Analysen

Julekongen – Full rustning (2015)

«Noen ganger tenker jeg at alt det som skjedde i julen for tre år siden bare var en drøm,» forteller Mira (Stella Stenman) oss. Hun viser frem tegninger av Ridderdalen, og tar oss gjennom historien som tok Norges barn med storm da Julekongen (Thale Persen) ble sendt som adventskalender på NRK Super i 2012.

«Hvis man tegner det man drømmer om, kan man huske det bedre,» fortsetter hun, mens hun sitter i sengen med en drømmedagbok i fanget. Regissør Thale Persen og manusforfatterne Lars Gudmestad og Harald Rosenløw-Eeg har laget et nytt kapittel i eventyret, men i stedet for å utforske de utallige mulighetene som åpnes av drømmer og magi, slår Julekongen – Full rustning opp i boka og peker på den meningen som passer best.

I anslaget ser vi at hovedkarakterene lengter tilbake til eventyrene vi husker fra adventskalenderen. Første episode av Julekongen-serien åpner med en lignende følelse av vemod: En liten gutt trasker gjennom natten i en snøfylt skog, med sverd i beltet og lyseblå boblejakke. «Aldri hadde jeg trodd at snø kunne gjøre meg så glad… og så trist på samme tid,» forteller vesle Kevin (Vetle Qvenild Werring). Hånden hans griper etter snøen på et grantre, og gnir de kalde krystallene mellom fingrene. Øyeblikket og dets episke fremtoning får meg til å tenke på Russell Crowes gladiator som fører hendene gjennom kornåkeren (Gladiator, 2000).

Kevin har vært i Ridderdalen, et eventyrlig sted fylt med magi, riddere og maktkamp mellom det gode og det onde, og nå er han tilbake igjen i den vanlige, hjemlige, verden. Sliten og glad, men også trist, for inngangen til Ridderdalen har kollapset; de to verdenene ble på nytt adskilt.

Når vi møter Kevin igjen tre år senere, i Julekongen – Full rustning, er inngangen til Ridderdalen fremdeles stengt, til tross for at han har brukt årene på å regne seg frem til hvor en ny inngang kan være. Kevin er ikke en liten gutt lenger, snarere en tenåringsslamp, og lillesøsteren Mira trer frem som ny hovedperson, utstyrt med en bok om drømmetydning.

Premisset for serien og nå spillefilmen har flere ganger blitt sammenlignet med C. S. Lewis sine bøker om Narnia, der barn til forskjellige tider finner skjulte innganger til det magiske landet bebodd av hekser, fauner og snakkende dyr. Det finnes det en hel skare av bøker med lignende fortellerstrukturer, som for eksempel Peter Pan (J.M. Barrie), Trollmannen fra Oz (Lyman Frank Baum), Alice i eventyrland (Lewis Carroll) eller Den uendelige historien (Michael Ende). I alle disse ”eventyrlandfortellingene” finner, faller eller sendes barnet inn i en eventyrverden. Selv om betydningen av og fremtoningen til denne verdenen varierer, er dette alltid en verden som opererer med andre typer regler og en annen type logikk enn ”virkeligheten.”

Samtidig skiller Julekongen-franchisen seg ut ved å plassere fortellingen i spennet mellom de to verdenene. I stedet for bruke den ”virkelige” eller ”vanlige” verdenen som en ramme som barnet forlater og så kommer tilbake til når eventyret er slutt, veksler filmen gjennomgående mellom Sølvskogen, der Mira og Kevin bor, og Ridderdalen.

Denne vekslingen var noe av det adventskalenderen ble priset for. I Filmpolitiets kåring av 2000-tallets beste norske TV-serier kom Julekongen på en 8. plass. Juryens begrunnelse, skrevet av Anne Gjelsvik, trekker frem blandingen av eventyr og norsk realistisk fjernsynstradisjon, der «revisorer møter riddere.»

Sølvskogen og Ridderdalen skapes i et eget univers, og forholdet mellom de to stedene kjennetegnes ikke bare av kontrastene mellom innholdet i hver verden, men av stedenes væren. Sølvskogen er en rolig, ordnet bygd der ingenting skjer og alle naboene pynter juletreet samtidig. Oversiktsbilder viser identiske boligbokser på rad og rekke. Alt er hvitt og fargeløst, og naboene som skiller seg ut ved å pynte for mye til jul blir latterliggjort.

Det er ikke akkurat , ikke akkurat her, men ikke så langt unna heller. Veggene er kledd i 70-tallstapet; Kevin har en old school PC, hvit med hardware som tar plass, sånne som få av Julekongens kjernepublikum har sett; en My Chemical Romance-plakat henger på gutterommet. Sølvskogen kan ikke tid- eller stedfestes – det er et sted som bare er.

I motsetning til Sølvskogens statiske stedsværen, er Ridderdalen dynamisk, levende. Filmet på en borg i Tsjekkia, er stedet mystisk og middelaldersk, med hester, sverd og nattskjorter. Fakler brenner på veggene, og lyser opp ansiktene med varmt, mykt lys. Vi introduseres til borgen på spektakulært vis; først, flytende langs bakken, med borgen tronende mot en månebelyst nattehimmel. Deretter; flyvende inn mot dalen, med utsikt over borg, landsby og vollgrav. Og rundt borgen – den endeløse skogen.

Dalen åpner seg når det er fare på ferde, og påvirkes av hvilke makter som rår. Den kontrolleres ikke av naturkrefter, men av en magisk rustning som tilhørte skaperen av dalen. I adventskalenderen dreide det seg om en hanske som lager snø, og dermed jul; i Full rustning introduseres nettopp den fulle rustningen. Den som har full rustning kontrollerer dalen, og drakten havner selvsagt i feil hender. Når ondskapen besitter makten fylles den ellers sommerlige dalen med tykk tåke og visne blader. Tankene ledes over til Astrid Lindgrens Mio min Mio, der Ridder Catos borg er omringet av sorte skyer fordi ridderen tenker onde tanker.

Ridderdalen er et foranderlig, formbart sted som har en usikker og spontan kobling til det etablerte, uforanderlige samfunnet i Sølvskogen. Det er i stor grad Ginge Anviks musikk som skaper den skjøre koblingen mellom de to stedene, og får dem til å tilhøre samme fiksjonsunivers. Gjennom musikalske motiver og temaer som tilhører karakterer og ting, kan det magiske og episke sige inn i det hverdagslige.

I utgangspunktet inviterer Julekongen – Full rustning oss inn i et velprodusert og storslått univers, men i stedet for å fortsette å utforske grensene mellom de to stedene, og farene som oppstår når grensene blir tøyd for langt, svekker filmen denne vekslingen. Det blir en sammensmeltning, en annen type overlapping som gjør at den opprinnelige adskiltheten og spenningen mellom de to verdenene blekner. Mot slutten av filmen mister jeg nærmest oversikten over hvor handlingen egentlig utspiller seg – og hvis det er én ting man ikke burde miste oversikt over, så er det om man er i en ridderdal eller i et norsk boligstrøk.

Sammensmeltingen av Sølvskogen og Ridderdalen handler på den ene siden om “fysisk tilgjengelighet”; familiefaren entrer dalen, riddere forlater den, og egentlig spiller det ikke så stor rolle hvor de befinner seg. I motsetning til adventskalenderen er det ikke lenger et stort poeng at rollefigurene må tilbake til den verdenen de hører hjemme i.

På den andre siden gjør sammensmeltningen noe med betydningen av Ridderdalen som et episk og drømmeaktig sted. Den narrative logikken i Full rustning gjør det nødvendig å gi enhet til Sølvskogen og Ridderdalen. Fortellingen drives frem av Mira og Mugg (Maria Brandshaug), to jenter fra hver sin verden og hver sin side av den moralske skalaen. Begge handler for å bevise noe, og anerkjennelsen – synliggjøringen av hva de har gjort – blir en avgjørende konsekvens.

Mugg er slem, eller i hvert fall opptatt av alt som er ubehagelig og fælt. Anemisk og sortkledd er hun en hakket mer velfristert The Ring-jente (Verbinski, 2002) som stirrer intenst og er skummel, selv om hun er et lite barn. Mugg lar dukkene sine smake giljotinen og tegner så stygt hun kan.

Det er Mugg som finner den magiske rustningen og gir den til seriens onde trollmann, Snerk (Kyrre Hellum), og som betaling vil hun bo hos ham, siden han er den mest ondskapsfulle hun har møtt. Ondskapen holder seg imidlertid alltid på overflaten. Selv om Mugg proklamerer at hun vil bo med Snerk, på tross av at han hater barn («Hat er bra, man blir ondere av hat»), vil hun hovedsakelig bevise sin ondskap for at han skal bli glad – og glad i henne.

Mira er snill og gjør så godt hun kan for å redde dagen, men hver gang hun forsøker å hjelpe blir det bare rot. Mira blir lurt av Mugg til å tro at de to befinner seg på samme side, og setter dermed hele Ridderdalen i fare. Men helt til slutt, når alt virker mørkt og Snerk har full rustning, er det Mira som redder dagen. Hun har hørt Snerk snakke i søvne, og får endelig bevist nytten – og demonstrert sin egen mestring – av drømmetyding. Snerks drømmer viser at han har blitt glad i lille Mugg, og Mira konfronterer ham med disse følelsene. Følgelig innser han han hvor fint det er å ha noen å være ond sammen med, og gir fra seg rustningen og all makt i Ridderdalen for å få muligheten til å se Mugg igjen.

Miras konfrontasjon gir en avslutning der alt går opp. Med stor patos forkynner hun hvordan alle – men kanskje særlig Mugg og Snerk, i tillegg til henne selv – egentlig bare ønsker å bli likt, selv når man gjør dumme ting. Mugg og Snerk rusler av gårde, utestengt fra Ridderdalen («Du og jeg, Mugg, du og jeg…»), mens Miras foreldre – som har overhørt konfrontasjonen – løper frem til datteren og roper «Det der var jo bare helt fantastisk!» Mira får endelig den bekreftelsen hun har lengtet etter; foreldrene ser henne.

Julekongen – Full rustning bytter ut hemmelige ganger og hvite løgner med full gjennomskuelighet og åpenhet. Barnet med sverd i beltet som bærer på en heltedåd ingen voksne vet om, byttes ut med barnet som anerkjennes og oppmuntres av stolte foreldre. Fiksjonsunivserset er gjennomlyst av en melodramatisk impuls; alt kan sees, alt kan sies, alt kan vites. Som Peter Brooks skriver i The Melodramatic Imagination, er det melodramatiske et forsøk på å artikulere alt, gjøre alt forståelig (1984, 56). Og når skuespillerne ofte sliter med å overbevise, understrekes det kunstige ved overtydeligheten.

Ønsket om å blottlegge alt blir spesielt synlig gjennom hvordan drømmer fremstilles i filmens univers. Drømmer er tilgjengelige, bare du har den riktige drømmetydningsboka. I tillegg er drømmene formgitt på en måte som gir konkret mening i et en-til-en forhold: «Blå betyr magi og grønn betyr bevegelse,» forteller Mira.

Filmen avslutter med at hele familien til Kevin og Mira får feire jul på slottet, og nå som prinsesse Eiril (Emma Rebecca Storvik) har full rustning kan hun åpne Ridderdalen så ofte hun vil. Vemodet er borte, lengselen opphører. Nå er det fullstendig åpent mellom de to verdenene, og ingen trenger å spørre seg om alt bare var en drøm, eller om man noen gang vil få se Ridderdalen igjen.

Ridderdalen er tilgjengelig og artikulert, akkurat som drømmene. Filmen begynner med Miras drømmetegninger og hennes ønske om å holde fast på det hun opplevde i Ridderdalen. Hun og vi kan drømme oss tilbake, men som et eventyrland ville Ridderdalen alltid være på avstand – og alltid være tiltrekkende i sin avstand.

Innen Julekongen – Full rustning slutter har dalens avstand og, dessverre, tiltrekning forsvunnet. Koblingen mellom verdenene har mistet spenningen. Eventyrlandet blir en fornøyelsespark; tilgjengelig og kontrollert. Og selv om det ikke er noe galt med en fornøyelsespark, vil det aldri kunne bli et eventyrland.

*

Kilder:

Brooks, Peter (1984): The Melodramatic Imagination, Columbia University Press, New York

«Julekongen - Full Rustning» – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>