grandma_topp

Omtale

Grandma preker til koret

Oslo/Fusion 2015: Lily Tomlin har for vane å skinne på lerretet, men er vanligvis forvist til birolleensemblet. I Grandma bekler hun sin første hovedrolle på nesten 30 år, og imponerer som alltid, men man skulle ønske at hun hadde fått sjansen til å briljere i en bedre film. 

Elle Reid er en aldrende poet som for mange år siden ble ansett som et slags feministisk ikon. Nå lider Elle av mangel på både penger og inspirasjon etter tapet av partneren Vivian, som gikk bort noen år tidligere. Samtidig er hun tøff og energisk, og fast bestemt på å hjelpe barnebarnet Sage (Julia Garner), som kommer på døra og sier hun skal ta abort senere på dagen, men ikke har penger til å betale for inngrepet. Deretter kjører de rundt i Los Angeles og oppsøker Elles ulike bekjentskaper i håp om at noen vil avse noen dollar. Som oftest mislykkes de; Elle er vel frittalende og konfronterende for de flestes smak.

Frittalende og konfronterende kan man også anklage filmen for å være, men hva den sier er ikke problemet, snarere hvordan den sier det. Grandma konstruerer konstante dikotomier i sin drøfting av ideologi (Elles egen feministiske og liberale overbevisning ligger tett opp til selve filmens budskap), og rollefigurene og deres utvikling lider under tilsvarende unyanserte skildringer.

Dette merkes i hovedsak på Elle, en spissformulering av en rollefigur. I åpningsscenen er hun i ferd med å kaste kjæresten Olivia (Judy Greer) på dør, og er i overkant kald og hard mot henne. Men den gamle damen er ikke bare tøff – umiddelbart etterpå ser vi henne gråte bittert i dusjen. Vi får også oppleve Elles sårbare side ved et par senere anledninger, men denne introduksjonen fremstår som et nesten komisk karikert forsøk på å etablere en “sammensatt rollefigur”. Det er som om regissør og manusforfatter Paul Weitz tror at det å presentere to ytterpunkter er ensbetydende med å gi henne emosjonell bredde.

Det er tapet av Vivian som gjør Elle så vanskelig, men denne sorgen utnyttes dårlig: Vivian nevnes sporadisk, hovedsakelig som en beleilig anledning til å “forklare” hvorfor Elle alltid har piggene ute. Samtidig står hun i fare for å bli til karikaturen på den kule, frika bestemoren, men så langt går det heldigvis aldri, mye takket være Tomlin. For det må understrekes at selv om Elle ikke er en troverdig rollefigur, er Tomlin troverdig i rollen, og klarer å gi figuren langt mer dybde enn hva som finnes i Weitz’ manus. Ikke minst er Tomlin fordømt kul selv, og sånn sett glimrende castet.

Grandma stiller i det hele tatt med et rutinert skuespillerensemble: Nevnte Greer (nok en skuespillerinne som for lengst har gjort seg fortjent til en mer fremtredende rolle) gjør en god figur, og filmen heves flere hakk når Sam Elliott dukker opp, som ektemannen Elle forlot da hun kom ut av skapet mange år tidligere. Her funderes konfrontasjonen i noe ekte – i motsetning til de fleste av Elles andre sinneutbrudd, som gjerne er overreaksjoner eller trigges av noe forholdsvis trivielt – og gir dermed de erfarne skuespillerne fruktbart materiale å jobbe med.

Åregammel sorg og bitterhet bobler til overflaten, noe Tomlin og Elliott kanaliserer disse følelsene med stålkontroll, og sammen skaper de filmens eneste virkelig gripende scene; her lar fortellerstrukturen oss bli med rollefigurene på en emosjonell reise. Takket være de mange temperamentsfulle figurene blir det altfor ofte slik at scenene i Grandma ikke eskalerer – de eksploderer, og ofte umiddelbart.

Elle og Sages biltur i L.A. fungerer på sett og vis som en feministisk odyssé. Målet er å få gjennomført aborten, noe Sage har krav på, og som Elle og hennes generasjon har kjempet for. Men det nevnte motsetningsparet legemliggjøres av menneskene som forsøker å hindre dem på veien. Konservativt utseende mennesker skuler på dem ved flere anledninger, eller lar seg bli direkte sjokkert av dem.

For eksempel kastes de to hovedpersonene ut av en kafé på grunn av Elles utestemme. Elle påstår at det ikke volumet hennes, men ordet abort som har støtt klientellet, og selv om det virker tydelig at filmen anerkjenner at hun går langt over streken – blant annet ved å helle kaffe utover hele gulvet – antyder servitørens iøyenfallende jesusfisk-halsbånd at Elles mistanker ikke nødvendigvis er feilaktige. (Grandma presenterer også et knippe hippie-aktige, liberale karikaturer, tilsynelatende med glimt i øyet, så filmen virker ikke å være blottet for ironi over sitt eget ståsted.)

Skildringen av Sages kjæreste er enda mindre tvetydig: Han kommer til døren iført en genser med et digert bilde av en hasjplante, og etter å ha gitt tydelig uttrykk for hvor totalt likegyldig han er til Sages problem (selv om det er han som har gjort henne gravid) truer han den eldre kvinnen: «I’m gonna fuck you up». Moren til Sage (spilt av Marcia Gay Harden) er smidd over samme lest – hun er en manisk og utrivelig karrierekvinne hvis kontrollbehov omfatter Sages liv.

Det er enkelt å skape antagonister ved å gi dem ufyselige karaktertrekk. Sånn sett gjør Grandma det altfor enkelt for seg selv, idet den fremmer et syn uten å ville utfordre det. Det er godt mulig at filmen er ment som et innlegg rettet mot motstandere av abort og kvinnekamp, men den nøyer seg med å preke til koret, og det er vanskelig å se hvem den skal klare å omvende – spesielt når den vises på en festival med en så progressiv profil som Oslo/Fusion. Først og fremst fremstår Grandma som – treffende beskrevet av The New Yorkers filmkritiker Richard Brody – «a superhero movie for liberals».

Om budskapet virkelig har effekt på noen, er det trolig på unge, aspirerende feminister. Sage, som ikke kjenner til bestemorens helter, Betty Friedan og Simone de Beauvoir, er på sett og vis konstruert for å fungere som et surrogat for den delen av publikummet. Man skal ikke se bort fra at filmen inspirerer noen til å plukke opp en Friedan-bok. Samtidig er Grandma en anerkjennelse av at kampen har båret frukter – «vi lever ikke lenger i the dark ages», må Elle medgi når hun får vite at aborten kommer til å gå smertefritt – og den hyppige navnedroppingen av Friedan og de Beauvoir kan sånn sett les som en slags hyllest til de som kjempet.

Weitz har tidligere stått bak lette, men vellykkede komedier som Gutter er gutter og American Pie. Arbeidene hans har aldri båret preg av stor oppfinnsomhet eller visuell bravur, men det er synd at det å håndtere en tematikk som han tydelig brenner for ikke har bidratt til å vekke noen kreative aspirasjoner i ham; Grandma ligner filmlengdes TV-episode.

Hvis Grandma er en brannfakkel, når den trolig ikke frem til den delen av befolkningen som er uenige i filmens budskap, og i vår kant av verden må den kunne sies å være temmelig politisk korrekt. Dermed er den ikke mye til kamprop eller debattinnlegg – eller drama, for den saks skyld.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>