2015_lys_2

Atlis topp 20, 2015

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2015

Hopp rett til

Neste:  Benjamins topp 20, 2015»

Denne førsteplassen kunne like gjerne ha gått til en av de tre neste filmene på listen, men ingen filmer i 2015 har hatt en like voldsom effekt på meg som Louder Than Bombs. Jeg kom ut av salen skjelven i knærne og fuktig rundt øyene, rystet til kjernen. Ikke fordi jeg kjente meg spesielt igjen i hendelsene eller familien som filmen kretser rundt, men fordi den har en form som nærmest tvinger oss til å empatisere med rollefigurene. Joachim Trier har tatt et betydelig steg mot å perfeksjonere sin egen stil, og grepene som frembrakte mer isolerte høydepunkter i hans tidligere filmer har en langt mer grunnleggende funksjon i Louder Than Bombs.

Filmen har en assosiativ, emosjonell logikk – fortellingen trekkes hit og dit i henhold til rollefigurenes minner og følelser – og det virker som Trier og manuspartner Eskil Vogt klarer å åpenbare noe sannere ved å velge denne tilnærmingen fremfor en mer lineær struktur. De er i tillegg enormt gode på skildre noe universelt i det som umiddelbart fremstår som rollefigurenes nokså spesifikke følelser og erfaringer. Som historieforteller opererer Trier på et nivå som føles både friskt og forbløffende, og løfter et i utgangspunktet ordinært familiedrama til å bli noe enestående.

It Follows er den klart beste skrekkfilmen på flere år. Med estetikken og soundtracket sender den åpenbare nikk til åttitallsklassikerne – da spesielt John Carpenters filmer – og skaper noe mer elegant, men er på ingen måte mindre skremmende med disse virkemidlene. Premisset er den virkelige genistreken: Når ondskapen alltid lurer, og man aldri vet hvilken form den kan anta, ender man opp med å utforske hvert eneste bilde med anspent blikk. Hvilken som helst statist kan vise seg å være et blodtørstig monster.

Til syvende og sist handler filmen likevel om angsten og farene knyttet til seksuell oppvåkning. (Forbannelsen – det titulære “it” – sprer seg som en kjønnssykdom.) Regissør David Robert Mitchell har hentet mye fra sine slasher-inspirasjonskilder, men distanserer seg tydelig fra deres seksualpolitikk. I stedet for å straffe filmens tenåringer for deres seksuelle drifter, fremstår han snarere som en forståelsesfull far – en som mer enn noe annet vil se sine rollefigurer komme helskinnet gjennom den vanskelige ungdomstiden. Dermed blir It Follows også en vakker coming of age-fortelling.

For en underlig film, nesten ikke mulig å beskrive med ord – og definitivt ikke i kortfattede vendinger. Bruno Dumont vender tilbake dit han liker seg best, den franske landsbygda, og konfronterer oss med ubarmhjertighet og tung tematikk, idioter og ignorante døgenikter. Men i likhet med David Robert Mitchell elsker han sine rollefigurer, og skildrer dem med varme og forståelse. Men først og fremst er P’tit Quinquin et komisk mesterstykke. Her er latterlige figurer strandet i et absurd filmunivers, og humoren springer ut fra både slapstick og forstyrrende tonebrudd. Men den har alltid en tragisk dobbelbunn, som både bidrar til å gjøre filmen enda morsommere, og samtidig gi den en urovekkende eksistensiell dimensjon. P’tit Quinquins vindskeive univers hever humoren til et nivå som få komedier har ambisjoner om å nå.

Årets feteste kinoopplevelse – det har vel nærmest blitt vedtatt som en universell sannhet. Men utover å være en virkelig “heseblesende actionfilm” – den klisjéen har så å si aldri vært mer berettiget – er Mad Max: Fury Road interessant for hvordan den bryter med etablerte spilleregler: actionhelten er redusert til en fåmælt bifigur, og ekspositorisk dialog forkastet til fordel for visuell historiefortelling. Ikke minst består motorsykkelgjengen av gamle damer; filmen utfordrer den utvannede idéen om at det er iboende morsomt å fremstille gamle mennesker som noe annet enn sedate sykehjemspasienter (som for eksempel er hele basisen for RED-filmene); i stedet får damenes livserfaring og moderlige natur karakterisere dem som beinharde krigere. Mad Max: Fury Road er det motsatte av et hjernedødt samlebåndsprodukt. Filmskaperne har giddet å tenke forbi konvensjonene; det er lagt ned en innsats for å gjøre actionsekvensene så virkningsfulle som overhodet mulig, ved hjelp av møysommelig klipping og utstrakt bruk av praktiske effekter. Mad Max: Fury Road er en blockbuster som ser lenger enn sin egen nese.

Det var leit å observere hvordan mange filmkritikere avfeide Blackhat. Den ble vurdert som en mislykket actionfilm, takket være et usammenhengende plott, flate karakterer og formulaiske elementer. Nedsablingen er ikke bare sørgelig, men også underlig, for dette er åpenbart en film med andre hensikter; sjangerelementene utgjør bare skjelettet av et unikt og besynderlig beist. Michael Mann har alltid vært opptatt av mennesket i lys av maskinen; låsdirker og våpen er en forlengelse av ranerne som anvender dem i Thief og Heat, i tillegg til det moderne, kunstige bylandskapet som omgir dem. I hackerthrilleren Blackhat videreutvikler Mann sitt digitale uttrykk, og filmens tematikk, rollefigurer og stil glir sammen i en oppsiktsvekkende, styggvakker meditasjon over vår digitale tidsalder.

Ryan Goslings regidebut fikk enda hardere medfart enn Blackhat. Riktignok er Lost River en rotete og overlesset film, men på beste mulige vis: dette er en skamløst overestetisert arbeiderklassefabel som mest alt ser ut som en halvannentimes musikkvideo. At Benoît Debie, som jobbet på Spring Breakers og Gaspar Noés tre siste filmer, står for fotoet burde gi en pekepinn på filmens visualitet. Som regissør har Gosling åpenbart hentet inspirasjon fra Nicholas Winding Refn, men Refns filmer skaper bare unntaksvis den samme emosjonelle resonansen som Lost River. Den dunkle, neonbelyste helvetesvisjonen av Detroit blir arenaen for en gripende eventyrfortelling, der det dyriske møter det poetiske på en praktfull måte.

Flere har sammenlignet Jonathan Glazers uforlignelige verk med 2001: en romodyssé – en påstand som på flere vis holder vann. Paul Thomas Anderson er den filmskaperen som oftest blir omtalt som Stanley Kubricks arvtager, men Glazer kler tittelen bedre. Under the Skins utenomjordiske hovedperson betrakter menneskene slik Kubrick ofte virket å gjøre: med et kjølig og fremmedgjort blikk, samt en dyp fascinasjon og et ønske om å forstå dem, komme under huden på dem. Og som romodysséen er Glazers film en særdeles ambisiøs utforskning av hva det vil si å være menneske, både i biologisk og eksistensiell forstand, og konstruerer bilder som sjeldent har blitt sett med jordiske øyne. Under the Skin er fremfor noe annet en helt unik opplevelse.

Birdman er først og fremst en stiløvelse: filmens sentrale gimmick er at den tilsynelatende er skutt i én umulig tagning. Et prangende, men herlig grep, som understreker filmens maniske energi. Akkurat som jazzmusikken på lydsporet, føles filmen som en fri, flytende tankestrøm. I en tid hvor mange Hollywood-komedier er dørgende kjedelige og uoppfinnsomme i sin visualitet, er det ganske forfriskende å se film en som leker seg med mediet og bruker det aktivt som et komisk virkemiddel. Ellers bærer Birdman i det hele tatt preg av å være laget av svært kompetente mennesker som har det gøy på jobb. Utover Alejandro González Iñárritu og fotograf Emmanuel Lubezkis kameratriks, er så å si hele skuespillerensemblet enestående, og Michael Keaton og Edward Norton gjør to av sine aller beste rolletolkninger.

0945 år

45-ar
Storbritannia, 2015

Filmens siste kamerainnstilling er oppsummerende. På hjerteskjærende vis anlegger Charlotte Rampling et ansiktsuttrykk som på en og samme tid signaliserer sorg, tvil og kjærlighet. For det første demonstrerer det Ramplings ubegrensede skuespillerferdigheter – hun bærer filmen med bravur, og tilsynelatende uten særlig anstrengelse. For det andre viser det regissør Andrew Haighs evne til å subtilt anerkjenne de mange aspektene ved et ekteskap som plutselig skyves av sitt solide, trygge fundament. I hver scene med filmens aldrende ektepar – i hver replikk, i hvert blikk – kan man kjenne tyngden av 45 års samliv.

I likhet med Birdman, preges Whiplash av dundrende jazztrommer. Men i sistnevnte er trommingen enda mer manisk, og bærer aldri preg av noen frihet. Rivaliseringen mellom en musikkskolestudent og hans psykopatiske lærer får frem det verste – og, i deres egne øyne, det beste – i dem begge. Jeg kan ikke huske å ha sett en film om “det å være flink på skolen” som er like opprivende, intens og spennende som denne. Filmens fremste kort er J.K. Simmons‘ musikkprofessor, med en fremtoning som presist beskriver personligheten hans. Han er alltid kledd i et helt svart antrekk, som kun avslører kroppsdelene med utilitarisk nytte – det er som om resten av skikkelsen er irrelevant: han er et hode med perfekt gehør og evne til å skrike kommandoer, utstyrt med muskuløse armer for å svinge dirigentstaven og kaste stoler etter studentene. Whiplash er en nervepirrende thriller der den eneste blodsutgytelsen kommer fra trommisens hardtarbeidende hender.

11. Eden (Hansen-Løve)
12. Stammen (Slaboshpytskiy)
13. 
Der vindane møtes (Helde)
14. Inherent Vice (Anderson)
15. The Pearl Button (Guzmán)
16. Nightcrawler (Gilroy)
17. Amy (Kapadia) / Cobain: Montage of Heck  (Morgen)
18. Leviatan (Zvyagintsev)
19. The Look of Silence (Oppenheimer)
20. Demning (Tunge)

Hederlig omtale: «Embrace of the Serpent», «Straight Outta Compton», «Citizenfour».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2015

Hopp rett til

Neste:  Benjamins topp 20, 2015»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>