«Høst»

Analysen

Høst (2015)

«Våknet han opp som Tornerose, da eller?»

Ingvild (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) har nettopp fortalt venninnen og samboeren Siri (Hilde Louise Asbjørnsen) at hun har tilbragt en natt – og ikke minst en dag – sammen med Jeppe Friele (Helge Jordal). Siri tror knapt det hun hører. Og hvem kan klandre henne? Når vi i begynnelsen av denne filmen møter mannen med navnet som oser Bergeniana er det en tilsynelatende tragisk skikkelse vi får se.

Jeppe Friele er en arbeidsløs, forfyllet aldrende skuespiller som blir kastet ut av Nationaltheatret etter å ha skjelt ut skuespillerne på scenen, som nektes servering på en bar og kort tid etter kastes på dør igjen. Det snakkes om at han har vært innlagt. Ingvild følger ham hjem. Morgenen etter, sier hun, var han ganske annerledes. Han oppførte seg som en gentleman, lagde lunsj og serverte drinker.

Men vendepunktet i relasjonen mellom de to skjer egentlig ikke morgenen etter. Det finner sted tidligere, før den eldre mannen har rukket å sove av seg rusen, idet de begge går gjennom døren til huset hans. Ingvild blir umiddelbart forført av det hun ser. Hun snurrer rundt seg selv med vidåpne øyne, mønstrer møbler, bokhyller og innrammede bilder. Mens Jeppe sover går hun fra et rom til et annet og gransker alle gjenstander. Alt er i perfekt stand. Hun setter seg på sengen, som er uklanderlig oppredd, kjenner på sengeteppet. Alt rundt henne utgjør en berusende sammensetning av sanselige, forlokkende objekter og kulturelle markører. Gjennom disse objektene går Jeppe fra å være latterlig figur til å bli en det er verdt å beundre.

Jeppe (Helge Jordal) og Ingvild (Ingeborg Sundrehaugen Raustøl).
Jeppe (Helge Jordal) og Ingvild (Ingeborg Sundrehaugen Raustøl).

Jan Vardøen er en uvanlig regissørskikkelse. Mest kjent som et slags renessansemenneske, som utelivsgigant, som entreprenør og filantrop. Parallelt med at Høst ble vist på kino høsten 2015 prydet både Vardøens navn, ansikt og figur i tillegg landets Narvesen-kiosker under overskriften «Kongen av pølser»..! Hvordan påvirker alle disse sporene av Vardøen måten vi ser hans nye film på? I Knut Hamsuns roman Sult beskriver hovedpersonen en gammel kone som stirrer på noen pølser i et slaktervindu. Når hun snur seg mot ham er hennes blikk «ennu fullt av pølse».

Forkunnskaper og forutinntattheter påvirker noen ganger filmopplevelsene våre. Så hvordan nærme seg Vardøens Høst uten et blikk fullt av pølse? Hvordan løfte pølseskinnet fra hornhinnene? I sin analyse på Montages av fjorårets Vardøen-film, Heart of Lightness – Søvnløs i Lofoten, antydet medieviter Aksel Kielland at det kanskje kunne synes billig å sammenligne regissørens filmestetikk med den utstuderte, tilbakeskuende stilsikkerheten man finner i hans samling med utesteder, men at det også utgjør en uunngåelig referanseramme.

Dette blir enda mer påtakelig i Høst, hvor en rekke av disse barene og restaurantene figurerer i scener gjennom hele filmen, og påvirker og innlemmes i filmens stil – fysisk og direkte. Man kan kanskje like gjerne si at filmen sånn sett inngår i en større oeuvre, sammen med utestedene og kokebøkene og Vardøens offentlige persona. Det er mange auteurer som selv refererer til, og direkte siterer, sine tidligere verk, gang på gang. Høst er dessuten en film om Oslo, den byen Vardøen har satt sitt preg på, og den bærer forestillinger om hva slags by hovedstaden er og bør være.

Fra fortekstsekvensen i «Høst».
Fra åpningssekvensen i «Høst».

Allerede under fortekstene, som innledes med at kameraet panorerer over Rådhusets fasade, er det tydelig at vi har å gjøre med en film som streber etter å vise Oslo fra sin beste side. Høst gjennomsyres av tidstypisk #oslove. Klassisk funkisarkitektur rundt Rådhuset, Vika og Bislett uttrykker skjønnhet, stramhet og eleganse; en gammeldags modernitet som det er lett å elske. Høst har dermed en nesten diametralt motsatt tilnærming til denne arkitekturen enn for eksempel Jens Liens dystopiske film Den brysomme mannen (2006), der til dels flere av de samme byggene ble knyttet til norsk og sosialdemokratisk fremmedgjøring, følelsesløshet og byråkratisering.

Selv om Oslo kanskje er mindre ikonisk enn mange andre europeiske hovedsteder, er Oslo definitivt en filmby. Norsk spillefilmhistorie er i stor grad også en slags Oslo-historie, en mulighet til å bevitne byens forandring over tid. Vardøen fokuserer ikke på de store vyene og panoramaene (det er ingen bilder her av Barcode, et motiv som nesten ble utslitt i filmiske Oslo-skildringer før det var ferdigbygd). Han fokuserer heller på de små rommene i byen. Gatene, barene og kafeene (i stor grad hans egne), museene, parkene. Stedene der livet angivelig leves og folk møtes.

Nærbilder viser oss klassiske neonlysreklamer for sigarer og Stetson-hatter. Som alle byskildringer handler det om fragmenter. Utvalgte deler av byen vises, mens andre er mindre synlige. Bortsett fra et kort glimt av et menneske i en sovepose på en benk er Oslo i Høst et problemfritt, ukomplisert sted, moderne, kosmopolitisk og gentrifisert. Byen er en vennlig, behagelig tumleplass for lediggang, utfoldelse og samtaler – ikke som Oslo-skildringene i for eksempel Erik Poppes Hawaii, Oslo (2004) og tilsvarende flettverksfilmer hvis desperate jakt på maksimal intensitet hele tiden utelukkende skapes av ytre omstendigheter – hetebølger, bilulykker, katastrofer. Høst er i stedet en film med lav intensitet, demonstrativt bedagelig av karakter.

«Høst» «Høst»

Det er flere scener i denne filmen som ikke består av annet enn at rollefigurene sitter og leser (her vil sikkert mange med meg tenke på en replikk fra Seinfeld-episoden The Pitch (1992), der den vantro NBC-sjefen sier: «You read? You read on the show?»). Høst er en film om nytende mennesker. Som til stadighet byr hverandre på en drink eller et glass vin. Som skåler, drikker, smaker, reagerer på det de heller i seg, det de fortærer og det de ser. Som har replikkutvekslinger av typen «God vin», «Ja, deilig». Den vanligst forekommende replikken i filmen er antakelig Jeppe Friele som stønner av behag etter å ha tatt en slurk av noe alkoholholdig.

Vi er kommet et godt stykke ut i filmen før det skjer noe som i det hele tatt ligner på en konflikt. Og branner slukkes fort; det meste kan avvæpnes med sjarm. En avsløring på slutten, som Aftenpostens anmelder May Synnøve Rogne beskrev med eufemismen «et snev av gresk tragedie», kunne potensielt blitt et utgangspunkt for betydelig dramatikk, men også denne scenen ender med relativt avmålte reaksjoner. Noen sier at de er veldig lei seg og ser litt ned i bakken, og det er strengt tatt det.

I tillegg til å være filmens produsent, manusforfatter og regissør har Jan Vardøen også komponert de slentrende jazzmelodiene som akkompagnerer handlingen, uansett om det er en middagsscene, en sexscene, eller en tur i parken. Alt får samme rytme og stemning. Disse melodiene utgjør kanskje ikke noen stor komposisjon, men det er Nils Petter Molvær som fremfører dem på trompet. Vardøen kjenner betydningen av gode råvarer og gode medarbeidere. Manuset han har snekret sammen er heller ikke all verden, men det bæres av noen av Norges mest karismatiske skuespillere (inkludert en herlig birolle av Hege Schøyen). Foto (Patrik Säfström) og klipping (ved Anders Refn, som blant annet har klippet flere av Lars von Triers filmer) er av fineste kvalitet, elegant og formsikkert utført. Alt flyter lett, med rytme og overskudd.

«Høst»«Høst»

«Hun er kanskje litt ung?» spør Jørn, Jeppes agent (Bjørn Sundquist) etter å ha møtt Ingvild i Jeppes leilighet. «De er det nå for tiden,» svarer Jeppe. Aldersforskjellen og overtaket når det gjelder kulturell kapital gjør at den aldrende levemannen gjennomgående inntar rollen som omsorgsperson og læremester. Morgenen etter det første møtet lager han lunsj til henne. Han forklarer at drinken han mikser til henne heter Mimosa. Senere lager han en annen cocktail, Negroni, forteller om greven i Firenze som byttet ut sodavannet med gin og skapte drinken mens Ingvild lytter henført.

I en annen scene lærer han Jeppe å røyke sigar. I filmens univers, det vil si i Vardøens Oslo, er denne typen ferdigheter og triks helt essensielle egenskaper. Ifølge filmens egen logikk blir skuespilleren Hans (Glenn André Kaada), Ingvilds andre beiler, den rollefiguren som gjennomgår den kanskje største utviklingen. Han spiller Hamlet på Nationaltheatret, men under deres første stevnemøte på restaurant faller han totalt gjennom. Når kelneren spør om han vil bestille drikke har han ikke annet svar enn «en pils», og usikkerheten lyser av ham.

Det ser ut som Hans aldri har vært på restaurant før. Ingvild, derimot bestiller verdensvant en Negroni. Når Hans spør hva det er for noe, redegjør hun for ingrediensene med den største selvfølge, selv om hun egentlig selv også nettopp har lært alt sammen. Hans er helt håpløs. «Smakte du kjeksen?» spør han og insisterer, til tross for Ingvilds protester, på at grissinien egentlig er en stor krutong. Ingvild markerer sin manglende interesse ved å kreve at regningen deles i to. Men så, neste gang de er på restaurant sammen, har Hans forandret seg totalt, vel innforstått med vinen som serveres, han kan fortelle at restauranten importerer den selv, at han kjenner hovmesteren, at dette er stamstedet hans. Han har også tatt full kontroll ved å betale hele regningen på forhånd. Voilà.

Jeg tror det er få filmer hvor scener som dette blir tillagt den vekt de blir gitt i Høst. I en annen sekvens besøker Jeppe og Ingvild butikken Osteklokken. Jeppe ber mannen bak disken om et grovt brød og blir fortalt at de har dansk rugbrød. «Og så må jeg ha egg,» sier Jeppe. Og så er scenen slutt. Ikke mye som skjer, med andre ord, men scenen fremstår ikke som mindre essensiell enn andre i filmen. Høst er en hyperelegant ekstremversjon av forestillinger om hvordan storbyen gjør noe med menneskers identiteter og relasjoner, som kommodifiseres, blir til varer og uttrykkes materielt og symbolsk gjennom byens mangfoldige repertoar av bestanddeler. Vi forstår at Ingvilds far ikke kjenner datteren sin, markert av den ekstravagante vesken han gir henne i fødselsdagspresang, som ikke passer henne i det hele tatt.

«Høst»«Høst»

I likhet med Jan Vardøens utesteder er denne filmen proppfull av kulturelle referanser og elegante objekter. Førsteutgaven av Henrik Ibsens Fruen fra havet omtales som «noe å lese på trikken». Jeppes forhold til Ibsen, som han kaller «Sjefen», er både respektfullt og jovialt – han skravler med Ibsen-statuen foran Nationaltheatret og setter seg og tørrjukker på dramatikerens grav med Ingvild på fanget. Shakespeares fødselsdag feires naturligvis med champagne. Romeo og Julie, Hamlet og Kong Lear får en skål hver. Midtveis i feiringen lærer Jeppe Ingvild å åpne den andre champagneflasken med et sverd.

«Det eneste som skjer når man står stille er at man blir eldre,» sier Jeppe. De mange statuene i bybildet, som kameraet jevnlig dveler ved gjennom filmen, er kanskje et uttrykk for en slik stillstand, en motvekt til en mann i stadig bevegelse. Samtidig er det gulnede løvet som omgir statuene et uttrykk for hvordan bevegelse og aldring også henger sammen, forfallets uunngåelighet og skjønnhet. Høst er til stadighet fylt av kunstverk og gir rom for rollefigurenes respons på det de ser.

Verken Jeppe eller Ingvild forstår hvorfor skulpturene i Vigelandsparken er så populære – de beskrives foraktfullt som ariske rollemodeller uten store neser. Ofte er refleksjonene rundt kunst i denne filmen småmorsomme, men ganske trivielle. Som et besøk i Munch-salen på Nasjonalgalleriet. «Ja, de drakk den gangen óg,» sier Jeppe foran «Dagen derpå». Men det finnes også slående øyeblikk. Som når Jeppe og Jørn, utstyrt med hver sin lommelykt studerer freskene i Emanuel Vigelands mausoleum. De to aldrende alfahannene Jordal og Sundquist som står i krysningspunktet mellom fødsel og død, begynnelse og slutt, skaper et rikt filmisk bilde.

Til slutt er Høst likevel mest av alt en film om hyggelige ting man kan oppleve en høstdag i hovedstaden. Og om disse tingenes stofflighet og materialitet. Jo mer gripende tingene er, jo mer gripende blir også filmen.

«Høst» - plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Britt Sørensen sier:

    Interessant lesning. Men siden jeg var en av de mest kritiske til filmen (som jeg syns var proppet med klisjeer), vil jeg bare påpeke at en del anmeldere ikke bor i Oslo, og ikke har noe forhold til Vardøens restauranter eller generelle tilstedeværelse i byen. Vi ser med andre ord filmen helt “uten blikket fullt av pølser”.

  2. Jon Raundalen sier:

    Fikk endelig sett “Høst” for noen dager siden, etter å har hørt litt av hvert om den. Digget stemningen, musikken, skuespillet, fargene, stoffeligheten, tempoet og de dempede, ladete øyeblikkene. Og ikke minst iscenesettelsen av Oslo. En skikkelig fin filmopplevelse. Hadde trøbbel med sannsynligheten i deler av det farskaps-temaet, som jeg tror de fint kunne klart seg uten, men ellers veldig begeistret. Et flott testamente for en dyktig skuespiller som Jordal (De andre er også flotte, men dette er og blir en hylles til Jordal slik jeg opplevde den). Han mestrer den tilbakeholdne skuespill-stilen på lerretet bedre enn jeg hadde forventet. Selv har jeg min sterkeste opplevelse med Jordal på scenen som Jeppe på bjerget, i vill utfoldelse både på scenen og opp og ned midtgangen på teateret i en helt enestående forestilling for noen tiår siden.

    • Dag Sødtholt sier:

      Jeg var også positivt overrasket. En tiltalende film. Men jeg syntes kanskje skuespilleren i hovedrollen hadde begrenset rekkevidde i uttrykket. Og venninnen hennes var temmelig masete og tilgjort som rollefigur.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>