«Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin»

Analysen

Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin (2015)

Gamle helter vekkes til live i Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin, en film som jeg skal se nærmere på i lys av dens sjangertilhørighet og som filmadaptasjon av Knutsen og Ludvigsen-universet.

Som voksen har jeg i forskningsøyemed sett mye barnefilm. Ettersom jeg da som regel har sett filmene etter at de er tatt av kinoplakaten, og fordi jeg gjerne har hatt behov for å stoppe og spole underveis, har de fleste av gjennomsynene skjedd på tv-en hjemme eller på filmbiblioteket (som den gang var) på Filmens hus i Oslo. På tross av god innlevelsesevne og en over gjennomsnittlig stor kjærlighet for barnefilm, er det ingen tvil om at jeg i slike visningsomgivelser går glipp av et viktig aspekt ved filmene. Det er noe magisk ved det fellesskapet som dannes i kinomørket, og det kan prege både opplevelsen og forståelsen av en film.

Jeg så Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin en søndag ettermiddag i en fullsatt sal på Lillehammer kino. Allerede i det lyset ble slukket, begynte kommentarene å komme. Små barn er, generelt sett, ikke særlig gode til å hviske. Kinorommet fyltes derfor av høylytte kommentarer, spørsmål og betraktninger. Og mens det kanskje var flest voksne stemmer som lo av filmens harselering med Bergen, var det uhemmet, brølende barnelatter som runget hver gang filmen tok en absurd og komisk vending. Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin er en film med mange slike vendinger.

Kort oppsummert handler filmen om de to barnlige vennene Knutsen og Ludvigsen, som bor i en tunnel og har en grevling i taket sitt. En dag dukker «en jomfru i nød» (Amanda) opp. Hennes far, den kjente vitenskapsmannen professor Felle, er kidnappet av Rasputin og holdes fanget i Bergen. De fire (grevlingen er med!) drar ut for å redde professor Felle, og etter en vill og relativt absurd ferd gjennom landet – og ut i verdensrommet – redder de professoren og setter en stopper for Rasputins onde planer.

«Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin»
Knutsen og Ludvigsen anno 2015.

Manuset til filmen ble opprinnelig skrevet for mange år siden av Øystein Dolmen. Han skapte som kjent Knutsen og Ludvigsen-universet sammen med Gustav Lorentzen. Gjennom en rekke forestillinger, album og bøker mellom 1970 og 1986, har duoen fått en sentral plass i norsk barnekultur. Etter flere år i skrivebordsskuffen, ble manuset til Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin bearbeidet av Dolmen i samarbeid med Thomas Moldestad. Filmen er animert av Qvisten Animation og regissert av Rune Spaans og Rasmus A. Sivertsen, som også har regissert Pelle Politibil på sporet (2013) sammen. Sivertsen står dessuten for regien på andre norske animasjonfilmsuksesser som Kurt blir grusom (2008) og Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa (2013).

Historisk sett har norsk barnefilm vært dominert av realisme, og i de tilfeller hvor filmene har beveget seg ut av slike rammer, har det som regel vært i form av en barnlig fantasiflukt fra en ellers vanskelig situasjon – eller i form av eventyrfilmer med en koherent og virkelighetsnær forankring. Det er med andre ord få eksempler på surrealisme og absurditet i norsk barnefilms historie. Det er derfor ikke overraskende at den filmen som kanskje er nærmest beslektet med Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin i forhold til humor og tone, er filmen Knutsen & Ludvigsen fra 1974.

Dette er nemlig den første filmen om Knutsen og Ludvigsen, som også for 40 år siden var ført i pennen av Øystein Dolmen. Regissør var Ola Winger, og i rollene som Knutsen og Ludvigsen finner vi komikerne Rolf Just Nilsen og Harald Heide Steen Jr.. Disse to Knutsen og Ludvigsen-filmene har samme narrative struktur. Knutsen og Ludvigsen introduseres som to artige fyrer som bor i en tunnel, før det plutselig dukker opp en viktig sak, og for å løse den, må de forlate tunnelen. Knutsen og Ludvigsen er malplassert i den store verden, men etter at saken er løst, kan de returnere til tunnelen.

Harald Heide Steen Jr. som Knutsen i «Knutsen og Ludvigsen» (1974).
Harald Heide Steen Jr. som Knutsen i «Knutsen og Ludvigsen» (1974).

Den største forskjellen mellom de to filmene, er de politiske undertonene i den første – og det fullstendige fraværet av alvor i den andre. Dette kan til dels forklares filmhistorisk. Norsk film på 1970-tallet fremstilles gjerne som polarisert: på den ene siden idéfilmer som søkte å sette problemer under debatt, og på den andre populære folkekomedier. Også innen norsk barnefilm dannet det seg utover 1970-tallet en bred enighet om at politiske emner hørte hjemme i kinotilbudet. Det var imidlertid stor uenighet vedrørende måten politikken skulle tre inn i filmen på, og hvilken plass den skulle ha.

I denne filmkulturelle konteksten kan det hevdes at Knutsen og Ludvigsen (1974) innehar en slags mellomposisjon. Den er en absurd komedie med kjente komikere i hovedrollene, og den sprang ut fra et populært underholdningsunivers. Med andre ord hadde den et godt potensiale for å nå et stort publikum. Samtidig har 1974-filmen klare politiske undertoner. De to hovedkarakterene elsker tunnelen sin, men blir tvunget til å flytte av Myndighetene (personifisert av en rekke anonyme menn i dress og flosshatt). Knutsen og Ludvigsen går så til kamp mot Myndighetene. Det handler om opprør mot regelverket og overformynderi, og om unødvendig byråkratisering av samfunnet. I filmens klimaks begår Knutsen og Ludvigsen sivil ulydighet, da de gjør alt for å forsvare tunnelen mot utbygging. Parallellene til det politiske klimaet i filmens samtid er tydelige.

Knutsen og Ludvigsen anno 2015, har derimot ingen politiske undertoner. Den fæle Rasputin utgjør en stor trussel mot verden – han skal underlegge menneskeheten sin makt gjennom å eksponere dem for et serum som gjør dem til hans marionetter – men denne trusselen har ingen forankring i virkeligheten. Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin er et rent eventyr hvor de onde er onde for ondskapens skyld og de gode seirer til slutt. Ingen av karakterene er tildelt annet enn stereotypiske karakteristikker, og verken skurker eller helter har noen psykologisk dybde. Filmen har ikke annet formål enn å underholde, og det er helt legitimt i dagens filmkultur.

Det kryr av surrealistiske og absurde visuelle påfunn i «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin».
Det kryr av surrealistiske og absurde visuelle påfunn i «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin».

Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin er en film spekket med ville ideer og absurde situasjoner. Plottet fungerer mest som en tynn, rød tråd som binder sammen de utallige referansene og narrative avstikkerne. Da spiller det liten rolle at selve historien er velkjent og relativt uoriginal. Dette veies opp for av en sprudlende idérikdom på alle andre fronter. Filmen er full av referanser, både åpenbare og mer obskure, til Dolmen og Lorentzens fantastiske univers. Knutsen og Ludvigsen reiser rundt på Kaptein Knutsens dresin, de har en grevling boende i taket, hattestativet får bli med på turen, på gatene i Bergen ligger breiflabben strødd, de passerer en fisk som med syngende stemme erklærer «Jeg er en forhekset prinsesse» før den svømmer videre, for å nevne bare noen få.

Filmen har også en sterk dose surrealisme. Det gjøres ingen forsøk på å forklare det absurde som skjer, eller forankre det i en virkelighet vi kjenner. I filmens åpningsscene etableres det tydelig at dette er et show, ikke en klassisk filmfortelling, og her kan alt skje. Vi følger et togspor inn i en tunnel og møter en rød kinogardin. Knutsens bustete hode stikker frem, han roper på Ludvigsen (som sitter fast i brødboksen), og de to ser rett mot kameraet og sier forbauset: «Publikum har kommet jo.» Etter litt støy og baksing frem og tilbake i mørket, begynner showet. Spotlighten er satt på Knutsen og Ludvigsen som befinner seg på en scene, og de begynner å spille «Grevling i taket» for publikum. Filmen avsluttes også med en lignende scene. Her henvender Knutsen og Ludvigsen seg direkte til publikum, takker for nå og ber dem plukke opp popkorn fra gulvet før de går hjem.

Den øvrige filmen bryter ikke med den narrative illusjonen, og foruten en kommentar om at norsk film jammen har blitt bedre med åra, er det få meta-øyeblikk. Det surrealistiske dannes primært gjennom uventede og fullstendig urealistiske vendinger og scener. Et eksempel er stikkturen innom Hval Fordøyelsespark. På vei mot Bergen går plutselig togsporet inn i en diger, mekanisk hval. I en nærmest hallusinatorisk scene kjører dresinen mellom neonfargede maneter og fantasi-sjødyr inne i hvalen. Her introduseres også et skjelett med trønderbart og støvler, og et feminint spøkelse, som begge blir viktige medhjelpere i kampen mot Rasputin.

Antagonisten Rasputin.
Antagonisten Rasputin observerer professor Felle med ondt blikk.

Figuren Rasputin er et godt eksempel på filmens absurde verden. Han er på størrelse med et lite barn, noe han kompenserer for med et par platåsko som enten er utformet bak-frem eller rett og slett bare tatt på slik. Rasputins fall og knall på grunn av skoene, blir en tilbakevendende vits i filmen, og det inntreffer gjerne idet han skal gjøre en stor entré eller virke truende. Hans latterlige fremtoning demper de skumle scenene i filmen og gjør det hele mer komisk enn skremmende for et ungt publikum.

Det mest absurde øyeblikket i filmen, er også knyttet til Rasputin. Etter å ha mistet kontrollen over laboratoriet sitt (som er overrent av bergensere og rotter), rømmer han i en romrakett. Knutsen og Ludvigsen er også ombord i raketten, og en kamp i vektløs tilstand oppstår over flasken med serum. Det ender med at flasken havner i munnen til Rasputin, og han svelger motvillig hele innholdet. Vi har allerede sett effekten av serumet på både rottene og bergenserne, men der alle andre blir hjelpeløse marionetter som styres av Rasputins kommando, er utfallet her heller overraskende. Med et ‘puff’ forvandles Rasputin til en stor, stinkende bæsj.

Hvis det er én scene som virkelig understreker at denne filmen er laget for barna, på deres premisser, så må det være denne. For der jeg, som voksen tilskuer, kanskje synes dette blir litt teit, er barnepublikummet av en helt annen oppfatning. Bæsj og tiss er ustyrtelig morsomt for målgruppen, og at skurken forvandles til en bæsj – som så prøver å prate – fikk kinosalen til å runge av latter.

Fryktinngytende Bergen.
Fryktinngytende Bergen.

Jeg skal likevel innrømme at jeg selv ikke lo særlig mye under denne filmen. Målet med en komedie er jo å få publikum til å le, og selv om jeg trakk på smilebåndet i blant, kan jeg ikke si at filmen lykkes i å treffe akkurat meg. Det ser jeg imidlertid ikke på som noe stort minus i denne sammenheng.

Det opereres med to ulike merkelapper på filmer for denne målgruppen: barnefilm og familiefilm. I norsk sammenheng har barnefilm hovedsakelig betydd filmer som på ulik måte står som motpoler til den amerikanske familiefilmen – og i enda større grad: til det den amerikanske familiefilmen representerer (når det gjelder for eksempel hva barnefilmens rolle skal være og hvor dens fokus skal ligge), noe som har kommet til syne i både sjangervalg, tematikk og ideologi.

Familiefilmen derimot, er en type filmer som er utviklet med sterk påvirkning fra Hollywood. Denne merkelappen er åpenbart knyttet til markedsføring – man vil sikre at foreldrene får lyst til å se flere barnefilmer og kjøper kinobilletter til hele familien – men merkelappen har også konsekvenser for filmens innhold. I Norge har de fleste barnefilmer etter 2001 blitt markedsført med etiketten familiefilm. Denne endringen henger sammen med en kommersialisering av norsk barnefilm i samme periode.

Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin blir på mange måter del av en slik kommersiell tendens: den er basert på et kjent forelegg med et stort potensielt publikum, og sjangermessig burde den være et sikkert kort, som komedie/animasjonsfilm. Det at filmen i så stor grad henvender seg til barnepublikummet, og ikke satser på å favne bredt, ser jeg som et tegn på at vi fortsatt lager barnefilm i Norge. Etter min mening må ikke alle barnefilmer treffe foreldrene også. Det er helt ok at jeg ikke ler hysterisk, så lenge barna i publikum er så fornøyde.

Fireåringen jeg hadde med meg på kino, har ikke bare snakket daglig om filmen, men også nærmest konstant sunget på Knutsen og Ludvigsens sanger siden da. Det sies kanskje best med sloganet som skulle selge Knutsen og Ludvigsen-filmen i 1974; dette er «en film for barn i alle aldre».

«Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin» - plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>