mens båtene kommer inn mot kysten.»

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>