Få filmskapere skaper like mye oppstyr og entusiasme som Quentin Tarantino ^[1], og The Hateful Eight ^[2] er et høylydt startskudd for filmåret 2016. Vi hadde gleden av å oppleve dette fascinerende western-eksperimentet – som er skutt på glorious Ultra Panavision 70 – på Cinemateket, der det vises på 70mm ^[3] i flere uker fremover.

La det være sagt: det er et absolutt must å nyte The Hateful Eight i dette spesielle bredformatet, for selv om settingen er overraskende intim – filmen er et svett kammerspill – preges visualiteten av makeløse detaljer i alle kriker og kroker av bilderammen.

Hvor plasserer filmen seg i Tarantinos filmografi? Vender han tilbake til det renskårne uttrykket i Reservoir Dogs ^[4], slik en kunne anta etter å ha gjort seg kjent med premisset for fortellingen? Panelet synes nok først og fremst at The Hateful Eight demonstrerer hvor mye Tarantino har utviklet seg som filmskaper gjennom karrieren; at han ikke bare har bevart, men utvidet det man omtaler som det idiosynkratisk tarantinoesque. Er det rimelig å hevde at hans største inspirasjonskilde nå er ham selv?

Deltagere i denne podkasten er Sveinung Wålengen, Lars Ole Kristiansen og Karsten Meinich.

God lytting!