En samtale med Joachim Trier om inspirasjonskildene Speil, og The Breakfast Club

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. John Hughes’ The Breakfast Club vises torsdag 1. oktober i Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og søndag 4. oktober i Bergen. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

Regissøren Joachim Trier regnes som vår viktigste aktive filmskaper, og som de fleste vet er Trier selv en lidenskapelig cineast, som alltid framholder viktigheten av å se så mye film som overhodet mulig.

Likevel er Trier på ingen måte ensidig opptatt av den “smale” filmkunsten eller den “finkulturelle” delen av filmhistorien. Han er mest interessert i film som – uavhengig av sjanger, nasjonalitet og status – skaper en intellektuell opplevelse; som utfordrer og skaper nye bilder i hodet på tilskueren.

I 2014 utfordret Cinemateket i Trondheim Joachim Triers nære kollega Eskil Vogt til å velge ut tre filmer han mente hadde vært til inspirasjon for hans egen spillefilmdebut Blind. Vogt tok utfordringen på strak arm, og det føltes naturlig å pålegge Trier samme oppgave i høst, når hans etterlengtede tredje film Louder Than Bombs lanseres på norske kinoer.

Louder Than Bombs, som deltok i årets hovedkonkurranse i Cannes, er en internasjonal samproduksjon. Handlingen utspiller seg i USA, og i hovedrollene møter vi etablerte skuespillere som Isabelle Huppert, Gabriel Byrne og Jesse Eisenberg, i tillegg til unge Devin Druid, som spås å få et gjennombrudd i kjølvannet av filmen.

For å gi oss tre vidt forskjellige innganger til Louder Than Bombs, har Trier valgt å løfte frem John HughesThe Breakfast Club, Andrej Tarkovskijs Speil og Federico Fellinis som viktige inspirasjonskilder (filmene ble satt opp på Cinemateket i Trondheim tidligere i høst, og The Breakfast Club vises på de digitale cinematekene over hele landet denne uken).

Som daglig leder for Cinemateket i Trondheim tok jeg en prat med Trier, og ba ham forklare valgene sine:

Jesse Eisenberg og Devid Druid i «Louder Than Bombs».
Jesse Eisenberg og Devid Druid i «Louder Than Bombs».

*

Svein Inge Sæther (SIS): Du er en genuin og uttalt filmelsker, og det framstår gjerne slik at det å se film har vært en like viktig filmskole for deg som selve utdanningen. Hva er det du ser etter i film generelt, og hva ligger i disse tre filmene som har gjort at du har valgt å løfte frem akkurat disse som inspirasjonskilder for Louder Than Bombs?

Joachim Trier (JT): For meg startet det å skape film med å se film. Selv om både bestefaren min og foreldrene mine jobbet med film, og har veiledet meg mye, er det egentlig mine egne oppdagelser som har gitt meg inspirasjon til å undres over hva film kan være. Å stille seg selv det spørsmålet, er et viktig utgangspunkt hver gang man skal lage en ny historie. Og de tre filmene The Breakfast Club, Speil og har noen fellestrekk i det at de eksperimenterer og bryter de forventede formene og rammene for hva en filmfortelling skal være, i tillegg til å være dypt menneskelige fortellinger.

Filmene kommer tettere på tilskueren gjennom å eksperimentere; de blir eksistensielt undrende, nettopp fordi de involverer tilskueren i en slags meddiktning. Dette preger mange av de filmene jeg er glad i, at det finnes et rom for tilskuerne til å være med inn, og ikke bare bli servert en ferdig, perfekt konstruksjon.

«The Breakfast Club» (1985)
«The Breakfast Club» (1985)

SIS: Hvordan har filminteressen din utviklet seg med årene, fra barndommen og oppover?

JT: Altetende er et stikkord. Jeg kan huske at jeg så E.T. tre ganger på kino, og samtidig at moren min tok meg med for å se Jacques Tatis Mon oncle. Forskjellig typer filmer fra ulike kulturer har alltid vært veldig spennende, men som for de fleste andre, stod amerikansk film høyt i kurs da jeg vokste opp. Back to the Future for eksempel, og mange av disse forførende, vakre og storslagne filmene, som ofte hadde kule synthsoundtracks.

På en merkelig måte representerer The Breakfast Club den typen ungdomsfilm-boom som kom da jeg var i tenårene, der man begynte å vri litt rundt på den vanlige ungdomsfilmen a la Porky’s; plutselig tok man ungdommen mer på alvor. Av og til oppdaget jeg at det fantes filmer som beveget seg dypere enn andre, men generelt var jeg opptatt av å se de store bildene – det var både vakkert og tankevekkende.

Ellers har jeg alltid hatt venner jeg har kunnet dele filminteressen med. Video Nova, som er en legendarisk videobutikk på Majorstua, hadde et veldig bra utvalg av eldre filmer på VHS, og en kombinasjon av Video Nova og Cinemateket ga meg muligheten til å se veldig mange forskjellig typer filmer.

«Back to the Future» (1985).
«Back to the Future» (1985)

SIS: Vi begynner med Speil og Andrej Tarkovskij

JT: Jeg har alltid vært veldig opptatt av Tarkovskij, fordi han er en av de mest virtuose og billedsterke regissørene i filmhistorien. Speil er ekstremt eksperimenterende; den forsøker å finne opp en helt egen form for å formidle en type subjektivitet. Den er nærmest en bevissthetsstrøm som oppsummerer en hovedpersons tanker og minner, men hovedpersonen er nærmest fraværende i bildene.

Gjennom en ikke-kronologisk fortelling, bestående av assosiasjoner, tegner den opp et liv, med en barndom, et forhold til en mor, til en kone, til steder, og stiller spørsmål rundt hva barndommen betyr for hvem vi ender opp med å bli som voksne mennesker.

Hvis man leser Tarkovskijs strålende bok Sculpting in Time, får man innsikt i hans forhold til realisme – at det ikke bare er å filme ting objektivt. Han er opptatt av at realismen er noe som skjuler seg bak virkeligheten vi tar for gitt i hverdagen; den er noe man må se nærmere på, og han kommer med et strålende eksempel: Hvis du går ned en gate og ser en mann gå forbi deg, og du prøver å gjenskape det ved å putte et kamera der hvor øynene dine var, og finne en mann som likner til å spille rollen, vil ikke dette øyeblikket – når du har filmet det – i det hele tatt ligne på øyeblikket du opplevde. Dagen du så denne mannen, tenkte du kanskje på at han ligner en onkel, nynnet på en melodi, eller var farget av kjærlighetssorg… Det subjektive aspektet – altså det å forstå menneskesinnet – er utgangspunktet for Tarkovskijs forståelse av realismebegrepet.

Speil er en ekstremt vakker film man ønsker å se flere ganger. Og for alle som er opptatt av å lage film, så har den noen slående enkeltsekvenser, for eksempel et barndomsminne med en låve som brenner mens det begynner å regne: hovedpersonen er sammen med sine søsken, og via én tagning og en veldig kompleks kamerakjøring, skaper Tarkovskij et perfekt minnebilde, både av en ødeleggende brann, men også av et vakkert øyeblikk fra barndommen. Det er litt mystisk hvordan Tarkovskij klarer å skape slike bilder, hvordan han får det til! Bildene i seg selv er så rørende.

«Speil» (1975)
«Speil» (1975)

SIS: Hva har du tatt med deg fra Tarkovskij inn i dine egne filmer?

JT: Jeg føler at Tarkovskij alltid er en ledestjerne man kan se til når man lurer på hva man vil med film. Han var så opptatt av det rent filmiske at det nesten ble litt religiøst for ham – som om filmen hadde en spirituell dimensjon. Selv er jeg ateist, men jeg blir veldig beveget av hans tro på hva filmbildet kan gjøre.

Men, for å være mer konkret: Louder Than Bombs handler om identitet og minner i en familie, og vi jobbet med en stream of consciousness-dynamikk da vi strukturerte fortellingen. Den er riktignok ikke like abstrakt som Speil, men jeg er veldig inspirert av at man skal prøve å fremtvinge en egen form for hver fortelling man lager, heller enn å følge et sett med regler for hva dramaturgi skal og bør være. Jeg synes at Speil er et særlig inspirerende eksempel; jeg blir dypt rørt av den, uten at jeg kan oppsummere den i en slags dramaturgisk gjengivelse. Den er ikke noen lineær fortelling, det er umulig å pitche hva Speil handler om…

SIS: Så til The Breakfast Club, en film som naturligvis skiller seg en del fra Speil, men som det er veldig interessant at du trekker fram i denne sammenhengen.

JT: Ja, The Breakfast Club er, for meg, en slags “mini-Bergman på high school”. Det er egentlig et veldig avansert og følsomt karakterdrama, med fem karakterer som alle føler at de er fanget i high school-livets stereotypier. Det er en film som handler om det eksistensielle premisset rundt rollene vi blir tildelt, og hvilke identitetsprosesser unge mennesker gjennomgår. Jeg synes det er veldig godt sett, hvordan de føler seg individuelt fanget i roller de opplever å ha blitt tildelt, men som ikke representerer hvem de egentlig er.

John Hughes, som jeg mener er en av de virkelig store amerikanske regissørene i moderne tid, tok unge mennesker på alvor. Allerede i Sixteen Candles vred han om på ungdomsstereotypiene, og Pretty in Pink, som han skrev manuset til, handler om klasseskiller innad i high school-miljøet. Hughes hadde alltid et kritisk blikk, og heiet gjerne på outsideren og underdogen – det er jo ofte dem som befinner seg i margen eller randsonen av det populære som er de mest interessante heltene eller karakterene i fortellinger. Dette inspirerte meg veldig når jeg nå selv skulle lage en slik karakter.

«The Breakfast Club» (1985)
«The Breakfast Club» (1985)

Conrad (Devin Druid), den yngste rollefiguren i Louder Than Bombs, går på high school og er 15 år gammel. Fortellingen hans dreier seg rundt famlende forsøk på kjærlighet og nærkontakt, og dette med å finne en måte å uttrykke seg på. Sånn sett er The Breakfast Club veldig relevant. I tillegg har jeg lyst til å demonstrere – når jeg nå kun skulle velge tre filmer – at jeg er veldig opptatt av mange sjangere som ikke er “art house”. Ungdomsfilmen fra 80-tallet er en av disse.

En annen film som er mindre psykologisk interessant, men som til gjengjeld kaster et allegorisk blikk på USA og kapitalisme på 80-tallet, er Risky Business med Tom Cruise. Den er verdt å se igjen, og jeg bruker faktisk et utdrag av filmmusikken i Louder Than Bombs, av Tangerine Dream. Dette er tenkt som en slags hommage til amerikansk ungdomsfilm.

Det Conrad bærer på i Louder Than Bombs er jo et fenomenologisk blikk, der han ser på tingene rundt seg og assosierer til minner om sin egen mors død. Han aksepterer nok assosiasjoner og virkelighetens fragmenterte natur mer enn de andre karakterene, som i større grad søker klarhet. Det gjelder særlig storebroren hans, Jonah (Jesse Eisenberg), som kanskje trenger å rasjonalisere sin egen sorg og sin egen erfaring av hvordan de er som familie. Jonah blir fanget i fortellinger, mens Conrad er åpen for de ulike narrativene – han undrer mer. Denne undringen finner vi også hos Tarkovskij, og den leder meg også videre til Fellini og .

SIS: Ja, her snakker vi om en av de virkelig store europeiske filmklassikerne, og i tillegg en vaskeekte metafilm.

JT: Det har aldri eksistert en annen regissør som Federico Fellini. Han blander intelligent og håndverksmessig imponerende filmkunst med varme, humor, selvironi og noen ganger det litt plumpe eller groteske. Han har et utrolig fint spekter av det høye og det lave i filmene sine, og det elsker jeg ham for.

er kanskje et åpenbart valg for en filmregissør, når man skal velge blant de mange hundre favorittene man har. Den er litt selvsagt, fordi den handler om en regissør og hans kaos og krise, både som menneske og kunster, men den er veldig generøs, og snakker til langt flere enn dem som lager film. Det er en menneskelig fortelling om menn og kvinner, og den har masse selvironi på en type mannsfantasi og på det tragikomiske ved alle disse kvinnene som hovedpersonen roter inn i livet sitt.

«8½» (1963)

Jeg har sett mange ganger underveis i livet mitt, og den betyr forskjellige ting hele veien. Da jeg var yngre så jeg nok mest den imponerende, elegante sort/hvitt-filmen som på en fantastisk måte flettet drøm, virkelighet og minner sammen i en egenartet form. Men jo eldre jeg blir, jo mer synes jeg den handler om noen veldig personlige, nesten pinlige ting som Fellini tør å gå inn i: At kunstneren vil være barnet, med alle sine begjær og sitt behov for å være midtpunktet – og med alle disse kvinnene som tilber ham – og på den andre siden dette veldig ydmyke, nesten sjenerte mennesket, som er så fortapt og ikke vet hva han vil, og som egentlig bare vil få lov til å være med i fellesskapet, få lov til å bli sett av de andre, få lov til å bli med i dansen, som vi ser til slutt i filmen.

Denne rare blandingen av følelser tror jeg Fellini må ha kjent på selv; sammensetningen virker svært personlig, som om han midt i den krisen han jo gjennomgikk før han lagde filmen, innså at den eneste måten å komme seg ut av tilstanden på, var å lage en film om den. Fellini blir da en svært generøs kunstner; som publikum får vi være med med inn i denne helt særegne formen, der han diskuterer forholdet til kvinner, forholdet til moren sin – det er mye ødipal skyld som gjør voksenlivet vanskelig for ham, samtidig som det forer kunsten.

er et portrett av det kreative sinn, og noe av det jeg er mest opptatt av i film, er å – sammen med Eskil – diskutere hvordan vi viser fenomenet en tanke, hvordan mennesket assosierer, hvordan vi forestiller oss ting og forestiller oss selv. Å tørre å bruke drømmer, for eksempel, uten at det blir teit, det klarer å gjøre på en veldig god måte. Den bruker drømmer slik at de får en betydning for fortellingen og for vår forståelse av karakteren.

Louder Than Bombs er også full av assosiasjoner og drømmer, og minner som ikke er helt åpenbare før de settes i sammenheng med andre erfaringer i filmen. Igjen, dette eksperimentelle ved … det er et eksperiment som er varmt og humoristisk, og som inviterer til meddiktning.

SIS: Tilbake til Speil igjen, hva med den fraværende hovedpersonen der, sammenliknet med den fraværende hovedpersonen i Louder Than Bombs – denne personen som er borte, men som er en del av hver rollefigurs historie?

JT: Morens nærvær preger livene til ektemannen Gene, eldstesønnen Jonah og yngstesønnen Conrad i Louder Than Bombs, på ulike måter, men deretter spinner historiene rundt og drives fremover av et slags fravær. Det er på en måte litt kontroversielt, fordi man blir alltid fortalt at man er nødt til å lage historier om aktivt handlende karakterer i her-og-nå-tid, som har tydelige konfliktlinjer, men jeg synes det er interessant å prøve å lage noe som er litt mer subtilt og undrende rundt hva relasjoner i familie kan være, om hvordan vi kontinuerlig er i forandring og hvordan vi hele tiden rekonstruerer vår egen historie.

«Louder Than Bombs»
«Louder Than Bombs»

Vår egen selvforståelse flyter i tiden, og dette med identitet og minner er veldig sentralt for disse tre filmene som jeg har valgt, selv om de på mange måter er vidt forskjellige. Filmene kommer fra henholdsvis Russland, Amerika og Europa, men har det til felles at de viser filmspråkets og filmmediets potensial for undring; de reflekterer over eksistensielle temaer, og dette transcenderer lokale og nasjonale identiteter.

Jeg har alltid ønsket å være en filmskaper som kan lage film for flere land, for flere kulturer. Det er egentlig en av de største gledene ved å lage film, å håpe at det sitter noen et helt annet sted og forholder seg til mine fortellinger på den måten jeg selv har fått lov til med filmer fra andre kulturer.

SIS: For Cinemateket sin del byr jo dette på en ny, veldig god anledning til å vise både Speil og igjen, disse rike filmene som gjerne må ses igjen og igjen. The Breakfast Club er i grunnen en mer sjelden type film i vår sammenheng.

JT: Ja, de er kanskje ikke de mest obskure, rareste eller “disse har vi aldri sett!”-filmene i filmhistorien, men de er filmer som jeg med hånden på hjertet kan garantere at de som allerede har sett dem burde se igjen. Så hvis jeg kan bidra til dét, er det en ære! har nok vært en nøkkelfilm for veldig mange filmelskere, nettopp fordi den tilsynelatende er en film om det å lage film, som jo er gøy i seg selv, men så åpner den opp en fortelling som går veldig nært innpå livet. Det er på en måte en film om den kontinuerlige livskrisen, og man får jo gjerne vite at man har en krise som tenåring, at man har en 20-årskrise, og så 30-årskrisen som det snakkes om i Oslo, 31. august, og midtlivskrisen i 40- og 50-årene. Så vi trenger film til å få fordøyd alle disse krisene våre!

SIS: Jeg synes du berører en av disse “voksenkrisene” litt i Louder Than Bombs. Jeg tenker på Jonah som nettopp har blitt far, men som på sett og vis flykter fra situasjonen han har havnet i. Det er nok en situasjon han vil være i, men samtidig er den veldig truende for ham…

JT: Ja, det skjer jo ofte med oss i livet, vi vil gjerne være fri, men samtidig er vi nødt til å la livet skje. Hvordan stritter vi imot og hvordan aksepterer vi tingenes tilstand? Med Louder Than Bombs tenker jeg at sorg veldig ofte igangsetter eksistensielle kriser hos folk, siden de blir nødt til å evaluere seg selv. Vi ønsket å lage en film som handler om familien og alle dens medlemmer som en helhet – at familien er en slags hovedperson i seg selv.

*

Denne artikkelen er en redigert utgave av et intervju som nylig ble publisert i katalogen til Cinemateket i Trondheim.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>