«Wendyeffekten»

Analysen

Wendyeffekten (2015)

En gang var norsk film verdensmester i å produsere engangsregissører. Filmskapere lagde én spillefilm, for så å aldri returnere til det store lerretet. Fenomenet dukker fortsatt opp fra tid til annen, men har heldig­vis blitt sjeldnere i løpet av den bratte profesjonaliseringen vi har opp­levd i norsk filmbransje de siste 15 årene. Flere spillefilmregissører får nå muligheten til å lage en film til etter debuten, og på den måten utvikle og perfeksjonere sitt uttrykk; bli tryggere på hvem de er som filmskapere.

Omfanget av norsk filmproduksjon i dag og innretningen på støtteordningene gir også rom for at rene sjangerregissører kan dyrke sin spesialitet, og gjøre seg viktige erfar­inger om både sitt forhold til publikum og konvensjonene innen sitt område. Både Roar Uthaug (Bølgen), Arne Lindtner Næss (Karsten og Petra på safari) og Rasmus A. Sivertsen (Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa) er eksempler på regissører som fokuserer sitt håndverk inn mot et spesialområde, og som alle kom med nye spillefilmer i 2015.

Regissør Ole Endresen har de siste årene vært hoffleverandør av komedier til norske kinoer, og Dagbladet beskrev ham som «den skjulte humorkongen» i forkant av spillefilmdebuten med Kong Curling i 2011. Ikke særlig skjult dog, for den observante tilskuer var klar over at Endresen, som en av regissørene bak tv-serien Ut i vår hage (2008), bidro til et av de mest innflytelsesrike verkene innen norsk humor på 2000-tallet.

Kong Curling var derfor imøtesett med store forventninger, og ble en formidabel kommersiell suksess på kino, med nesten 170.000 besøkende. Mottagelsen var riktignok blandet, og i sin analyse på Montages beskrev filmviter Eirik Frisvold Hanssen filmen som «stilsikkert utformet», men «et eksempel på ganske tynn og retningsløs historie­fortelling».

Da Endresen tre år senere presenterte sin andre spillefilm, trav­komedien Jakten på Berlusconi (2014), ble resultatet til sammenligning et ikke særlig godt besøk på kino, og de fleste anmelderne var nådeløse i sin dom. Komediens typisk sjangertilhørende premiss om å henvende seg til et bredt publikum ble ikke oppfylt, og den kalde skulderen fra det norske folk frøs nok filmskapernes blod raskere til is enn kritikernes innvendinger. Hva med teorien om at regissører finsliper sin kunst gjennom flere forsøk? Den fikk seg også en real trøkk etter krasjlandingen på travbanen.

Ikke desto mindre returnerer Ole Endresen bare ett år senere, med sin tredje spillefilm Wendyeffekten, i så å si nøyaktig samme sjanger – og med mange av de samme skuespillerne (til og med noen av de samme rollefigurene) som i Jakten på Berlusconi. Kontakten med publikum ble likevel ikke gjenopprettet, og Wendyeffekten ble i større grad en nisjefilm for et smalt publikum, enn den brede komedien som ble markedsført. Trolig var filmens premieredato (i kjølvannet av gigantsuksessen Bølgen) et ulykksalig sammentreff, for vel kan Wendyeffekten beskrives som en tynn affære, men filmen har en nerve og et persongalleri som burde ha et ubestridelig kommersielt potensial.

Ole Endresens tre filmer «Konge Curling», «Jakten på Berlusconi» og «Wendyeffekten».
«Konge Curling», «Jakten på Berlusconi» og «Wendyeffekten».

Filmens handling er lagt til et fascinerende univers på Oslos østkant, hvor drabantbyen Bøler beskrives som et mytisk «gangsta’s paradise». Endresens bruk av musikk og mise-en-scène, og hans sjangerbe­visste stiløvelser hva gjelder koloritt og klipperytme, slår an en tone som gir assosiasjoner til amerikansk 60- og 70-tall. «Bølers undergrunn» etableres effektivt som et underlig og uforutsigbart univers, der alt kan skje.

Hovedkvarteret til forbryterne er et vaskeri som bader i et blekt lys (fotograf Jens Ramborgs bidrag løfter filmen), og gamle arkivskap er lastet med slitte ringpermer. Menn i brede slips og blanke skjorter røyker og teller penger. Det eneste som viser at handlingen er satt til samtiden, og således rykker oss ut av 70-tallsstemningen, er et plutselig nærbilde av et regneark via et nettbrett fra Samsung.

Det er vanskelig å forstå denne rekvisitten som noe annet enn svært klønete produktplassering, og det produserer en ufrivillig Verfremdungseffekt i en ellers renskåren og lekkert utført intro­duksjon. (Man kommer til å tenke på David Lynchs legendariske svar på spørsmålet om hva han tenker om produktplassering for å finansiere film: «Bullshit! That’s how I feel about it. Total. Fucking. Bullshit!»)

Dette tidlige bruddet med filmopplevelsen er en påminnelse om at produktplassering i film (så vel som alt annet regissøren velger å vise oss i bildet) må plasseres med kløkt og stil, for ikke å undergrave en potensielt god filmfortelling. Like etter dette umusikalske tidsepoke- og tonebruddet møter vi for første gang Linn Skåbers rollefigur Wendy hjemme i sin leilighet, hvor en tv-reklame for spillselskapet Betsson figu­rerer på et fjernsyn i bakgrunnen, og dominerer lydsporet.

Selskapene som har plassert produkter i Wendyeffekten nøyer seg åpenbart ikke med at en rollefigur i fiksjonsuniverset kan passere en strategisk lokalisert reklameplakat i løpet av filmen; de vil ha merkevaren bedre integrert i handlingen. Nettbrettet fra Samsung blir eksempelvis sentralt for plottet – for regnearket vi ser i begynnelsen inneholder totalregnskapet for Bølers største forbryterbande, og jakten på dette spiller således en sentral rolle i alt «tullballet» som skal underholde oss.

«Wendyeffekten»

Hvorvidt Wendyeffekten lykkes i å være særlig underholdende eller ikke, er og blir en høyst individuell vurdering. Dette er på mange måter komediesjangerens svøpe. Om en filmkritiker faller for humoren i en komedie eller ikke, kan bidra til et «være eller ikke være» for en films suksess på kino, hvilket betyr at tilfeldigheter (dagsform hos enkelt­personer, stemning i kinosalen på en pressevisning) kan avgjøre hvilken vei anmeldelsen svinger.

Samtidig kan filmer som kritikerne har slaktet fullstendig likevel oppnå gode besøkstall, og faktorer som skuespillere, trender, konsepter og referanser spiller også inn. Kan Wendyeffekten likevel være en god komedie, selv om oppslutningen rundt filmen var laber?

For oss filmvitere er det vanskelig å svare på spørsmålet om hva som er en god komedie. Det savnes poengtert faglitteratur om hva som gjør en komedie god. Trolig skyldes det minst to forhold: For det første er sjangeren svært bred. En komedie kan springe ut av alt fra post­moderne lek i Quentin Tarantinos filmer til noe så banalt som at en person sklir på et bananskall. For det andre er det som forårsaker latter i oss nærmest en refleksbasert handling som er svært individuell, og derfor ikke lett å teoretisere.

På tross av disse momentene, som gjør det vanskelig å konkretisere en måleenhet for kvalitet innen komedien, styrer ikke vurderingen av et sjangeruttrykk nødvendigvis hvordan vi ser den helhetlige visuelle utformingen og historiefortellingen i en film. Så om en film er god, og den er en komedie, bidrar gjerne de spesifikke sjangerelementene til å styrke helheten.

«Wendyeffekten»

Flere av de norske kritikerne som skrev om Wendyeffekten mente i sine overveiende negative anmeldelser at filmen var for sketsjbasert, og at manuset ikke i tilstrekkelig grad integrerte de enkeltstående morsomhetene godt nok i filmens overhengende historie. Dette er en type innsigelse og debatt som er like gammel som den fortellende filmen. Helt fra den lengre spillefilmen ble etablert som form, på midten av 1910-tallet, har denne anklagen blitt rettet mot spillefilmkomedier; nemlig at de latterutløsende øyeblikkene og ideene ikke henger tilstrekkelig tett sammen med filmens fortelling.

Undertegnede hadde imidlertid ikke problemer med å følge fortellingen i Wendyeffekten og samtidig stoppe opp for å le av visuelle gags eller sketsjer underveis. I kinosalen der jeg så filmen første gang, var det ikke de voldsomme latterbrølene som stod i sentrum, men i større grad en inneforstått humring over verbale morsomheter og intertekstuelle referanser til andre filmer. Wendyeffekten kan dessuten sies å tilhøre subsjangeren actionkomedie, eller kriminalkomedie, der vi i tillegg til de komiske scenene får flere spenningselementer å forholde oss til.

Innenfor dette uttrykket finnes det selvfølgelig filmer fra større filmland som er enda tettere og vittigere fortalt (filmene til britene Guy Ritchie eller Edgar Wright, eksempelvis), men dette skyldes ikke nødvendigvis at Ole Endresen ikke kan levere noe tilstrekkelig eksplosivt i sjangeren. I stedet vil jeg si at det er noe særnorsk – eller snarere nordisk – over den litt mer underfundige humoren i Endresens filmer, hvis røtter i vel så stor grad springer ut av norske antihelt- og kriminalkomedier som Pål Sletaunes Budbringeren (1997) og Amatørene (2001), samt Hans Petter Molands En ganske snill mann (2010) og Kraftidioten (2014). Denne lakoniske filmstilen har i sin tur svært mye å takke finnen Aki Kaurismäki for, selv om Wendyeffekten i sitt tonefall og uttrykk er et hav unna en film som Kaurismäkis I Hired a Contract Killer (1990).

«Wendyeffekten»

Wendyeffekten er i sitt narrative univers befolket med amatører og kraftidioter som enten roter seg bort i kriminalitet eller misforstår sitt yrke som lovens lange arm, og dette ligner rollegalleriet i Endresens forrige film Jakten på Berlusconi. «En rimelig dum film om dumhet,» skrev filmviter Endre Eidsaa Larsen i sin analyse av sistnevnte. «Når rulleteksten kommer, sitter man dum tilbake: Hva var tanken bak denne tankeløsheten?»

I Kong Curling var sporene etter det nordiske tungsinnet og den blasse og nesten Roy Andersson-aktige visualiteten fremtredende, men i de etterfølgende spillefilmene har Endresen blitt mer strømlinjeformet og utstudert i foto og lydarbeid, og tempoet er trukket opp flere hakk. Om besøkstallene er et godt mål på om filmene har appellert til det norske kinopublikummet, er konklusjonen at vi liker den litt mer saktegående situasjonskomedien (representert av Kong Curling) langt bedre enn den munnrappe kriminalvarianten med mer action, som Endresens to siste filmer tilhører.

Så godt som gjennom hele filmhistorien, har komedien vært knyt­tet til bestemte komikere (ofte av det berømte slaget), som kan bære en kinofilm i kraft av sin tilstedeværelse og ikke minst trekke inn publikum gjennom markedsføringen. I Wendyeffekten har man satset tungt på at Linn Skåbers navn og rykte skal oppfylle disse to behovene. Hvis tanken var å fremheve filmens viktigste og mest karismatiske rollefigur i tittelen, ville det imidlertid vært mer rettferdig å kalle filmen Dreiereffekten; den halvgale og uhemmede Kripos-etterforskeren Sylfest Dreier (spilt av Christian Skolmen) etterlater de sterkeste inntrykkene.

«Wendyeffekten»
Sylfest Dreier i Christian Skolmens skikkelse.

Dreier strør om seg med minneverdige replikker – om det er halv­kvedet økonomisk teori, skakke metaforer eller floskelaktig livsvisdom. Hans fortellerstemme introduserer oss til det usannsynlige gangster­paradiset Bøler, som akkompagnement til filmens første kamerainnstil­ling, og geleider oss gjennom og krydrer fortellingen med sine innfall og uortodokse politimetoder. I et klassisk buddy-cop-motiv, settes han opp mot tørrpinnen Svenn Krøvel (Morten Ramm) fra Økokrim, som skaper den kontrasterende motpol til Dreiers energi. Humringen blant publikummet jeg så filmen med, hadde i all hovedsak sitt utspring i Dreiers viderverdigheter og treffende kommentarer.

To finske torpedoer (som Ole Endresens publikum stiftet bekjent­skap med allerede i Jakten på Berlusconi) tilfører også et betydelig komisk nærvær med sine sporadiske opptredener. Linn Skåbers Wendy – filmens femme fatale og tittelprodukt – tillegges i langt mindre grad enn Christian Skolmens Dreier morsomme kommentarer og situa­sjoner, og takket være den innstendige promoteringen av Skåber som filmens komiske hovedattraksjon, lider det endelige resultatet av denne mangelen.

På et tidspunkt dukker det også opp en innleid svensk skapsprenger, som gjør at vi føler oss hensatt til en av de middelmådige Olsenbanden-filmene fra 80-tallet. Skjeggikonet Kristofer Hivju fremstår dessuten som en parodi på seg selv – overspilt og overspent. Den illevarslende mangelen på musikalitet som ble avslørt av filmskapernes produktplassering i begynnelsen av filmen, har på dette tidspunktet sendt et ekko av sure klanger som forplanter seg i enkelte andre deler av filmen. I sum bidrar disse elementene til å hemme og undergrave denne potensielt veldreide fortellingen.

Kristofer Hivjus gangster i «Wendyeffekten».
Kristofer Hivjus gangster i «Wendyeffekten».

For rent tematisk og allegorisk har Wendyeffekten en rekke interessante ideer, som knapt blir synlig og mangler klangbunn, takket være filmens sketsjkomikk og det heller uinspirerte spenningsplottet. Wendyeffekten handler egentlig om hvordan en slags sommerfugleffekt kan sette et system ut av balanse; hvordan et mikrokosmos (Bøler) der «født sånn eller blitt sånn»-debatten og samfunnsøko­nomiske maktstrukturer koker under overflaten, representerer et bilde på vår verden.

Dette burde ha skapt noen subversive understrømninger i Wendyeffekten, men Endresen lykkes ikke med å kommunisere disse på en dynamisk måte. I en bedre film ville ideer som dette ha tilført et rikere relieff over komedien som ligger i bunn.

I filmens aller siste bilde, som først blir synlig etter den lange rulleteksten, sitter de to finske torpedoene i solnedgangen og diskuterer om de skal bli i Norge og avhjelpe den økonomiske krisen (i Bølers underverden), eller dra et annet sted og starte på nytt. Etter en liten kunst­pause får vi svaret – som tydelig henviser til en mulig oppfølger – idet sjefen sier «Manglerud» og starter opp bilen for å bevege seg videre til nye jaktmarker.

Igjen ser vi tilløpet til ideer som burde ha vært plassert mer synlig i Wendyeffekten, og kanskje erstattet de produktene som isteden tok oppmerksomheten.

«Wendyeffekten» – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>