2015_lys_2

Lars Oles topp 20, 2015

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2015

Hopp rett til

Neste:  Mads’ topp 20, 2015»

Med hyppige nikk til John Carpenter og et tykt lag av anakronistiske synther på lydsporet, ligner It Follows et sjeldent velformulert kjærlighetsbrev til den døende slasherfilmen. Etter flere gjennomsyn blir det heldigvis åpenbart at fanboyen David Robert Mitchell har laget noe mer enn bare en enkel pastisj. It Follows utspiller seg i en kontemporær og gjenkjennelig setting, og skildrer hvordan vanlige, unge mennesker går voksenlivet og seksualiteten i møte med like deler forundring og skrekk. Den maskekledde knivmorderen er byttet ut med seksuelt overførbar angst, så uforutsigbar og ubestemmelig at det går kaldt nedover ryggen.

Ved å bevege seg vekk fra det kaotiske formspråket og de overforklarende manuskriptene som skjemmer mye av dagens generiske skrekkøvelser, gjenoppdager Mitchell suburbia-slasherens evne til å skape dyp uro hos tilskueren. Filmen unngår å velte seg i groteske detaljer, og faller aldri for fristelsen å inkludere spektakulære dødsfall for attraksjonens skyld. Ved å begrense blodbadet, og interessere seg for rollefigurenes opplevelser av jævelskapen oftere antydet enn materialisert – klarer Mitchell å lage noe enestående vakkert og bevegende, innenfor en sjanger som kan spenne bein på de fleste. Et virkelig slående filmspråk er alene nok til å trekke tilskueren mot lerretet, og ingen utforsket potensialet i audiovisuell historiefortelling på enn mer spennende måte i 2015 enn David Robert Mitchell. (Min oles også min omtale.)

Det er noe med tonen i Noah Baumbachs filmer som gjør at jeg alltid liker dem veldig godt. Overraskelsen var derfor stor da While We’re Young klasket som en bløt klut i ansiktet tidligere i år; i denne førtiårskrisefiaskoen var Baumbachs ellers observante blikk erstattet av svaksynte, bitre forsøk på å fremstille det overfladiske ved «den teite hipsterkulturen». Som godt er ble ikke While We’re Young det første skrittet ned en lang blindvei, men bare en avstikker. Møt Frances Has mørkhårede, slemme stesøster: Mistress America.

Baumbach og Greta Gerwig (som har samarbeidet om manuset) viser igjen en sjelden evne til å ta pulsen på det unge voksenlivets retningsløse famling. Kontrasten mellom den tilsynelatende unnselige, men sultne studenten Tracy (Lola Kirke) og den høylydte, verdensvante Brooke (Gerwig) – i hver sin ende av tyveårene – skaper omfattende sosiale misforståelser, som blir utgangspunktet for en mitraljøse av verbal og visuell komikk. Rollefigurene er selvopptatte, av og til direkte usympatiske, og filmen tar seg aldri bryet med å “redde dem” ut av vanskelige situasjoner. Jeg nyter ydmykelsene, men kjenner meg også håpløst igjen i både Tracy og Brooke, og til slutt blir Mistress America like melankolsk som den er hysterisk morsom.

Hirokazu Kore-edas Søstre er en sjelden fugl. Fraværet av konflikter mellom rollefigurene, skaper rom for at vi kan bli kjent med dem på en annen måte enn det som er vanlig i mer konvensjonelle filmfortellinger. Som i Yazujiro Ozus typiske shomin-geki, tilbringer vi mye tid med de titulære søstrene i utpreget hverdagslige situasjoner – ikke minst rundt bordet, der de spiser, drikker og lar samtalene flyte. I kjølvannet av farens død, oppdager Sachi, Yoshino og Chika Kōda at de har en yngre halvsøster. For å knytte sterkere bånd, blir fjorten år gamle Suzu invitert til å flytte inn i kollektivet der de bor.

Kore-eda skildrer mennesker som viser omsorg og varme overfor hverandre; som forsøker å akseptere hverandres personligheter – selv om de av og til er så forskjellige at det slettes ikke er en enkel sak å leve sammen. Den lavmælte, men kompromissløse kjærligheten er så overbevisende fremstilt at filmen føles som en varm klem fra noen man er glad i. Søstre handler om å være til stede i øyeblikket, i livet, men kommuniserer også vemod og nostalgi (understreket av Kore-edas valg om å dempe bruken av opplagte tidsmarkører som mobiltelefoner og datamaskiner); at dette er for godt til å kunne vare. Det er som om filmen og søstrene eksisterer utenfor tiden.

04Stammen

stammen
Nederland, Ukraina, 2014

«Boom. Just like that (…) and film is never the same.» Dette skrev Darren Aronofsky på Twitter etter å ha sett Myroslav Slaboshpytskiys Stammen, og han har sannelig et poeng. I Stammen følger vi en gruppe elever ved en kostskole for døvstumme i Ukraina, og filmen er følgelig uten dialog (eller forklarende undertekster). Vi kastes inn i et fiksjonsunivers svartere enn natten, der ungdommer involverer seg i brutal kriminalitet, uten frykt, tilsynelatende med ønske om å bli en del av et fellesskap.

Ansvarlige voksne glimrer med sitt fravær; vi venter på at noen skal røske disse skakkjørte ungdommene opp fra underverdenen de har grodd ned i, men som i et nådeløst eventyr, kan ingenting forhindre dem fra fortapelsen. De endeløst lange tagningene med steadicam forsterker følelsen av noe ubrytelig. Slaboshpytskiy er åpenbart inspirert av den rumenske bølgen på 00-tallet – og særlig Cristian Mungius mesterverk 4 måneder, 3 uker og 2 dager – men Stammen er fremfor noe its own beast, mer monoton og følelsesløs enn noe annet jeg kan huske å ha sett. Kompromissløs inntil det uutholdelige.

*

American Sniper og Amy er begge tragedier fra vår tid; sanne historier som gjorde at jeg forlot kinosalen med en tung, nesten håpløs følelse. Omtalene nedenfor er utdrag fra mine artikler om filmene.

*

Clint Eastwood lener seg tungt på synsvinkelen til hovedpersonen (Chris Kyle, spilt av Bradley Cooper) i American Sniper, men forhindrer ikke tilskueren i å være seg bevisst om at saken har flere sider. Denne krigsfilmen er en ubehagelig fremstilling, ikke et postulat. Noen har reagert med raseri og oppfordret til boikott, men å avvise dens eksistens og innflytelse blir en altfor enkel utvei.

Rulletekstene etterlater en emmen smak i munnen, med arkivopptak der folkemasser hyller Kyles innsats i Irak-krigen, etter hans tragiske død. Men uavhengig av hva som måtte være regissørens hensikter, er de utvaskede bildene tappet for kraft, filtrert gjennom et overmett blikk; som en resignert klagesang, forkynner de at noen må sette en stopper for denne galskapen. Under en begravelse tidligere i filmen, skvetter en sørgende mor av salutter som er ment å hedre sønnen. Det ligner ikke patos, men tristesse. Vil man redusere American Sniper til et viftende amerikansk flagg, består det av blod, bein og tårer, på tvers av landegrenser og politiske standpunkter. Dette er en sørgelig og håpløs – og problematisk – krigsfilm, uten egentlige helter, fylt til randen av ofre. (Min omtale av American Sniper.)

05Amy

amy
Storbritannia, 2015

Asif Kapadias dokumentar om jazzsangerinnen Amy Winehouse, Amy, er en historie om omsorgssvikt og blindhet. Om foreldre som verken forstår eller imøtekommer datterens behov. Om venner som føler seg maktesløse idet tragedien utspiller seg foran øynene deres. Om et produksjonsapparat som ser inntekter i stedet for omkostninger. Det er historien om en liten jente som tar stor plass, hvis usikkerhet og bekreftelsesbehov gjør at hun veksler ustanselig mellom nærhet og avstand til dem som befinner seg rundt henne.

I sekulariserte samfunn har idealer om skjønnhet og vellykkethet inntatt religionens tidligere posisjon, og stadig flere ungdommer stikker fingrene i halsen eller straffer seg selv på andre måter som et uttrykk for “lav måloppnåelse”. Hos Amy tåkelegger denne uroen – redselen for å bli forlatt, være alene mot alt, å ikke være god nok – det meste hun foretar seg. Musikken kan svelge dritten og gi den mening, men er ingen livbøye; låtskriving og innspillinger etterfølges av fornyet oppmerksomhet og press. Etter hvert er det som om Amy vokser innover, både psykisk og fysisk; huden klistrer seg som smeltet stearin rundt knoklene hennes, blikket mørkner, bevegelsene mister kontroll. Ingen ser ut til å gripe inn i galskapen. Bak all støyen forsvinner Amy, bilde for bilde, i slow motion. (Min omtale av Amy.)

Ryan Goslings regidebut Lost River er en kløyvd tunge av en film. Den er pop, og den er poesi; den er fake, og den er ekte. En insisterende, syklisk bruk av visuelle motiver kolliderer med et varsomt spill på det usagte i øyeblikk som nesten virker improviserte; selvsmakende grep og en moteblad-aktig coolness står i grell kontrast til fremstillingen av ydmykende fattigdom. Men på tross av at Goslings estetisering – skapt i nært samarbeid med mesterfotograf Benoît Debie (Enter the Void, Spring Breakers) – kan ligne vulgær lidelsesporno, overskrider resultatet langt på vei sitt uhellsvangre utgangspunkt: Kanskje er Lost River en rent villet film, men viljen er sterk og følsom.

Bilde og lyd skaper et sensuelt, mytologisk ladet, nesten apokalyptisk univers, der rollefigurene fremstilles som noe større enn dem selv; bruken av “evige bilder” som ild og vann kommuniserer en håpløs skjønnhetslengsel. En ofte vindskjev symbolikk speiler det bortgjemte, innavlede ved miljøet som skildres; forråtnelsen gir seg utslag i merkelige folder og mønstre. Gosling har virkelig forsøkt å fange the beauty of destruction, og famlingen på veien, alle de merkelige svingene hit og dit, gjør Lost River langt mer genuin og levende enn sitt rykte. (Min omtale av Lost River.)

For meg er Louder Than Bombs en film om avstand. En avdød vil ofte være intenst til stede gjennom sitt fravær; en nærhet i tid og rom – et møte mellom to ansikter, en berøring – er vanskeligere å forholde seg til, og kan avsløre et tomrom, en distanse. Er vi sterkest til stede i andres liv når vi faktisk er der, eller på avstand, filtrert av minner? Rollefigurene i Joachim Triers første engelskspråklige film sirkler rundt hverandre, i håp om å bli sett, for så å omgå tilløp til kontakt, i frykt for å møte seg selv.

Rollefigurenes tilnærminger gestaltes av et søkende filmspråk, med tindrende vakre, men alltid meningsbærende detaljer. Dette er Triers så langt mest ambisiøse fortelling, men Louder Than Bombs er alt annet enn sprikende; fotograf Jakob Ihre kler filmen i bronse og dype svarttoner (en stil som sender tankene over til storheter som Gordon Willis, Owen Roizman og Andrzej Bartkowiak), og skaper fortettede rom. Louder Than Bombs er en film man tar bolig i, som åpner nye dører under hvert gjensyn.

Animasjonsstudioet Pixar var lenge hoffleverandør av idérikdom, men etter et par kyniske oppfølgere, samt den skuffende konvensjonelle Brave, begynte jeg å miste håpet om at drømmefabrikken skulle pumpe ut en ny klassiker. En unødvendig bekymring, for Innsiden ut må sies å være et mesterverk. Å kaste et fargesprakende godteslott av en film mot “familiepublikummet”, for så å – på en nesten subversiv måte – la den bli en fortelling om viktigheten av sorg, vitner om vågemot.

Når elleveåringen Riley flytter fra barndomsbyen og begynner på en ny skole, mister hun seg selv. Vennene, interessene, stedene som bærer på minner – alt er plutselig borte. Visualiseringen av hvordan følelsene våre fungerer – og hvordan de gjør livet surt i en slik situasjon – kan virke banal, men etter hvert som vi dykker dypere inn i Rileys hjerne, skifter karikaturene ham og blir mer sammensatte. Innsiden ut unngår billige poenger om at de negative erfaringene våre er lærepenger som kan puttes på “livets sparegris”, og beveger seg som best den kan inn i kjernen, for å spore hva som gjør vondt og erkjenne at smerten ikke lar seg ignorere. Til slutt ser filmen ingen annen utvei enn å gråte, og det gjør også vi som sitter i salen.

09Flotel Europa

flotel-europa
Danmark, Serbia, 2015

09The Pearl Button

the-pearl-button
Chile, Frankrike, Spania, 2015

Denne plassen deles av to dokumentarer jeg så under fjorårets Berlinale, som begge forteller “historien om et folk”. Flotel Europa består utelukkende av gamle VHS-opptak, og forteller om en gruppe bosniske flyktninger som i 1992 blir nødt til å oppholde seg på en gigantisk husbåt i København, i påvente av å få behandlet asylsøknadene sine. Bak en hinne av ruskete video ser regissør Vladimir Tomic seg selv om 12 år gammel flyktning, og erindrer hvordan det var å oppleve de første ungdomsårene i en svært spesiell setting. Selv om det hviler noe sørgelig over hvert eneste bilde i Flotel Europa, skygger det aldri for filmens dominerende fortellerperspektiv: en ung gutts blikk på det å være rotløs i en fase av livet som også ellers preges av usikkerhet, av det å skape seg en identitet. Tomics fortellerstemme ligner et forsinket reisebrev, der han på elegant vis veksler mellom å se tilbake på og “være i” situasjonene. Passasjene der han beskriver sitt livs første forelskelse, er spesielt rørende. Tomic unnlater å presisere hvilken betydning disse erfaringene hadde – hvordan det hjalp å tenke på noe annet enn krigen som herjet i hjemlandet – men bildene forteller alt. Det er et vakkert stykke filmarbeid.

I The Pearl Button anvender Patricio Guzmán vann som metafor for å fortelle om hvordan naturen aldri glemmer; at menneskets grusomheter etterlater arr på jordens overflate: «Vann er som tanker, det tar til seg alt.». Det kan høres fabulerende, til og med tåkete ut, men Guzmán finner en mesterlig balanse mellom å fortelle historien om et folkemord – via intervjuer med etterkommere, gamle fotografier og tegninger – og by på filosofiske betraktninger om menneskets plass i den store sammenhengen. Ideene er levendegjort av slående vakre naturbilder; vann som renner, drypper, spruter opp i luften, slår innover land, fryser til is. I kombinasjon med Guzmáns inderlige fortellerstemme, blir alt tilgjengelig for sansene våre.

Når man blir 66 først da tar livet til
Når man blir 66, da gjør man som man vil
Når man blir 66 først da blir livet kult
Når man blir 66 kan man trå til for fullt

– Wenche Myhre

Storbypoeten Michael Mann og den alltid eventyrlystne George Miller er begge i syttiårene, men har åpenbart tilgang til en ungdomskilde, for ingenting tyder på at alderen har innhentet dem. Blackhat er en glitrende juvel av en actionthriller, der Mann bader i motivene som har definert ham som filmskaper: den pulserende metropolen, abstrahert av lys, skygger og linjer; fremmedgjorte hovedpersoner som søker tilgivelse og drømmer om et annet liv; kompliserte nettverk av forbindelser, vage grenser mellom fortapelse og forsoning. Blackhat er en påkostet kunstfilm, og fortjente kløktig markedsføring; dessverre ble den lansert som et publikumsfrieri med Chris Hemsworth på plakaten, og var dømt til å mislykkes.

Sånn sett var Miller langt heldigere med Mad Max: Fury Road, som – mot alle odds – er fjorårets mest kritikerroste film. (Ja, til og med en potensiell Oscar-favoritt.) Fury Road er en høyhastighets biljakt, satt til det jeg trodde var et utdatert fiksjonsunivers; en pønkapokalyptisk helvetesørken, befolket av solbrente gærninger. Takket være Millers utstrakte bruk av fysiske effekter, kjenner vi de tunge sammenstøtene mellom metall og kjøtt på kroppen; filmen liksom flerrer gjennom det støvete landskapet, uten stans, og bevegelsesenergien som oppstår gir betegnelsen a wild ride ny mening.

11. 45 år (Haigh)
12. P’tit Quinquin (Dumont)
13. A Most Violent Year (Chandor) / Nightcrawler (Gilroy)
14. The Look of Silence (Oppenheimer)
15. Corn Island (Ovashvili)
16. The Visit (Shyamalan) / L’étrange couleur des larmes de ton corps (Cattet / Forzani)
17. Sicario (Villeneuve)
18. Sils Maria (Assayas)
19. Magic Mike XXL (Jacobs) / Beyond the Lights (Prince-Bythewood)
20. Star Wars: The Force Awakens (Abrams)

Hederlig omtale: «Whiplash», «Ex Machina», «Dryads – Girl’s Don’t Cry», «Vivianes kamp», «Etterskjelv», «Mountains May Depart», «Min lille søster», «Bridge of Spies», «The Smell of Us», «Mission Impossible: Rogue Nation», «Birdman», «Korsveien», «Leviathan», «Pust», «The Duke of Burgundy».

Klapp på skulderen: «The Babadook», «Inherent Vice», «Eden», «Selma», «De nærmeste», «God Help the Girl», «Tomorrowland», «Black Coal, Thin Ice», «Jag stannar tiden», «All We Have Is Now».

Pisk på ryggen: «Arabian Nights: Volume 3», «Karsten og Petra på safari», «Queen of the Desert», «En chance til», «99 Homes», «The Drop», «If I Stay», «Focus», «The Little Death», «American Ultra», «Man Down», «Himmelen over Havanna», «Necktie Youth», «Nobody Wants the Night».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2015

Hopp rett til

Neste:  Mads’ topp 20, 2015»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>