Fiona Tan – «Tidens geografi»

Videokunstneren Fiona Tan og den skjøre identiteten – om utstillingen Tidens geografi

Utstillingen Tidens geografi samler seks verker av den indonesiske kunstneren Fiona Tan (f. 1966), og vises på Nasjonalmuseet/Museet for samtidskunst i Oslo fra 25. september 2015 til 31. januar 2016.

Verkene i utstillingen:

Provenance (2008) – Digital installasjon, ingen lyd
Nellie (2013)– Videoinstallasjon, lyd
The Changeling (2006) – Digital installasjon, lyd
Diptych (2006-2011) – HD-installasjon, ingen lyd
A Lapse of Memory (2007) – HD-installasjon, lyd
Vox Populi (Sydney, Tokyo, London) (2006, 2007, 2012) – Innrammede fargefotografier

*

Jeg har aldri omtalt en videokunstutstilling før, og antar at det også gjelder mange andre som hovedsakelig skriver om film. Hvorfor denne vegringen?

I det store og hele finnes det svært lite tverrmedial forståelse, og spillefilm og videokunst synes å eksistere i to vidt forskjellige sfærer. Kan hende springer denne berøringsangsten ut av de ulike rommene som omgir spillefilmen (kinosalen) og videokunsten (galleriet/museet), mer enn en grunnleggende estetisk forskjell i selve verkene.

Måten å se på verket er kanskje en annen, men i dag nærmer man seg jo uansett et ganske utskiftelig forhold til rammene for selve visningen av en film – i et bredere kulturelt perspektiv, står ikke lenger det rituelle over å se film i en kinosal like sterkt. Fravær av et håndgripelig narrativ er jo heller ikke noe spillefilmen har unnlatt å utforske.

I Fiona Tan sine verker, som nå stilles ut på Nasjonalmuseet/Museet for samtidskunst (alle består av levende bilder, med unntak av ett verk), viser frykten seg å være ubegrunnet. Utstillingen er fint kuratert, preges av tilgjengelighet og åpenhet, og fungerer optimalt som en introduksjon til Fiona Tans produksjon og motiver.

Fiona Tan – (Foto: Michiel van Nieuwkerk)
Fiona Tan

Provenance (2008) er en serie av i alt seks «videoportretter» i sort/hvitt – filmer på mellom tre og fem minutter i billedrammer, i to ulike rom. Klippene portretterer mennesker i Fiona Tans nære omgangskrets, og veksler mellom å skildre subjektene i sine hverdagslige gjøremål, i sine hjemlige og nære omgivelser, eller som rene portrettobjekter. Det gir Provenance en interessant dualitet. Installasjonen leker med det konvensjonelle portrettet som sjanger (verket ble i sin tid bestilt av Rijksmuseum i Amsterdam, og spiller følgelig på arven etter de store flamske malerne), og er på sitt idémessig mest interessante når personene bryter ned den fjerde veggen ved å se rett inn i kamera.

Det som i narrativ film blir en fremmedgjøringseffekt, blir i Fiona Tans portretter noe av en kunsthistorisk arv. I et portrettmaleri er blikket på tilskueren regelen, i en cinematisk kontekst er det unntaket – og denne uventede brytningen mellom regel og unntak, mellom stillbilde og bevegelighet, gir et fascinerende blikk på hva et portrett kan være, men også hva filmens relasjon til stillbildet er.

Det er fristende å betegne Provenance som en serie filmatiske malerier. Det er som om kameraet rolig trenger seg inn i bildets urørlighet, for så å gi det liv, med sine beherskede og fokuserte kameraføringer, og sitt fokus på taktile, kroppslige bevegelser. Dybden i bildet sender tankene til den maleriske representasjonen av hjemlige rom. Slik befinner installasjonen seg alltid mellom noe av en fjern, urørlig fortid, og en visuell, bevegelig nåtid.

«Nellie» av Fiona Tan.
Nellie

Fiona Tans modell Tessel Schole, som er et av de seks subjektene i Provenance (sønnen hennes er også med), er i sentrum av og vies kameraets fulle oppmerksomhet i Nellie (2013). Videoinstallasjonen, som er på litt over tre minutter, portretterer Rembrandts uekte datter Cornelia i ulike settinger; sengeliggende, vandrende, sittende, lesende. Men hele tiden i ett med omgivelsene, som om hun viskes ut av forgrunnen, slik det kan tenkes at hun også ble visket ut av historien.

Klippet reiser interessante kunsthistoriske spørsmål, men det mest slående er selve visualiteten – ingen av de andre verkene er i nærheten av den hypnotiske og sårbare skjønnheten i Nellie. Som i Provenance er innstillingene rolige, observerende og inntagende, og mise-en-scène i hvert bilde komponert som et maleri – å se på Tessel Schole i Nellie er også som å se på Fiona Tan som ser på malerier. Stillstanden, brytningen mellom det ubevegelige og det som rører på seg, er igjen et bærende moment, og innebærer også en oppløsning av temporalitet, Installasjonen blir en elegi over tapte minner, hvor man også ser på et øyeblikk av stivnet tid.

I Diptych (2006-2011), lykkes ikke Tan like godt med den formmessige utforskningen, trolig fordi installasjonen – i motsetning til de estetiske og konseptuelle høydepunktene Provenance og Nellie – er mer statisk, mindre organisk. Kanskje derfor også mindre interessant. Installasjonen skildrer ti tvillingpar fra Gotland, som kunstneren har filmet over fem år. Som en refleksjon over tidens avtrykk på ansikter og identitet, er Diptych relativt konvensjonell og friksjonsløs, en interessant tanke som dessverre manifesterer seg i noe ganske uinteressant. Nysgjerrigheten og originaliteten fra de andre verkene er fraværende.

Diptych
Diptych
Lapse of Memory
Lapse of Memory

Den 24 minutter lange videoen A Lapse of Memory fra 2007, betrakter jeg nærmest som en foreløpig tematisk oppsummering av samleutstillingen, og av Fiona Tans prosjekt – en utforsking av minner, identitet og tid i en uoversiktlig modernitet (en så bred beskrivelse kan paradoksalt nok ende opp som reduksjonistisk, all den tid det er merkelapper man gjerne kan klistre på mye samtidskunst, og for den saks skyld også narrativ film). Installasjonen er for øvrig det nærmeste noen av verkene i Tidens geografi kommer å være en ren kortfilm.

Også A Lapse of Memory er et portrett, men av større omfang (selve lerretet i visningen er også stort). Den aldrende hovedkarakteren Henry, eller Engh Lee, befinner seg i brytningen mellom konstruksjonene ”øst” og ”vest”, og vi får vite av fortellerstemmen at hans identitet er flyktig, nærmest spaltet i en kulturell dikotomi (som navnet reflekterer). Hans historie og psykologi er tvetydig, utflytende og utilgjengelig for ham selv. Men mer enn en visualisering av – tja, hva skal man kalle det – en postkolonial eller globalisert identitet, blir A Lapse of Memory en elegisk skildring av tapte minner, og gjennom det hverdagslige og rituelle i tedrikking, spising, soving, uttrykker den noe mer personlig og intimt, og dermed mer gripende.

Og så: Flere hundre bilder mot en naken, hvit vegg vil i enhver utstilling være et blikkfang – og derfor, av rent voluminøse årsaker, er Vox Populi (2006-2012) det mest umiddelbart iøynefallende med Tidens geografi. Verket er tredelt, og består i alt av 870 private bilder fra henholdsvis London, Tokyo og Sydney – en slags massiv, visuell minnebank og en representasjon av det privates inntreden i et offentlig rom.

Vox Populi
Vox Populi

Familier som bader i vannkanten på ferie, venner som drikker på et utested, barn som spiser og bader – før var slike bilder helt og holdent reservert for den intime sfæren, et familieforetagende. Bildene ble gjemt bort i tusenvis av fotoalbumer i hyller og skap verden over, eller så hang de innrammet på vegger. Men alltid i det hjemlige, i det nære. Bildene var også forbundet med et avdekkingens rituale, en hemmelighet som ikke lenger var hemmelig når det tunge fotoalbumet ble hentet ut av skapet, slik at barnebarn, fettere og venner også kunne få delta i denne kolleksjonen av minner. Det essensielle var bildenes private natur; de var skjørere, mer intime, og derfor går det også an å tenke seg at de betydde mer.

I dag sirkulerer slike bilder fra den tidligere så private sfære ute i det offentlige, i et så stort omfang – primært på nett – at de knapt kan sies å ha den samme tyngden. Fysiske fotoalbum er anakronistiske klenodier, noe besteforeldre driver med, men de kan også approprieres som estetiske objekter for yngre generasjoner – i alle tilfeller assosieres det ikke-digitale fotoet med noe mer autentisk. Men det har også noe lett avdanket over seg. Slike former for fysiske minner er overflødige, unødvendige – og det er rimelig å anta at de med tiden vil havne på en visuell skraphaug.

For meg er dette essensen i Vox Populi. Private bilder er ikke lengre private – eller så er det vår forståelse av hva som er privat som har endret seg, men uansett glir de over i offentlighetens sfære – de kan bli, og blir, stilt ut på museum, og er noe for allmennheten, ikke for den enkelte.

Vox Populi
Vox Populi

Hvordan skal man egentlig se på og forholde seg til så private bilder? Det oppstår en spenning mellom det som egentlig tilhører mennesker jeg aldri kommer til å møte, det jeg ikke har noen anelse om hva er, og det faktum at jeg har blitt tvunget til å konfrontere minnene deres, intime øyeblikk fra livene deres – blir tvunget til å se på dem. Men det ligger jo ikke noe tvang i en utstilling? Friksjonen er både ubehagelig, uutgrunnelig og fascinerende, og reiser interessante spørsmål om voyeurisme i en digital tidsalder.

Om Vox Populi kan tolkes som en kommentar til kommodifisering og eksessiv sirkulasjon av private minner i offentlige, ofte digitale rom, leser jeg også noe av en mer optimistisk tanke inn i komposisjonen. At bildene har blitt stilt ut på denne måten, i hver sin ramme, er også å insistere på å ta de enkelte minnene på alvor – å se dem for noe mer enn bare nok et sett av bilder. Inndelingen – Sydney, Tokyo, London (Fiona Tan har også laget bestillingsverket Vox Populi Norway, utstilt utenfor høringssalene på Stortinget) – gjør også at bildene blir flyktige representasjoner av urbane, uoversiktlige rom; multikulturelle millionbyer hvis essens ligger i den ofte kaotiske myriaden av mennesker som befolker byen, snarere enn i noen overordnet, homogen visjon for dens identitet.

Slik er det kanskje også med Fiona Tans verker slik de representeres i Tidens geografi – det finnes ingen overordnet visjon for de flyktige identitetene hun skildrer. Varsomheten og ydmykheten hun portretterer sine subjekter med, bidrar til å løfte refleksjonene over tiden som løper, minner som forandres eller som står frosset i tid, mennesker som rives mellom det gamle og det nye, det personlige og det offentlige, det private og det historiske – og som en oppfinnsom og klok refleksjon over ulike estetiske uttrykksformer, mellom det ubevegelige og det som beveger seg.

Så lot det seg kanskje likevel gjøre for en filmskribent å gripe en videokunstutstilling an. Tidens geografi er i alle tilfeller en visuell og tankevekkende utstilling, og Fiona Tan en kunstner med vel så filmiske som billedkunstneriske egenskaper.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Frederick sier:

    Dette virker som en interessant utstilling. Tenker vi egentlig at videofilmer i kunstgalleriet og film i kinoene er så fryktelig forskjellig? Popcornet og konsentrasjonen kanskje.

    Fiona Tan forstår film med et annet blikk som kunstner? Likevel “filmisk” skriver dere. Jeg blir nysgjerrig. Det bildet av barnet med det hengende hodet er ubehagelig å se på, men sterkt. Ikke fra en video, men et fotografi var det sånn?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>