2015_lys_2

Truls’ topp 20, 2015

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2015

Hopp rett til

Vi befinner oss i et typisk amerikansk boligstrøk i en forstad. Kameraet panorerer varsomt mot venstre. En ung jente løper livredd ut av et hus, som om hun har styggen på ryggen, setter seg inn i en bil og kjører fra dette ”noe” som jager henne. Dagen etter ser vi restene av kroppen hennes. Åpningsscenen etablerer et distinkt og angstfremkallende lynne som varer filmen ut. Med It Follows puster David Robert Mitchell nytt liv suburbia-horroren, med en selvsikkerhet og presisjon man neppe kunne ha forutsett, tatt i betraktning at Mitchell bare hadde laget én spillefilm før denne (The Myth of the American Sleepover, 2010).

Mitchell myker opp inspirasjonskilden John Carpenters ikoniske sjangerformel ved å omsorgsfullt vie mer oppmerksomhet til de forskremte tenåringene. I så måte kan It Follows også betraktes som en slags coming of age-fortelling, der seksuell oppvåkning er ”roten til ondskapen”. Det hele er støpt i en for meg eksepsjonelt tiltalende audiovisuell form, med marerittaktig lyssetting, gåsehudfremkallende synthmusikk (selve hovedtemaet er etter min mening det beste fra 2015), elegante kameraføringer og overbevisende rolleprestasjoner. I sin sjanger er It Follows intet mindre enn det jeg vil beskrive som en perfekt film, preget av en herlig balanse mellom nostalgi og ferskt blod.

Clint Eastwoods krigsdrama American Sniper eksploderer som et skarpskudd i hjertet. Den tragiske fortellingen om snikskytteren Chris Kyle etterlater en emmen og ambivalent smak i munnen, men ikke som krigspropaganda – noe flere kritikere har beskyldt den for å være. I American Sniper eksisterer det ingen helter, bare ofre. De vaiende flaggene og dundrende saluttene føles heller forstyrrende enn glorifiserende. Eastwood velger å skildre Kyle som et menneske av kjøtt og blod, med sviktende stolthet og voldsom sårbarhet. Og filmen overlater til oss å dømme hans handlinger. I så måte kan American Sniper beskrives som en revisjonistisk western i militæruniform.

«My world is reduced to a single instinct: Survive.» Stemmen tilhører Max, i Tom Hardys skikkelse, og utsagnet kan nærmest sies å være betegnende for hele Mad Max: Fury Road – en film om å overleve. Og stort mer er det vel kanskje ikke å si om handlingen. George Miller dirigerer denne symfonien av eksplosjoner, flammer, sand, svette, blod og utallige kjøretøy med stålkontroll og kreativt overskudd. Hvem skulle tro at Mad Max-serien ville gjenoppstå med en slik kraft og vitalitet? I mangel på et bedre begrep: Mad Max: Fury Road er kompromissløs dieselpunk.

Bruno Dumonts krimkomedie P’tit Quinquin er en skrue av en film. Den preges tydelig av Dumonts særtrekk, kanskje særlig i hvordan snåle rollefigurer skildres med stor kjærlighet og omtanke, men står samtidig i kontrast til regissørens tidligere filmer gjennom å være en uttalt komedie. I P’tit Quinquin evner Dumont å forene humor, dybde og menneskelighet, i det som også er en tidvis uhåndgripelig fortelling; en forvirring som også blir del av mysteriet. Et høydepunkt kommer når landsbyjenta Aurélie Terrier trapper opp på kirkegulvet og fremfører sin selvskrevne låt «Cause I Knew», akkompagnert av en høyst underlig orgelspiller. En i utgangspunktet spinnvill og hysterisk sekvens, tilføres plutselig en nesten hjerteskjærende skjønnhet.

I et stille hav av generiske actionfilmer skjærer cyberthrilleren Blackhat gjennom likegyldigheten som en ”artsy”, men brølende speedbåt. Michael Mann flekser sine berømte auteur-muskler, og leverer en mesterlig oppvisning i hyperestetisert filmskaping. Finslipte tablåer av urbane omgivelser i betong og glass, der øredøvende skudd kan avløses av rammende stillhet, er kodet inn i Stuart Dryburghs digitale fotoarbeid, og gjør Blackhat til en av årets lekreste og mest meditative filmer. Det at Blackhat ble en økonomisk fiasko er til dels forståelig, men at mange kritikere avfeide filmen som en substansløs sjangerøvelse må sies å være årets store gåte.

Riktignok er jeg en lettrørt person, men det er sjelden jeg ser en film som får tårene til å fortsette å trille selv etter jeg har kommet ut av kinomørket. Innsiden ut er en sånn film. 11-åringen Riley og familien flytter til en ny by, og bruddet med hennes tidligere liv skaper en sorgreaksjon. Fortellingen foregår hovedsakelig på innsiden av den unge jentas følelsesliv, og undersøker hvordan minner skapes, formes og glemmes, samt hvordan vi endres – i overgangen fra barn til ungdom – og ser at glede og tristhet smelter over i hverandre. Med Pete Docter ved roret, demonstrerer Pixar igjen sin forbløffende kreativitet og evne til å kombinere tematisk dybde med herlig underholdning.

07Incompresa

incompresa
Frankrike, Italia, 2014

Da jeg på filmfestivalen CPH:PIX endte med å se Asia Argentos Incompresa og Larry Clarks The Smell of Us med bare noen timers mellomrom, utgjorde de underlig nok en passende double feature: to filmer om henholdsvis barndom og ungdomstid med rufsete kanter og dirrende nerve. Incompresa er energisk ut av en annen verden. Vi følger 9 år gamle Aria, som i stor grad overlates til seg selv og sin egen fantasi, samt musikken hun dyrker. Argento maler opp historien om den unge jenta og hennes dysfunksjonelle familie med brede og punka strøk, som tidvis gir tydelige gjenskinn av hennes far (Dario) sine filmer. Incompresa evner å fange barnets blikk på de voksnes omgivelser med dirrende nerve og en god dose italiensk temperament. Realisme og surrealisme i skjønn forening.

The Smell of Us foregår i Paris og skildrer skate- og narko-glade ungdommer på kanten av stupet, og fungerer i så måte som en slags fransk ekvivalent til Larry Clarks beste film, Kids (1995). Gjennom tåken fra den intense svettelukten, de mange nakne kroppene, rusmidlene og den middelmådige skateboardingen, tegnes et forvirret, skjørt og vakkert univers. I mine øyne er ikke The Smell of Us kontroversiell, men den sitter på et vis like fast i dritten som ungdommene den skildrer. Clark evner å beherske seg, og således unngår filmen å bli en krampaktig provokasjon, men snarere et brusende slice of fucked up teenage life.

Ryan Goslings regidebut Lost River befinner seg i sumplandskapet mellom kunst og mainstream. Filmen krever både tålmodighet og velvillighet, men for de som velger å være med på leken belønner den rikelig. Lost River utspiller seg i etterlatenskapene av Detroit, i et nitrist forstadsområde som har mistet sin bærebjelke, den lokale dinosaurparken, til en voldsom oversvømmelse. Når fotograf Benoît Debies neonfargede bilder kolliderer med Chromaticsdrømmende toner tilføres denne kaotiske og overlessede regidebuten et slør av magi, som på merkelig vis besitter en integritet det er lettere å føle enn å sette ord på.

Etter å ha servert fiaskoen While We’re Young tidligere i 2015, reiste Noah Baumbach seg tilbake på beina med Mistress America. Her gjenforenes han med Greta Gerwig, som sammen med Baumbach stod bak Frances Ha i 2012, og nykommeren Lola Kirke passer som hånd i hanske i duoens distinkte univers. Melankolien veier ikke like tungt i Mistress America som i Frances Ha, men humoren er til gjengjeld skrudd opp på maks, og manuskriptets upåklagelige timing gjør dette til årets morsomste film i min bok. (Britta Phillips og Dean Warehams formidable synthpop-soundtrack bør også nevnes.)

11. Corn Island (Ovashvili)
12. Louder Than Bombs (Trier)
13. Søstre (Kore-eda)
14. Pasolini (Ferrara)
15. Inherent Vice (Anderson)
16. Nightcrawler (Gilroy)
17. A Most Violent Year (Chandor)
18. Amy (Kapadia)
19. Bridge of Spies (Spielberg)
20. Beyond the Lights (Prince-Bythewood)

Tommel opp: «Magic Mike XXL», «The Look of Silence», «The Babadook», «Bølgen», «Star Wars: The Force Awakens», «Macbeth», «Jauja», «Beast of No Nation», «Sicario», «The Duke of Burgundy», «Cobain: Montage of Heck», «Tusk», «Joy», «Whiplash», «A Girl Walks Home Alone at Night», «Cinderella», «The Visit».

Tommel ned: «The Theory of Everything», «Into the Woods», «Jupiter Ascending», «Ant-Man», «While We’re Young», «Jurassic World», «Far From the Madding Crowd», «Wild», «The Martian».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2015

Hopp rett til

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>