Montages er offisiell mediepartner for Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og videoreportasjer. Joseph Culps Welcome to The Men’s Group ble vist under festivalen, som en del av Kritikeruka.
*
TIFF 2016: Den amerikanske indiefilmen Welcome to the Men’s Group ble vist i sideprogrammet Kritikeruka i Tromsø, og i den anledning har vi slått av en prat med regissør og skuespiller Joseph Culp, som gjester festivalen.
Culp har nylig vært aktuell i fjernsynsserien Mad Men, som rollefiguren Archie Whitman, og har blant annet spilt hovedrollen i spillefilmen Hunger (Maria Giese, 2007), basert på Knut Hamsuns roman Sult (1890). Han har medvirket som skuespiller i Knut Erik Jensens filmer Iskyss (2008) 0g Voice of Life (2013), og i 2011 presenterte han kortfilmen Traces på Nordkapp filmfestival (den vant senere Grand Prix-prisen på Filmfestivalen i Murmansk).
I tillegg til sitt virke som skuespiller, har Culp produsert The Reflecting Pool (2008), det første undersøkende filmdramaet om 11. september-katastrofen; en film som utfordret de offisielle forklaringene på hvorfor og hvordan en slik katastrofe kunne skje og hvem som var involvert. Filmen høstet mye oppmerksomhet og mottok flere nasjonale priser.
Joseph Culp arbeider også som kunstnerisk leder for Los Angeles-baserte Walking Theatre Group (siden 1992), som utvikler ideer og prosjekter innenfor både film, teater og fjernsyn. Culp fikk sin skuespillerutdanning ved The Actor’s Studio i New York, kjent for sin method acting, og er sønn av den ikoniske skuespilleren Robert Culp.
*
Hva inspirerte deg til å lage Welcome to the Men’s Group?
Jeg har selv deltatt i ulike mannsgrupper gjennom mange år. Jeg fikk ideen etter å ha lest Robert Blys bok Iron John. Forfatteren skriver blant annet at menn må finne et språk for å kunne snakke sammen om følelser, og i at myter og poesi kunne være forløsende i denne sammenhengen, for at vi skal kunne identifisere følelsene våre og finne tilbake til hva det egentlig betyr å være mann.
Mannsgrupper er til for at menn skal lære seg til å lytte; til å ta imot støtte fra andre menn. For kvinner er jo dette helt normalt. Hvis menn lærte seg å snakke om følelsene sine, om forholdene sine, om sitt samliv, om hva det betyr å være fedre – ikke minst om forholdet til sine egne fedre – og hvilke smerter og gleder de baler med, ville dette trolig vært av stor betydning for fremtidige generasjoner.
Det er noe som mangler i samværet oss menn imellom, og dette handler om noe spirituelt; hva som forbinder oss med våre forfedre (bokstavelig talt); med energier som har noe distinkt «mannlig» ved seg. Dette er ikke energien som får menn til å drepe eller være villmenn; min idé går ut på at alle menn kan være krigere, men uten å være voldelige. Menn må lære seg å snakke åpent om det som rører seg inni kroppen; hvis menn tør å kjenne på disse følelsene, vil volden forbli på innsiden.
Dette temaet og hva som foregår i slike mannsgrupper, tenkte jeg var et godt utgangspunkt for en filmfortelling. Det var aldri aktuelt å lage filmen som en dokumentar, av etiske årsaker, men mange av situasjonene er selvopplevd.
Var det utfordrende å både regissere og selv opptre foran kameraet?
Jeg har jo jobbet som skuespiller og teaterregissør i snart 30 år, og har erfaring med å spille og regissere samtidig fra både fjernsyn og teater. Som regissør var det avgjørende å ha en klar visjon om filmens handling; som skuespiller var jeg «i karakter», og det er en helt annen greie. I filmen spiller jeg Michael, historieprofessoren, som er en slags uoffisiell leder av mannsgruppa – som jo også i filmen er en slags regissør.
Welcome to the Men’s Group er en ensemble-film – det er ingen «stjerner» i filmen; samtlige rollefigurer bærer fortellingen og vies like mye plass. På et tidspunkt tenkte å gi min rolle til en annen skuespiller, men ærlig talt slet jeg med å finne noen som kunne bære rollen med tilstrekkelig innsikt og dybde – som jeg mener jeg har i forhold til akkurat dette prosjektet.
Hvordan jobbet du med rollebesetningen?
Prosessen med å finne de riktige skuespillerne tok lang tid, og alle måtte stille opp på audition. Jeg ønsket ikke profilerte skuespillere, i frykt for å svekke troverdigheten; jeg ønsket at publikum skulle oppleve rollefigurene som virkelige kompiser. En stor Hollywood-stjerne ville ha ødelagt denne illusjonen. Harmonien mellom fysisk og psykisk utstråling er avgjørende hos en skuespiller, og vedkommende er nødt til å ha en kompleks forståelse av tematikken.
Da vi omsider igangsatte innspillingen, fulgte vi en tett kjøreplan. Vi filmet mange scener, og i høyt tempo. Alle måtte gjøre sitt beste for at gruppen skulle fremstå som dynamisk! Skuespillerne måtte åpne seg opp og være villige til å legge sjela si «på brødskiva», for å si det sånn. Alle har investert masse av seg sjøl, og dessuten bidratt økonomisk ved å ikke ta betalt for øvingsperioden.
Skuespillerne måtte lære all dialog utenat, og var nødt til å være komfortable med nakenhet – hvilket ofte er problematisk for amerikanske skuespillere. Mange Hollywood-agenter ville aldri tatt i dette manuset på grunn av nakenscenene (selv om de ikke innebærer seksuelle aktiviteter).
Den mest kjente skuespillerne på rollelisten er Timothy Bottoms, som de fleste forbinder med klassikeren The Last Picture Show (Peter Bogandovich, 1971). Stephen Tobolowsky, som spiller den suicidale Carl, er nok også et ansikt flere vil dra kjensel på. Han har en fantastisk utstråling, og besitter en sjelden evne til å balansere mellom komedie og tragedie.
I hvilken grad bidro skuespillerne til filmens fortelling?
Manuskriptet var skrevet på forhånd, og det var viktig for meg at vi ikke skulle avvike fra dette. Skuespillerne improviserte ikke, men høstet av sine egne liv og erfaringer for å gi liv til replikkene. Ettersom vi ofte forholder oss til en større gruppe i filmen, måtte skuespillerne være spesielt gode på å gestalte rollefigurene fysisk. I dette henseende er jeg inspirert av Ingmar Bergman, og uttrykket «ansiktets kart» syntes jeg er veldig dekkende for hva jeg ønsket å fange inn med kameraet.
Når jeg tenker meg om, var det faktisk enkelte innslag av improvisasjon. For eksempel scenene der mennene danser vilt og hemningsløst; her opptrer Carl provoserende, og presser de andre mennene til å ta av seg klærne. Her ønsket jeg meg hovedsakelig spontane lyder og bevegelser, slik at skuespillerne skulle føle at de kom i kontakt med noe opprinnelig, noe primitivt.
Oppstod det noen spesielt morsomme situasjoner under innspillingen?
En skuespiller fikk dumpet en haug med gjødsel over hodet, samtidig som han skulle skrike som en gal. Det var morsomt. Men høydepunktet var en ganske stor scene, der vi alle var avkledd, og jeg skulle instruere fotografen min. Så der stod jeg, i nettoen, og snakket saklig med en rødmende fotograf, og forsikret meg om at han hadde kontroll på alle de tekniske tingene. En helt normal dag på jobben, liksom.
En annen veldig morsom ting, var at alle skuespillerne ønsket å fortsette seansene med mannsgruppen etter innspillingen – og vi møtes av og til, for å dele tanker og følelser. Livet imiterer kunsten – det er ikke bare omvendt!
Tror du menn og kvinner vil reagere forskjellig på filmen?
Jeg håper at menn vil kjenne seg igjen i rollefigurene – at de føler seg ivaretatt og fremstilt på en sårbar, men samtidig verdig måte. Jeg ønsker også at filmen vil få mannlige tilskuere til å se sine egne feil og svakheter ved å speile seg i situasjoner der rollefigurene er uærlige, mistenksomme eller opplever at de må konkurrere. Hvis Welcome to the Men’s Group kan bidra til å rive ned barrierer og tabuer – at det kan bli enklere for tilskuere som ser filmen å snakke sammen og søke støtte hos andre menn – hadde det vært fantastisk.
Et kvinnelig publikum tilbys en slags «flue på veggen»-posisjon: Velkommen inn i mennenes verden! Jeg tror mange kvinner har fordommer om hva menn gjør og sier når de kommer sammen; mange tror kanskje at menn bare snakker om sex og sport, og det er faktisk ikke tilfellet. Mange menn jobber vettet av seg for å beholde fatningen i livene sine, og det er disse filmen handler om; hvordan deres oppførsel av og til får kvinner til å vende seg vekk fra dem.
Tror du denne filmen forteller noe nytt om kjønn?
Welcome to the Men’s Group ligner ingen annen film jeg har sett. De fleste filmer om «menn som kommer sammen» er komedier, der «gjengen» drar ut på eventyr osv. Min film er et drama, dypest sett; selv om den er morsom, tar den tematikken på alvor, og bikker aldri over i satire. Jeg forsøker å fortelle om hvor viktig ærlighet er, og reiser spørsmålet: Hvordan er vi som menn i dag, i vår tid?
Kvinner søker ofte sammen i sitt «venninneskap», og på samme måte menn trenger å møtes – og på andre arenaer enn «puben» eller «sporten». Menn må møte menn på nye måter – uten å nødvendigvis gjøre det samme som kvinner. Feminismen endret kvinnerollen på mange områder, og menn er nødt til å tilpasse seg disse endringene. Menn må tåle at kvinner tjener mer enn dem, og kvinner må på sin side akseptere at menn ønsker å ta hovedansvaret for barna. Det finnes mannsgrupper over hele verden der menn forsøker å finne sin opprinnelige «mannlige energi»; den moderne mannsrollen er så mye mer enn å befinne seg mellom den «ville» og «siviliserte»; mellom den impulsive voldelige og den intellektuelle, følsomme.
Hva er ditt håp for filmens videre liv?
Vi har akkurat startet prosessen med å lansere Welcome to the Men’s Group på festivaler i USA og Europa. Deretter håper jeg at den kan få kinodistribusjon – jeg tror den intime settingen kan fungere fint i både små og store visningsrom.
Hvis vi skal snakke om noen bestemt målgruppe, er det naturligvis voksne menn – eller i det minste voksne. Skildringen av forhold, ekteskap, foreldrerollen, utroskap osv., vil nok hovedsakelig appellere til et publikum med litt livserfaring. Drømmen min er at alle mannsgruppene i hele verden skal se filmen og oppleve at den støtter dem. La meg avslutte med en replikk fra rollefiguren Michael: «Hvis alle menn ville lyttet til hverandre og støttet hverandre, ville verden blitt et mye bedre sted.»
*