natt1

Analysen

Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa (2015)

Få ting er mer erkenorsk enn Flåklypa. I Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa, oppfølgeren til publikumssuksessen Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa (2013), fortsetter regissør Rasmus A. Sivertsen og Qvisten Animation å utforske det oppfinnsomme og virtuose bygdelandskapet i Kjell Aukrusts univers med høy internasjonal standard.

I år er det 40-årsjubileum for Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix (1975) – en film så rettmessig gjennomelsket av det norske folk at det er vanskelig å ha et objektivt forhold til den. En rekke spin-off-produkter har dukket opp i årenes løp, deriblant temaparkattraksjoner, dataspill og John M. Jacobsen og Nille Tystads  håndanimerte Solan, Ludvig og Gurin med reverompa (1998).

Høsten 2013 hadde Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa premiere; den første filmen i en ny trilogi satt til Kjell Aukrusts fiksjonsunivers som nok en gang benyttet seg av stop motion-teknikken fra originalfilmen. Selv om Jul i Flåklypa hadde flere kvaliteter, var det enkelte elementer i den tematiske og stilistiske oppdateringen som fjernet seg litt for langt fra Aukrusts kulturarv. Da er det betryggende å registrere at mye er rettet opp i oppfølgeren.

Manusforfatter Karsten Fullus premiss er ikke ulikt Caprinos originalfilm. Det dreier seg nok en gang om et kappløp. Impulsive Solan inngår et veddemål med Olvar O. Kleppvold fra nabobygda Slidre: Hvem vinner det tradisjonstunge osteløpet mellom de to bygdene? Med Reodor Felgens eget verksted som innsats, står mye på spill.

Ved å innføre et betydelig rikere rollegalleri og rendyrke stop motion-teknikken i enda større grad (her finnes ingen data-animasjon), har Fullu og Maipo Film automatisk gitt seg selv flere strenger å spille på. I tillegg kommer aspektet knyttet til reisens oppdagelse, og muligheten til å utforske flere landskaper og hindringer enn kun dem som befinner seg innenfor Flåklypas bygrenser. Selv om filmen moraliserer mer eksplisitt enn Caprinos originalfilm, og selv om den fremdeles støtter seg på en del unødvendige referanser til samtidens teknologi og byråkrati, føles den mer fullendt som et dypdykk ned i en større, mytologisk verden.

Om man skal dekonstruere filmens bærende elementer, er det mulig å dele dem inn i fire hovedkategorier: narrative referanser, humor, actiontablåer og baktepper. I løpet av sine 79 minutter sirkler filmens kvaliteter inn og ut av disse kategoriene med sømløs eleganse – drevet av en fokusert, episodisk fortelling.

fjell

Narrative referanser

En historie som er så til de grader neddynket i norsk populærkultur kan ikke unngå sammenligninger, uansett hvor uavhengig den prøver å være. I denne sammenheng dreier det seg først og fremst om referanser til Caprinos originalfilm og til den direkte forløperen Jul i Flåklypa. Som i bilracet fra 70-tallsfilmen, er også osteløpet TV-overført, med en vimsete sportskommentator og sendinger som avbrytes av hjemmesnekret reklame. På et tidspunkt skal reporteren navngi kappløpet, og uttaler «Flåklypa Grand….nei, den er tatt». Om dette er et spark mot Caprino-studioets Disney-aktige vern om sine rettigheter, er uvisst, men det tidfester i hvert fall handlingen til etter originalfilmen (selv om de nye filmene er tvetydige på dette området).

En annen referanse kretser rundt Solan og Ludvigs vennskap. Til tross for  sine polare personlighetsmotsetninger, utbroderes det nære forholdet med jevne mellomrom – knyttet som de begge er til sin farsfigur Reodor Felgen. Spesielt en tidlig og ganske rørende tête-à-tête ved sengekanten sender assosiasjoner til lignende scener fra originalfilmen.

Endelig dukker også Emanuel Desperados opp igjen, den morske og råsterke gorillaen som var Ben Redic Fy Fasans livvakt og privatsjåfør i Caprinos film. Nå er han ostetråkker på Sildre Damphysteri – litt gråere i håret, mer innesluttet og enda mindre verbal uten Harald Heide Steen Jr.‘s geniale musikalitet på stemmesiden.

Historien plukkes nokså ufortrødent opp der den forrige slapp i Jul i Flåklypa. Settingen er den samme, og det refereres tidlig til snøskandalen fra forrige film. Samtlige rollefigurer returnerer, selv om Reodor Felgen nå stemmelegges av Per Skjølsvik etter Trond Brænnes bortgang i 2013.

Slike narrative referanser er ikke nødvendigvis noe negativt; tvert imot skaper det behagelig kontinuitet, og bidrar til å strekke fiksjonsuniverset ut mot sitt potensiale. Muligens er det mer relevant å vurdere referansene i filmens iscenesettelser og humor.

emanuel

Humor

Et interessant aspekt ved Kjell Aukrusts kildemateriale er ikke bare humoren som ligger implisitt i de knirkete bygdeoriginalene, men også i de blomstrende beskrivelsene av Felgens oppfinnelser og rollefigurene for øvrig («Knotten bærer frakk med stoppdekkmønster, han er aktiv fargeblind og overkjørt en rekke ganger. Utprega sårbeint, urøddig gangsett, og speller kontrabass ved høytidelige anledninger»). Dette er en type språk og en type humor basert på plutselige kontraster og assosiativ absurditet som ikke lenger praktiseres i særlig grad, og innehar derfor et særdeles effektivt overraskelsesmoment for dagens publikummere. Mye av dette er heldigvis bevart i Karsten Fullus originalmanus.

Det andre humorelementet dreier seg om visuelle gags. «Det ringer en bjelle!», sier journalisten Frimand Pløsen, og vi tror han har fått en idé. Det er imidlertid Slidre-bergenseren Slåen som ringer en faktisk bjelle, hvorpå Pløsen følger opp med «jeg klarer ikke å konsentrere meg med slik støy!». Enkelt og tørt, men ikke desto mindre veldig morsomt.

Begge disse typene humor flyter best i filmens første halvdel. Senere blir poengene noe utvasket (spesielt Slåens tørre vitser), eller anstrengt i sine referanser til samtidens teknologi og byråkrati. En tidlig referanse til sosiale medier fungerer rimelig godt; senere referanser til moderne arbeidsliv og journalistikk er mindre vellykkede, deriblant stadige parodier på sportsreportasjer («Hva føler du nå?»).

En kan forstå tanken om å aktualisere Aukrusts univers, men det er strengt tatt ikke nødvendig. Det helhetlige, rurale uttrykket vaker kanskje i midten av det 20. århundret, men det er allerede så mange anakronismer i Felgens steampunk-aktige oppfinnelser og i fiksjonsuniverset for øvrig, at det føles noe påklistret og uorganisk med metakommentarer av denne typen. Da er det mer oppdateringsspenst i filmens actiontablåer.

pløsen

Actiontablåer

Flåklypa Grand Prix er ikke uten frittstående actiontablåer, som det ikoniske bilracet, men det narrative tempoet er ellers såpass lavt at man får massevis av tid til å suge opp den omsluttende atmosfæren. De nye filmene følger en litt annen filosofi. Nå lades enkeltsekvenser med betydelige mengder visuell og kinetisk energi. Herfra til Flåklypa er i tillegg organisert som en serie konkrete utfordringer med hvert sitt potensiale for oppfinnsomme, visuelle løsninger.

Mange av utfordringene finner sin katharsis i Reodor Felgens spontane oppfinnelser, og overraskelsesmomentet knyttet til dem (Flåklypas egen MacGyver!). Andre ganger dreier det seg imidlertid om rene spenningstablåer, som i sekvensen rundt Helsikesjuvet. Solan blir hengende etter føttene i en gren over stupet, og på et tidspunkt er vi usikre på om han faktisk har falt ned. Men så snart kameraet hviler på stupets kant, forstår vi at han snart vil dukke opp (en mulig referanse til stupsekvensen fra Indiana Jones og de fordømtes tempel [1984]?).

Det samme gjelder flysekvensen mot slutten av filmen; trigget av Solans innfall, realisert gjennom Felgens oppfinnelse og visualisert som en E.T.-aktig, vektløs actionsekvens med sugende mellomhindringer. Sekvensen løftes ytterligere av Knut Avenstroup Haugens fantastiske musikk, som på beste John Williams-vis bruker Kringkastingsorkesterets muskuløse, symfoniske styrker til å injisere et storslått eventyr-gen i filmfortellingen. Et grep som skiller den betydelig fra Bent Fabricius Bjerres dixieland-inspirerte musikk for Caprinos film, men som tilfører en voldsom energisk dybde.

Ved to anledninger brytes stop motion-teknikken opp med klassiske, håndtegnede tablåer; frittstående sekvenser som øker spennet i det stilistiske uttrykket. Den første er historien om osteløpet, formidlet via en serie stillbilder, med Pløsens fortellerstemme og Haugens dramatiske musikk. Den andre er Ludvigs drøm om de ostespisende vusvolene, utformet som slibrige grønne monstre, inntil han våkner og ser en faktisk vusvol foran seg – en morsom kontrast mellom den musikalske “skrekkfilm-stingeren” og vesenets søte fremtoning.

Alle disse handlingsmettede tablåene utgjør filmens fokus og puls, men den største styrken ligger fremdeles i iscenesettelsen og i alle de makeløse bakteppene som utgjør filmens handlingsrom.

skøyte

Baktepper

I Ivo Caprinos klassiker dyrkes omgivelsene med stor grad av egenverdi – vi kryper nærmest opp i senga med Solan og Ludvig mens månelyset utenfor siger gjennom vindussprossene i det laftede gårdshuset. I de nye filmene har man prøvd å etterstrebe essensen av dette uttrykket, basert på Aukrusts egne tegninger og skisser.

Den nitidige dyrkingen av detaljer er bevart i hver krik og krok, selv om husets design og plassering ikke lenger er den samme som i 1975-versjonen. Kjøkkenutstyr, bøker, forkastede skisser, familiebilder, møbler og inventar senket i jordlige sjatteringer av brunt, rødt og gult; alt føles som et tangibelt hjem. Flåklypa sentrum er skjevt, men sirlig organisert med torg, avishus, eneboliger og butikk; reklameplakater og gjenstander i vinduene gir stedet tekstur og øynene noe å søke etter utenfor selve handlingssenteret. Slidre, på sin side, er organisert rundt meieriet som bygdas hovednæring. Her er ting betydelig mer modernisert, med moteriktige klessplagg og flatskjermer, i motsetning til Flåklypas matte skogbruk-antrekk og skruknott-fjernsyn.

Likevel er det nattsekvensene som imponerer mest. Disse var også blant de sterkeste i Caprinos film; Blodstrupmoens sabotasjetokt og Reodor Felgens munnspill-ballade på trestubben, satt mot den stjerneklare sommerhimmelen. I Herfra til Flåklypa er hele historien strukturert rundt reisen og døgnets bevegelser (man må stoppe når solen går ned, og kan starte igjen når de første solstrålene treffer dem om morgenen). Det betyr at Qvisten Animation kan boltre seg i nattlig skogslys, stjerneklare himler, skyggespill rundt leirbålet og dunkle fjellformasjoner i det fjerne. På den måten skapes det ikke bare visuell dybde, men også en nysgjerrighet rundt omfanget av det Alvdal-inspirerte fantasy-landskapet i Aukrusts fortellinger.

Ettersom filmen retter seg mot barn er det kanskje tvilsomt om kjernepublikummet vil bite seg merke i denne konseptualiseringen, men den er essensiell for innlevelsen. Filmen kan ikke leve på referanser, humor og actiontablåer alene. Den må også føles virkelig, nær og stofflig for at man som tilskuer skal være i stand til å forestille seg delene av universet man aldri får se; for at man kan fylle inn hullene forårsaket av fortellingens – og reisens – mange ellipser. På dette området lykkes filmen makeløst.

leir

Den gode moral

I god norsk barnefilmtradisjon er ikke filmen over før man har kommunisert noen sunne kjerneverdier til den oppvoksende generasjon. Herfra til Flåklypa er heller ikke noe unntak. Solan blir konfrontert med sitt maniske konkurransebehov, og oppnår en viss selvinnsikt: Det viktigste er ikke alltid å vinne. Ludvig forstår at man ikke trenger å engste seg for alt. Antagonistene fra Slidre menneskeliggjøres, og løftes frem som verdifulle medlemmer av samfunnet.

Dette er vel og bra, men føles tross alt som en liten unnasluntring. Det finnes også en tilfredsstillelse i seieren over juksemakerne – et aspekt som Caprinos originalfilm løste på en utmerket måte. Det er heller ikke nødvendig å formulere moralen eksplisitt i dialogen.

Her tror jeg Maipo har noe å lære av Aardman Studios – den internasjonale stop motion-giganten som dyrker moralen i det usagte eller i det humoristiske. Årets strålende Sauen Shaun er et godt eksempel. Visst serverer filmen en happy ending, og rollefigurene ender opp et annet sted enn da de startet, men utviklingen føles verken insisterende eller plutselig. Kanskje løses akkurat denne biten bedre i neste og siste film i Flåklypa-trilogien, som angivelig omhandler en måneferd – ikke ulikt Aardmans A Grand Day Out (1989) med Wallace & Gromit.

Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa føles uansett som en fullendt eventyrfilm. Respekten for Aukrusts kildemateriale og Caprinos stilistiske uttrykk er til stede, uten å frarøve prosjektet sin egen originalitet og sjel. Reisefilmens iboende kronologi tilbyr et lass av narrative og audiovisuelle muligheter som Sivertsen og resten av filmskaperne makter å koke ned til noe veldig fokusert. Ingenting er overflødig, og vi lar oss rive med. Men først og fremst får vi muligheten til å fortape oss i en verden som bare blir større og større for hver film.

flåklypaplakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>