Fra et filmestetisk perspektiv er It Follows alt jeg kan drømme om – den er nær sagt essensen av hva jeg lar meg henføre av i film. Den beste John Carpenter-filmen som ikke er laget av John Carpenter, tenker jeg, idet jeg begynner å innse at Carpenter aldri kommer til å lage noe like bra som It Follows igjen. David Robert Mitchells film er uansett et helt eget verk (til tross for sine referanser og sin nostalgi) med en menneskelighet som er fjern fra de stiliserte Carpenter-universene.
Tenåringene i sentrum for historien blir en del av det forseggjorte, audiovisuelle uttrykket. Det er amerikansk suburbia-mystikk og nabolags-voyeurisme; lange, sugende kamerapanoreringer; slow motion og dødbringende synth; stemningsfullt lyssatte tablåer; flotte bilkjøringssekvenser; elegante nikk bakover til sjangerfilmer jeg liker – alt bundet sammen til et vakkert stykke horror. Konseptet rundt «den destruktive seksualiteten», som i seg selv tilhører en skrekkfilmtradisjon, befinner seg også i et perfekt skjæringspunkt mellom det håndfaste, psykologiske og abstrakt tematiske. Det øker gjensynsverdien for coming of age-fortellingen, som fra før er pakket inn i akutt tiltrekkende gavepapir.
Mitt første møte med Inherent Vice ble både frustrerende og fascinerende, og jeg opplevde verket litt som en tøysete mellomfilm fra Paul Thomas Anderson. Men innerst inne visste jeg også at om det bare fikk gå litt tid, ville jeg få lyst til å se den igjen, og antakeligvis sette større pris på filmen. Spådommen stemte: Inherent Vice vokste som opplevelse og kunstverk ved gjensynet, og jeg grunner fortsatt over alt den har å tilby. Den merkelige detektivhistorien drives fremover ved hjelp av sin egen tåkete logikk, der hver scene fanger et autonomt øyeblikk. Samtidig retter Anderson nok en gang blikket sylskarpt mot en bestemt, amerikansk fortid, med forgreininger inn i samtiden. Her kan dere lese min lengre omtale av filmen, etter det første kinobesøket.
For å fortsette litt i samme spor som listeomtalen til andreplassen over, kan også Mistress America utgi seg for å være en «mellomfilm». Ja, faktisk innehar den noe av den samme umiddelbarheten og impulsiviteten som Inherent Vice, selv om sammenligningen bør avsluttes der. Da er det mer relevant å måle Mistress America opp mot Noah Baumbachs forrige film While We’re Young, særlig siden de to gikk på kino med bare noen måneders mellomrom. While We’re Young er kanskje det mest ambisiøse generasjonsportrettet, men Mistress America er tusen ganger mer vellykket. Den er lettere til beins, men også smartere skrevet, friskere i sin aktualitet og glitrende som uhøytidelig farse. Greta Gerwig skinner som en uspiselig utgave av Frances Ha, som likevel er akk så sjarmerende og lett å relatere til.
En av de mest originale filmene i 2015 var den hjerteskjærende debuten Stammen, som skildrer en gruppe døve ungdommer på en skole i Ukraina. De slitte lokalenes grellhet eter seg inn i bildene, som dunster av blasse farger og penetrerende lyssetting. Det primitive levesettet til de stakkars ungdommene tilhører en verden utenfor alt annet, og feriebildene de får se fra Europa fremstår uendelig fjerne. Men kameraarbeidet og det koreograferte skuespillet i Stammen er på sin side nydelig; lange tagninger fanger inn kommuniserende kropper og stum brutalitet, før det eksploderer i en blanding av maktesløst sinne og religiøs avstraffelse.
Krefter større enn ham selv ruver over Abel Morales (Oscar Isaac), forretningsmannen med det symboltunge navnet. Det er en konstant uro som puster A Most Violent Years kontrollerte protagonist i nakken. Filmen har et great american novel-preg over seg, i sin tidsspesifikke fortelling om en mann og hans families kamp mellom etikk og kapital. Det gis et fokusert bilde av New York anno 1981, der oljeselskapenes kniving seg i mellom synliggjør dypere samfunnsstrukturer. A Most Violent Year har noen helt fantastiske spenningssekvenser, men er tidvis også svært saktegående. Regissør og manusforfatter J.C. Chandor har ikke har vært interessert i å forme filmen som et «stort verk» – den er mer av et fortettet og realistisk karakterdrama, godt plantet på den snøkledde landjorda.
Denne biografiske filmen om N.W.A. er ikke bare interessant for historisk bevisste rap-fanatikere, men også for alle med en viss nysgjerrighet overfor hvordan amerikansk populærkultur kan prege – og bli preget av – samfunnsånden. Det er ekstra betimelig at Straight Outta Compton kom i nettopp 2015, da debatten om politivold har blusset opp igjen i USA. Filmen om den legendariske gangsta rap-gruppa er politisk underholdning, stramt og engasjerende fortalt, men også en nokså konvensjonell suksesshistorie. Det formulaiske får et utfordrende brytningspunkt i enkelte motstandsløse skildringer, for eksempel av rappernes kvinnesyn og oppfordring til vold. Ved å vise hvordan ting forløp seg uten formanende pekefingre eller forbehold, blir det i stedet publikum som må gå i seg selv, og vurdere den mest selvmotsigende musikkarten av dem alle: hip hop.
Utdrag fra min lengre omtale av Søstre: «Det varme forholdet søstrene i mellom og deres individuelle behov for å kvitte seg med sine indre laster, tegnes opp gjennom Kore-edas destillerte teft for skuespillerinstruksjon av hvert enkelt menneske. Det finnes en uro hos dem alle, selv om de stort sett lykkes i å drukne den i søsterskapet. Det er nesten som om Kore-eda forsøker å lage en “stille revolusjon” med Søstre. Han lar deres iboende kjærlighet overfor hverandre drive filmen fremover, i stedet for innskrevne konflikter av typen man forventer i en slik intim skildring av familieforhold. De er lette å bli glad i, nesten dyrisk menneskelige, i sin uforbeholdne opplevelse av hverandre og verden.»
Utdrag fra min lengre omtale av Phoenix: «Som i tidligere Petzold-filmer finnes det et snev av spøkelseshistorie i Phoenix; en følelse av noe overnaturlig innenfor de realistiske rammene, som grenser mot en form for surrealitet. Det gjenferdsaktige er koblet opp mot det sterke dobbeltgjenger-/Pygmalion-temaet – et velbrukt og evig spennende tema i filmhistorien. I en idiosynkratisk «Petzold-scene» tidlig i Phoenix ser vi Nelly gå i gangene på sykehuset om natten med bandasjert hode, mens det klippes mellom henne og en annen pasient i de stille rommene. Her skapes en følelse av noe unheimlich, selv om alt er ren virkelighet, for de to ser så like ut at de nesten er umulige å skille; det kunne like gjerne vært en drømmesekvens der Nelly iakttar seg selv.» En utfyllende artikkel om Petzold og Berliner-skolen kan dere lese her.
I kompaniskap med Mad Max: Fury Road bidro Mission: Impossible – Rogue Nation i år til et velkomment gjensyn med den renskårne actionfilmen. Flere ganger smilte jeg bredt i kinosalen; gleden og energien over filmskapingen smittet over på meg, og det var så altfor tydelig at filmskaperne hadde ønsket å lage en ny, heseblesende Tom Cruise-film med selvbevisst glimt i øyet. Herlige set-pieces og overdrevne action-sekvenser avløser hverandre kontinuerlig, i en sexy film som aldri forsøker å være mer enn den faktisk er. Solomon Lane er en smått enerverende skurk, men veies opp av den enigmatiske agenten Ilsa Faust.
De mange visuelle motivene i Blackhat signaliserer at dette først og fremst er et auteur-verk av Michael Mann, som ligger nærmere den dvelende kunstfilmen enn actionfilmen den ble markedsført som. Blackhat er hyperstilisert, full av det som må kalles store bilder i ulik forstand: oversiktsutsnitt over byer og fabrikker, grandiose skuddsekvenser, rene linjer i alt fra funksjonalistiske vegger til datatrafikk. Hans sedvanlige storbymelankoli trenger seg på mellom de vakre bildene, og Mann utviser en nærmest poetisk tilnærming til digital teknologi, der følelsesløse datasystemer blir veien til frihet for den urbane cowboyen Hathaway (Chris Hemsworth).
11. The Event (Loznitsa) / B-Movie: Lust & Sound in West-Berlin (Hoppe, Lange, Maeck)
12. The Pearl Button (Guzmán)
13. Magic Mike XXL (Jacobs)
14. Kvinner i for store herreskjorter (Flikke)
15. Mad Max: Fury Road (Miller)
16. Innsiden ut (Docter / Del Carmen)
17. Eden (Hansen-Løve)
18. Embrace of the Serpent (Guerra)
19. Louder Than Bombs (Trier)
20. Trainwreck (Apatow)
Hederlig omtale: «Amy», «Birdman», «Whiplash», «Respire», «Joy», «Wild Tales», «The Look of Silence», «The Smell of Us», «Tangerine», «Ex Machina», «Academy of the Muses», «Nightcrawler», «Beasts of No Nation», «Kurt Cobain: Montage of Heck», «Bølgen», «Brødre», «Min lille søster», «The Martian», «Goodbye to Language», «Clouds of Sils Maria», «(T)error», «The Fear of 13», «Star Wars: The Force Awakens», «Far From the Madding Crowd», «Lost River», «Citizenfour», «45 år».