Avantgardemusiker, multimediekunstner og performance-artist Laurie Anderson ^[1] returnerer til kinofilmen for første gang på tredve år (Home of the Brave ^[2] i 1986) med et eksentrisk portrett av sin avdøde hund, Lolabelle.

Heart of a Dog ^[3] åpner med en lydvegg av strykere, liksom svevende over ordkunst; bilder av ord, tilsynelatende uten sammenheng; streker som etter hvert danner et bilde av Laurie Andersons ansikt. «This is my dream body. The one I use to walk around in, in dreams,» forteller hun.

Anderson forteller om en drøm der hun føder hunden sin, en rotteterrier ved navn Lolabelle. Mens vi lytter til hennes varme, men samtidig sardoniske fortellerstemme, tar drømmen en ny vending: Anderson har fått sydd den voksne hunden inn i magen – hvilket dyret selv ikke setter spesielt stor pris på.

Dette dels gledelige, dels melankolske øyeblikket er filmens anslag, og fungerer både som en introduksjon til hva slags film vi er i ferd med å se og hva slags filmskaper, kunstner, vi har med å gjøre. Heart of a Dog består av en mengde poetiske, mer eller mindre håndgripelige bilder og motiver, som illustrerer Andersons svært tilstedeværende fortellerstemme og suggererende musikalske komposisjoner.

^[4]

Det hele minner om en performance; et eksperimentelt, selvrefleksivt selvportrett; et filmessay som åpner seg opp og pakkes inn i seg selv, om hverandre. Altså noe langt mer enn bare en film om en hund.

Lolabelle er likevel et omdreiningspunkt, og Andersons filmiske dikt er en elegi for hennes firbeinte følgesvenn. Bikkja som spilte piano, laget kunst, og hadde sin egen meditasjons-coach og Buddhisme-lærer; som til slutt ble blind og måtte dra videre til et annet sted.

Heart of a Dog er en varm og sjarmerende film. Anderson besjeler og forteller om Lolabelle med en god porsjon humor, og særlig presentasjonen av dyrets musikalske «talent» skaper noen virkelig kostelige øyeblikk – til hjertelig respons fra publikum i salen.

I sum er Heart of a Dog en elegi for de og det Anderson har mistet: hennes mor, flere av hennes venner, hennes mann (Lou Reed, som vi skimter en eller to ganger, og endelig får «møte» når Turning Time Around ^[5] akkompagnerer rulletekstene). Filmen artikulerer et savn. Og i tillegg til å romme tankegods om drømmer, kunst, tid og minner, er den en meditasjon over New York, 9/11 og overvåkning.

^[6]

De mange bestanddelene flyter inn i – og legger seg oppå – hverandre på en assosiativ måte, i lange montasjer. Andersons fortellerstemme og musikk utgjør den røde tråden, som trer seg gjennom gamle opptak, analoge og digitale filmbilder, animasjoner, rekonstruksjoner, tekst, grafikk og visuelle effekter.

En rød sirkel, et rødt lys, dukker opp både i starten og mot slutten, som en start- og stoppknapp. Mellom disse punktene finnes en kaotisk filmverdenen, med så mange digresjoner og anekdoter at en skulle tro det var lett å gå seg vill. Heart of a Dog er imidlertid svært enkel å følge; det eneste man må bidra med som tilskuer, er å fylle filmens mellomrom med egne assosiasjoner og erfaringer – vi må delta på Andersons reise.

Sånn sett er Heart of a Dog en der-og-da-opplevelse, som føles givende og rik under selve «møtet». Samtidig sitter den igjen i kroppen; filmen vekker noe, strømmer rundt i kroppen og finner sin vei til hjertet.