2015_lys_2

Karstens topp 20, 2015

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2015

Hopp rett til

Neste:  Lars Oles topp 20, 2015»

01Amy

amy
Storbritannia, 2015

Artisten Amy Winehouse vrengte sjelen og sang med hjertet, inntil sjelen var tømt og hjertet sluttet å slå. Hun ble 27 år gammel. Hvorfor ble livet hennes så kort? Hvem lot det skje?

We only said goodbye with words
I died a hundred times
You go back to her
And I go back to… black.

Asif Kapadias ekstraordinære dokumentarfilm Amy er kompromissløst sannferdig og gjennomborende innsiktsfull i sin vilje til å finne årsakene til Winehouse-tragedien. En ærlig og usminket gjenfortelling – der arkivbilder fra private og offentlige kilder nøstes opp, i det som underveis blir et gradvis mer og mer hjerteskjærende narrativ. Uten å fotografere et eneste nytt bilde, har Kapadia ut i fra eksisterende materiale (som i sin forrige film Senna) skapt et sensasjonelt og besettende mesterverk. Amy er mer enn noe annet en nærgående beretning om Amy – en jente, en datter, en kvinne, en kunstner, en junkie – som aldri fikk hjelpen hun trengte. «En dødsdans i slow motion,» skrev Lars Ole Kristiansen her på Montages. Bildene flimrer både raskt og brutalt foran våre (og Amys) øyne, de reflekterer vår tids medierte virkelighet, og tematiserer det samme. Alle kreftene rundt Amy som burde ha hjulpet til – foreldrene, vennene, rådgiverne, ektemannen – vil heller ha noe av henne enn å gi noe til henne, og bidrar til at Amys kropp nærmest dreneres for liv, gjennom flere år med misbruk (i dobbelt forstand). Amy stikker dypt ned i et bredt tematisk stoff, og strammer skruene hardere når du tror det er nok. Dødsdans, indeed, men også i all sin uutholdelige tragedie en film om et nydelig menneske, som etterlot seg et ufravikelig kunstnerskap – fylt av det livet hun mistet.

Regissør/manusforfatter Noah Baumbach og manusforfatter/skuespiller Greta Gerwig er et dream team, og på tross av at deres klokkerene moderne klassiker Frances Ha (2012) fremstår som en tilsynelatende uoverstigelig målestokk for nye samarbeid, klarte de mirakuløst nok i 2015 å skape en ny film på samme nivå, med Mistress America. Begge filmene er både presise og frigjorte komedier, sjangetro og -utro på samme tid, og i sin kjerne også to dypt rørende portretter av moderne, unge kvinner i kollisjon med sine drømmer og sin virkelighet. Mistress America har ikke fullt så mange alvorlige tangenter som Frances Ha, men byr likevel på samme mengde sorgmunter melankoli. Igjen gestalter Gerwig en figur med antennelig karisma, og Lola Kirke i hovedrollen holder utrolig nok et like forbløffende høyt nivå (tross mindre erfaring). Mistress America er utvilsomt den morsomste (på en dyp og inderlig måte) filmen fra 2015, og med sin smittsomme sjarme og viljesterke narrative oppfinnsomhet er den også filmårets største glede – i seg selv.

Grøsser, gyser, horror, slasher, skrekk – uønsket barn har mange navn. Jeg liker ikke å bli skremt; jeg liker ikke sjangeren. Men uansett hvor hardt instinktene mine stritter i mot, kan jeg ikke vende blikket vekk fra en glimrende film – og så raskt jeg fikk sett It Follows (på Cannes-festivalen i 2014), visste jeg at det var kjærlighet ved første blikk. Siden den gang har jeg sett filmen to ganger til på kino, og ettersom mer enn nok er skrevet om filmen her på Montages (ekstremistene nyter sine tolkninger Sødtholt-style), vil jeg nøye meg med å stadfeste min beundring for filmen. David Robert Mitchell treffer innertieren med It Follows, en emosjonelt rikholdig og genuint gruoppvekkende filmopplevelse, som da også blir et usedvanlig lovende eksempel på at vi allerede har med en stor filmskaper å gjøre. Jeg gruer meg av glede til å dyrke It Follows i uoverskuelig fremtid, som en av få grøssere jeg faktisk virkelig elsker.

Under den brukervennlige hinnen som representerer overflatene i vår verden av digitale apparater og silkemyke skjermer, ligger et språk av kode – et kaos av tall og tegn for et utrent blikk; en sofistikert arkitektur av programmerte strukturer og kommandoer for kjennere. Dette språket, og hvilke konsekvenser samfunnet rammes av når kodene hackes og tilskrives en ond hensikt, er hva Michael Manns briljante cyberthriller Blackhat handler om. Filmen trenger gjennom overflatene, og bryter grensene mellom 1 og 0, mellom rett og urett, mellom fiende og venn. I nesten hvert eneste bilde og kompositoriske element, har Mann streket opp tematikken gjennom et lineært, visuelt motiv – striper i en gardin, strimer av lys gjennom en skjerm, rutemønstre på en bygning. Resultatet er at Blackhat blir et av de reneste og tydeligste eksemplene på Michael Manns sensibilitet som auteur, og det definitive magnum opus i regissørens cinematiske utforskning av det digitale, som startet med Collateral (2004). Sikringen er sluttet.

05Flotel Europa

flotel-europa
Danmark, Serbia, 2015

05The Pearl Button

the-pearl-button
Chile, Frankrike, Spania, 2015

Hva skal til for å gi liv til et sovende minne? Å puste bevegelse i et støvdekket spor nede i arkivet. Er det en duft du passerer på gaten? Et gammelt fotografi? En leke, eller et smykke? Bildefragmenter fra en videokassett, eller en sang på radioen? Tematikken i de to uforglemmelige dokumentarfilmene Flotel Europa og The Pearl Button knytter seg til nettopp slike objekter fra fortiden, som vekker til live en bestemt fortelling, fra en bestemt periode, og som med filmiske grep gir en sanselig nærhet til historier som egentlig er ute av tiden.

På overflaten er filmene helt forskjellige – den chilenske mesterregissøren Patricio Guzmán har skapt et virtuost oppsummeringsverk i The Pearl Button; debutanten Vladimir Tomic forteller en intim og dypt personlig (men også universell) historie i sin dagboksmontasje Flotel Europa. Begge regissørene frigjør sine filmer fra den dokumentarfilmforbannelsen som verbal, informasjonstung talking heads-estetikk representerer. Isteden er det visuelle motiver som vever verkene sammen, og gjennom at bildene får bære frem fortellingene øker vår nærhet til menneskene i dem. På hver sin måte rørte disse meg såpass at de blir stående som et par av de sterkeste filmopplevelsene fra 2015, som også gjennom sin politisk brennbare tematikk blir viktige filmer.

Denne filmen ble mitt (lenge etterlengtede) første møte med den japanske filmskaperen Hirokazu Kore-eda, en regissør jeg alltid har ønsket å studere nærmere, men aldri helt prioritert. My bad. Til min store glede viste Søstre seg å være en film å forelske seg i; en film som med utsøkt mellommenneskelig observasjonsevne treffer rett i hjertet. Det skjer ikke stort mye i fortellingen: tre søstre (unge voksne) oppdager at de har en yngre halvsøster, som de sporenstreks inviterer til å komme og bo med dem. Med dette utgangspunktet anvender Kore-eda filmen til å skildre den nærheten og varmen som oppstår når mennesker bestemmer seg for å være snille med hverandre. Det grunnleggende vakre i et slikt premiss, kombinert med at Kore-eda også viser oss det vonde og bitre og sørgelige, gjør at Søstre føles betydningsfull og sann. Og rørende. En film om mennesker med hjertet på rett sted.

Den norske “filmoverskriften” i 2015 var at Louder Than Bombsen norsk film! – ble invitert til hovedkonkurransen i Cannes. Et definitivt løft for filmlandet Norge, men i etterkant må man nærmest minne seg selv om at også Louder Than Bombs bare er en film. Mot slutten av året kjente jeg at den måtte renses for nasjonal Cannes-jubel, og bli sett som den er. Men ved gjensyn blir det enda mer åpenbart; den er ikke bare en film. Tvert i mot er det tydeligere for meg nå hvor original Louder Than Bombs er. Joachim Trier er fortsatt bare så vidt i gang med å meisle ut sin oeuvre, selv om den etter bare tre filmer allerede er enestående, og her i sin første engelspråklige film utvider Trier spennvidden, samtidig som han forsker videre i filmmediets språk og muligheter – i virtuost samarbeid med særlig manusforfatter Eskil Vogt, fotograf Jakob Ihre og klipper Olivier Bugge Coutté. Filmens sentrifugalkraft ligger i familierelasjonene den portretterer, og Trier er ømfintlig med sine rollefigurer. Han henter ut nydelige prestasjoner av hele besetningen, men sterkest inntrykk på meg gjør Devin Druid og Gabriel Byrne, i deres såre far/sønn-forhold. Filmen er rik på ideer som har med form, tone og montasje å gjøre, men likevel svært varsom i uttrykket – som om Trier ikke vil at fortellergrepene skal berøre porselenet i bildene. Så om det skulle være noen tvil: dette er en av de fremste filmene fra 2015, med eller uten ordet “norsk” foran.

Det er menneskelig å spørre seg selv om vi kan skape kunstig intelligens, og hvordan man kunne ha verifisert den, men er det menneskelig å debutere med en spillefilm så komplett og klok som Ex Machina? Tja. Alex Garland er visstnok av kjøtt og blod, og utvilsomt en merittert forfatter, men hans visjonære, filosofiske science fiction-kammerspill er ikke regissert med en debutants urolige hånd. Ex Machina er trygg og tålmodig; tett og rik på ideer og spørsmål. Som et filosofisk verk om fangenskap og forskning er den radikal og utfordrende, som en spenningsfilm om kjærlighet og sjalusi er den primal og dyrisk. Er følelser forbeholdt mennesker av kjøtt og blod, eller kan også skapninger av mer eller mindre kunstig opphav føle frykt, sinne, hevntørst og begjær? Alex Garland spør, graver, og gir svar – uten at filmen lukker seg. Et skaperverk å være stolt av.

09Furious 7

furious-7
Regi: James Wan
USA, 2015

Furious 7 er kanskje objektivt sett ikke en av de ti beste filmene fra 2015, men topplistene her på Montages er personlige, og for meg er denne syvende filmen i Fast & Furious-serien en av årets uforglemmelige opplevelser (på godt og vondt). Jeg har med stor glede fulgt filmene i denne krøniken helt siden The Fast and the Furious i 2001, så da skuespiller Paul Walker ble drept i en bilulykke (skjebnens ironi) før Furious 7 var ferdig innspilt, stakk det virkelig i magen. Skuespillere man kun har et forhold til som figurer i fiksjonsfilmer, har en udødelighet og uvirkelighet over seg, som får seg en smell når fatale realiteter rammer. Film blir uviktig i en slik en tragedie, men hans venner og kollegaer valgte likevel å fullføre Furious 7 – og i samme makabre åndedrag utforme den som en slags nekrolog og hyllest. Paul Walkers nærvær i filmen er som et slags spøkelse; en holografisk ånd, delvis ekte, delvis gjenskapt av digitale effekter. Fortellingen er også omformet, som for å sende skuespilleren til de evige jaktmarker med en lykkeligere slutt enn i virkeligheten, og resultatet er at Furious 7 fylles av en utilsiktet sødme og surrealisme som gjør filmen original og forbløffende; en fiksjon som skriver døden ut av tiden.

Det prisvinnende georgiske dramaet Corn Island er en liten film, som byr på en stor opplevelse. Dette er en film-film av beste merke; et verk som lar bildene og stemningene skape vår innlevelse, og som tålmodig dyrker frem dramaets spenning. Rammefortellingen er såre enkel: vi befinner oss på en fruktbar sandbanke midt i et elveleie, der en jente på vei inn i tenårene og hennes bestefar skal dyrke mais gjennom sommeren. Knapt et ord blir sagt, og vi kommer tett på deres way of life, fra hender i jorden og rensing av fisk, til tenksomme blikk mot nattehimmelen. Regissør George Ovashvili utporsjonerer fortellingen i et tålmodig tempo, som gjør vi får den nødvendige tiden til å synke inn i bildene og føle på motsetningene; både mellom bestefar og barnebarn, og mellom de to sidene i krigen som (utenfor bilderammen) pågår i området. Corn Island ble vist på norske filmfestivaler, men dessverre ikke på ordinær kino. Likevel er det lov å håpe at en så god film som dette vil få et langt liv… slik at flere kan finne den.

XTangerine

tangerine
USA, 2015
Filmer som på en vellykket måte projiserer en punk-attitude var det få av i 2015, men både Tangerine og The Smell of Us preges av en rebelsk utstråling med et frigjort (og frigjørende) visuelt uttrykk, og har på den måten gjort seg fortjent til denne ukategoriserte X-plasseringen på min liste over årets beste filmer. Det munnrappe rollegalleriet som Sean Baker har funnet i Tangerine, og kameraets ledige uforutsigbarhet, gir filmen en sjarme og underholdningsverdi som gjør den minneverdig. På samme måte fortjener gamlegrisen Larry Clark å bli berømmet for sin eksplisitte filmiske studie av et fransk skatermiljø, der hans tilnærming til seksualitet og løsrevede liv passer utmerket til de typecastede ungdommene han har fanget foran kameraet. Jeg håper å støte på enda flere tilfeller av cinematisk punk i filmåret 2016.

*

11. P’tit Quinquin (Dumont)
12. The Look of Silence (Oppenheimer)
13. Mad Max: Fury Road (Miller)
14. Innsiden ut (Docter / Del Carmen)
15. Star Wars: The Force Awakens (Abrams)
16. Vivianes kamp (Elkabetz-søsknene)
17. Magic Mike XXL (Jacobs)
18. Phoenix (Petzold)
19. Stammen (Slaboshpytskiy)
20. Bridge of Spies (Spielberg)

Hederlig omtale: «Embrace of the Serpent», «Inherent Vice», «Min lille søster», «Birdman», «Selma», «45 år», «The Duke of Burgundy», «Clouds of Sils Maria», «Whiplash», «Etterskjelv», «Doktor Proktors tidsbadekar», «The Visit», «Mountains May Depart» og «Sicario».

Årets store sorg: «While We’re Young» (Baumbach)

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2015

Hopp rett til

Neste:  Lars Oles topp 20, 2015»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>