Denne artikkelen inneholder ikke spoilere. Montages vil diskutere Star Wars: The Force Awakens ^[1]grundigere i en nært forestående episode av vår podkast, Filmfrelst ^[2].

*

La meg slå det fast med en gang: denne nye Star Wars-filmen markerer en vellykket renessanse for et høyt elsket filmunivers. The Force Awakens er ikke uten svakheter, men drives frem av herlige rollefigurer (nye og gamle), en engasjerende, underholdende historie og tidvis briljante iscenesettelser.

Star Wars ^[3] er en omfangsrik fiksjonsverden som har blitt tegnet opp over seks spillefilmer, fra og med George Lucas ^[4]‘ banebrytende originalfilm fra 1977 og frem til og med hans ofte debatterte og kritiserte prequel-trilogi. Star Wars har fortryllet og begeistret et stort publikum over flere generasjoner, og da George Lucas solgte livsverket til Disney ^[5] i 2012, startet en ny tidsalder. Produsent Kathleen Kennedy ^[6] tok over styringen av Lucasfilm, og regissør J.J. Abrams ^[7] ble invitert til å overta det kunstneriske ansvaret. Resultatene fra deres periode som formyndere av Star Wars-universet starter altså nå, med den syvende spillefilmen – Star Wars: Episode VII – The Force Awakens ^[1].

Med tanke på de (for mange) enorme forventningene knyttet til opplevelsen av å se The Force Awakens på kino, og gleden over å oppdage en ny fortelling i et velkjent univers, skal jeg i denne første omtalen av filmen ikke diskutere elementer fra handlingen som kan ødelegge filmopplevelsen. Heldigvis merket jeg raskt etter å ha sett filmen, at det vil være en uanstrengt øvelse å snakke om The Force Awakens også uten å løfte frem detaljer fra fortellingen.

Chewie, we’re home

Gjenkjennelse og nysgjerrighet var de to første følelsene som traff meg da jeg så The Force Awakens, og dette inntraff både ved å lese «dette har skjedd siden sist»-introduksjonen på den ikoniske gule forteksten (akkompagnert av John Williams ^[8]‘ berømte hovedtema) og i den første ordentlige scenen. Denne nye filmens innledende bragd er at den umiddelbart etablerer en troverdig tilhørighet til alt vi kjenner fra Star Wars-universet (og dermed føles Star Wars hele veien), samtidig som den med stor selvtillit introduserer nye rollefigurer og nye konsepter uten å bruke tid på å forsvare eller forklare dette.

Dermed oppleves The Force Awakens øyeblikkelig som en frisk og trygg fortelling, og i løpet av bare noen få scener fylles man av både filmglede og nysgjerrighet. Siden de nye fortellingene vies mest plass i starten, tror jeg at The Force Awakens vil fungere greit også for et publikum som ikke har sett noen av de seks andre filmene. Men det er ikke til å komme bort fra at J.J. Abrams & Co. lener seg tungt på nostalgien og inneforståttheten tilknyttet Star Wars, og så raskt Han Solo (Harrison Ford ^[9]), Chewie (Peter Mayhew ^[10]) og Prinsesse Leia (nå General Leia, men fortsatt spilt av Carrie Fisher ^[11]) dukker opp, stiger referansevilligheten til kokepunktet.

For noen tror jeg nostalgien vil bli vel selvforherligende, men for meg var den ikke på noe tidspunkt overdrevet. Til dét var de nye rollefigurene så sterke og karismatiske, at jeg tidvis helt glemte bort at dette er et filmunivers vi har besøkt mange, mange ganger før.

Hovedpersonen Rey (spilt av nykommer Daisy Ridley ^[12]) er et gledelig nytt bekjentskap, som antageligvis vil være sentral for hele dette nye tidevervet i Star Wars-mytologien. De to andre ferskingene, piloten Poe Dameron (Oscar Isaac ^[13]) og rømlingen Finn (John Boyega ^[14]), leverer også herlige prestasjoner; disse tre er helt tydelig den nye Star Wars-vinen, og jeg liker smaken. (Ridley og hennes rollefigur Rey er for øvrig – isolert sett – det beste med hele The Force Awakens.)

^[15]

The Dark Side, the Jedi. They’re real.

Ingen av fortellingene i Star Wars-filmene har forsøkt å finne opp det narrative hjulet på nytt, og i The Force Awakens har vi igjen å gjøre med en klassisk historie om det gode og det onde, og balansen mellom disse kreftene. Selv om våre helter beseiret Imperiet (med de pelsdekkede ewokenes hjelp) i Return of the Jedi, er ikke galaksen nødvendigvis noe tryggere sted å være tretti år senere.

Denne nye filmens sentrale antagonist er den sortkledde og maskerte skikkelsen Kylo Ren (spilt av Adam Driver ^[16]), og også denne nyvinningen fra J.J. Abrams (og co-manusforfatterne Lawrence Kasdan ^[17] og Michael Arndt ^[18]) imponerer. Jeg hadde stor sans for hvordan Ren var vevd inn i både den gamle og nye mytologien, ikke minst gjennom sin emosjonelle sårbarhet, og Adam Driver viser her at han klarer å anvende sitt formidable skuespillertalent også i space opera-sjangeren (en solid gestaltningsestetisk galakse unna tv-serien Girls ^[19], der Driver fikk sitt gjennombrudd).

Likevel er – dessverre – den største svakheten i The Force Awakens å finne på The Dark Side, som ikke bare hemmer filmen på et viktig tidspunkt i fortellingen, men som også er ekstra synd fordi Star Wars-universets mange vellykkede bad guys (Darth Vader, Boba Fett, Jabba the Hut – og Darth Maul, når sant skal være sagt) har vært noe av det mest uforglemmelige ved filmserien. Problemet jeg sikter til ligger i både den estetiske og narrative løsningen de har valgt for rollefiguren Snoke – hvis funksjon og betydning for plottet skal utelates her i omtalen, men antageligvis diskuteres på Montages senere.

Utseendet hans (og visualiseringen av dette) vekker uheldige minner fra cgi-tidsalderens mange skamfulle øyeblikk, og selv om maestro Andy Serkis ^[20] (Gollum) er mannen bak stemmen og bevegelsene til Snoke, som er fanget inn av motion capture-teknologi, kan det ikke redde oss fra opplevelsen av noe middelmådig. Når så mye annet i filmen virker gjennomtenkt og sofistikert utført, er det besynderlig at blødmer som Snoke (og et lite knippe andre utroverdige – men heldigvis narrativt ubetydelige – dataskapninger) kan slippe gjennom filteret.

It’s true. All of it.

Heldigvis er svakhetene i The Force Awakens å anse som irriterende regndråper i det store bildet, for filmen seiler på et hav av godsaker. Summen av svakhetene, samt den tidvis litt for tydelige forankringen i nostalgi, hindrer likevel J.J. Abrams‘ bidrag til kanon fra å bli en Star Wars-klassiker. På øverste hylle står fortsatt Episode IV – A New Hope ^[21] og Episode V – The Empire Strikes Back ^[22] alene i min bok, men etter første gjennomsyn føles The Force Awakens som seriens tredje beste film; en honnør som bør veie rimelig tungt.

Gamle favoritter og nye yndlinger baner vei i The Force Awakens, for det som er en trygg start på den nye Star Wars-tidsalderen. Og for å ha det sagt til slutt: det er herlig å se at også en blockbuster med massive cgi-effekter kan føles som om den har tyngdekraft, tekstur, stofflighet og sjel, oppi alt sirkuset.

Jeg har tro på at det skal bli veldig, veldig gøy å følge Star Wars-filmene også i årene som kommer – i episode VIII og IX, og i de varslede antologifilmene, med Rogue One ^[23] som neste film ut, i 2016.