Pøbler

Analysen

Pøbler (2015)

I kinodokumentaren Pøbler følger vi en gruppe norske ungdommer som deltar på Pøbelprosjektets kurs, helt fra intervjurundene i opptaksrunden frem til avslutningsseremonien med utdeling av diplom og roser.

Vi ser en ung kvinne med capsen godt trukket ned i ansiktet, som flakker med blikket, flytter urolig på seg i stolen og fikler med fingrene. I nakken har hun tatovert bokstavene ADHD. Maylén forteller at hun ønsker seg en fysisk jobb, gjerne med tunge løft. Hun liker å jobbe hardt, hun liker når kroppen er sliten etter endt arbeidsdag. Kanskje på et lager?

I en annen scene forteller hun om barneskolen. Der tilbragte hun mye av tiden på en sofa bakerst i klasserommet, hvor hun leste Donald-blader. Hun fikk sitte der, slik at hun ikke forstyrret de andre barna. Hun klatret over og under pulter, klarte ikke å sitte i ro. Hun klarer ikke sitte skikkelig i ro nå heller, men jobbe kan hun. Jobbe vil hun.

Vi får aldri vite hvordan det går med Maylén i den nye lagerjobben, men det er lett å forestille seg (og vi håper) at hun er en del av Pøbelprosjektets gode statistikker. Hun er på mange måter et ypperlig eksempel på grunnleggeren Eddi Eidsvågs tese om at skole ikke er det rette for alle. Visse ting var kanskje bedre før, da unge mennesker – som av ulike grunner ikke ønsket eller kunne fortsette på skolen – fikk bygge seg opp en karriere ved å begynne på “gulvet“.

I dag snakker vi om “Master-syken“ og et arbeidsliv hvor selv en Bachelor-grad ikke oppfattes som substansielt nok. Da er det ikke vanskelig å forstå at de unge som ikke har fullført videregående skole, føler at de har lite å bidra med og sliter med å finne seg arbeid. Pøbler har mye å si om nettopp dette.

Eddi Eidsvåg i «Pøbler».
Eddi Eidsvåg i «Pøbler».

Det har allerede blitt skrevet en hel del om denne filmen, og mye av oppmerksomheten skyldes nok rammene for lanseringen på filmfestivalen i Haugesund, med kronprins Haakon til stede under festpremieren. Kronprinsparets fond er også involvert i selve Pøbelprosjektet, som er filmens omdreiningspunkt, og at et medlem av kongefamilien setter sitt godkjenningsstempel på en norsk film, skaper utvilsomt en utvidet årvåkenhet i det ganske land. Hvem kan vel glemme avisoppslaget om at Kong Harald gråt i kinosalen da han så Max Manus i 2008?

Oppmerksomheten som har blitt Pøbler til del, skyldes imidlertid ikke bare rojal tilstedeværelse på den røde løperen. I like stor grad handler offentlighetens interesse om at filmen tar opp en viktig tematikk, om saken. I skrivende stund er det valgtider i Norge, og selv om både TV-sendte debatter og avisenes spalter domineres av flyktningkrisen, er skolepolitikk og frafallsstatistikk fortsatt saker som engasjerer.

Regissør Kari Anne Moe skapte seg et navn med kinodokumentaren Til ungdommen i 2012, hvor hun portretterte fire engasjerte ungdomspolitikere. Moe beholder også denne gang fokuset på de unge, men der aktørene i Til ungdommen hadde store visjoner og ambisiøse planer for fremtiden, har de unge menneskene i filmen Pøbler så nær som gitt opp. Som Jørgen, en av “pøblene“, sier innledningsvis: «Ræva mi er gift med sofaen. Vi feirer snart ett-års jubileum.»

Et knippe "pøbler" fra en scene i «Pøbler».
Et knippe “pøbler” fra en scene i «Pøbler».

Pøbelprosjektet ble startet av Eddi Eidsvåg i 1997. Gjennom årene har prosjektet vokst, og nå i 2015 er organisasjonen et ideelt aksjeselskap som holder kurs i fire forskjellige byer. Aktiviteter som foredrag, individuell veiledning, rollespill og diverse andre virkemidler skal forberede kursdeltakerne på arbeidslivet, og med disse grepene har Eidsvåg og medarbeiderne et mål om å få ungdommene i fast jobb innen seks uker. For deltakerne er det bare tre ufravikelige regler: de må komme presis, de må være rusfrie og de kan ikke ha mer enn 3 dagers fravær. Det er også nulltoleranse for vold og trusler om vold.

Kari Anne Moe har valgt å fokusere på én slik kursgruppe, og i hovedsak fire av deltakerne: Jan Olav, Kelly, Maylén og Jakob. Filmen vektlegger disse fire (og til dels de andre kursdeltakerne) sine opplevelser på kurset. Dette er ikke en film om Pøbelprosjektet, men om et knippe kursdeltakere. Selv om det ikke er selve kurset og dets program som står i fokus, får tilskuerne utelukkende tilgang til disse unge menneskene når de befinner seg innenfor rammene av Pøbelprosjektet; det som hender i kurslokalene og på fortauet utenfor.

Den eneste aktøren som regissøren slipper ut av disse rammene, er den karismatiske Jan Olav. Vi følger ham i enkelte sekvenser på utsiden; idet han flytter inn på ny hybel, under en treningsøkt i parken og på en konsert. Som tilskuere blir vi også lyttere, bl.a. til flere private telefonsamtaler Jan Olav har med NAV og (det jeg antar er) broren. Med dette tildeles Jan Olav en tydelig hovedrolle. Mot slutten av filmen blir det også klart at Jan Olav dessuten har en annen sentral rolle i filmens diskurs. Han blir stående som et synlig eksempel på at slett ikke alle ender i fast jobb etter et slikt kurs. For noen av dem, som Jan Olav, er problemene så komplekse at seks uker med positiv feedback og veiledning ikke er nok.

«Pøbler»

Det observerende kameraet

I et intervju med Klassekampen (papirutgaven, 14. august, 2015) fortalte regissør Kari Anne Moe at hun trodde dokumentarfilm var synonymt med lengre, journalistiske reportasjer – helt frem til hun begynte på filmskole. En konsekvens av at TV i mange år har vært den viktigste visningsflaten for dokumentarfilm, er at reportasjeformen har blitt et ideal. Da en venn av Moe foreslo Pøbelprosjektet som innfallsvinkel for hennes nye film, tenkte regissøren først at temaet virket best egnet for en mer journalistisk type dokumentar enn den observerende tilnærmingen hun selv foretrekker. Hun ønsker å være midt i handlingen når historien utspiller seg; hele tida.

Kari Anne Moe har uansett valgt å følge sine egne preferanser, også her. Resultatet er at Pøbler har en stram, observerende stil, hvor kameraet er usynlig, og ingen av aktørene kommenterer filmteamets tilstedeværelse. Hos tilskueren skaper dette en følelse av å ha en ufiltrert og ubegrenset tilgang til virkeligheten. Vi er “fluer på veggen“ under foredragene, de individuelle veiledningstimene og på røyketrappa utenfor. Denne følelsen av å være til stede selv på kurset, gjennom kameraets blikk, kommer særlig tydelig frem i en scene hvor Jan Olav har et alvorlig sinneutbrudd. Forut for denne hendelsen, befinner kameraet seg i naborommet. Kursdeltakerne er midt i et rollespill hvor Maylén er jobbsøker, to andre er arbeidsgivere og sistemann sitter på sidelinjen og kommer med innspill til hva Maylén burde svare.

Plutselig høres rop i bakgrunnen: «Hva er det du vil? Vil du ha en på trynet?» Det overraskende og plutselige ved det som skjer forsterkes i kamerabruken. I et rykk vendes kamera forbi Maylén, via gulvet og mot det som skjer i naborommet. Det er som om vi selv brått snur oss for å se hva som skjer. Gjennom den åpne døra ser vi Jan Olav i full klinsj med to av kurslederne. Han er truende i hele kroppsspråket og roper «Jeg skal knivstikke deg! … Dere kjenner meg ikke. Ikke si noe om dattera mi! Jeg dreper deg! Jeg tuller ikke.» Etter at han har forlatt lokalene, finner kameraet ansiktet til kursleder Silje og noen av deltakerne. Vi deler deres sjokk, vi er med på det som skjer.

Jan Olav Sawyer i «Pøbler».
Jan Olav Sawyer i «Pøbler».

Følelsen av å være til stede kan gi oss inntrykk av at vi har ubegrenset tilgang. Det er selvsagt ikke tilfelle. Med historier som dette er det ikke bare snakk om å være flue på veggen og så vise opptakene til verden. Moe og hennes team har tatt en rekke valg i prosessen: hvilke personer de skal fokusere på, hvilke scener som skal vises og hvilke som skal velges bort, og ikke minst kontekstualiseringen og sammenstillingen av scener. Stil betyr ikke bare en systematisk bruk av teknikker, stil er også ladet med meninger. Hvordan kameraet og klippingen brukes, kan si mye om det etiske, politiske og ideologiske perspektivet til filmskaperen.

Kari Anne Moe er kanskje usynlig i filmens diskurs, men hun posisjonerer seg likevel både i forhold til kursdeltakere og foredragsholdere. For eksempel velger hun å vise en samtale mellom kursdeltakerne ute på gata etter at en av dem, Nasir, har fått kjeft for sin holdning av foredragsholderen. Med disse scenene posisjonerer ikke bare Moe seg med deltakerne, hun understreker også det sterke skillet mellom hva som foregår i kurslokalene og det livet disse unge menneskene lever ellers. Som Nasir selv sier: hadde dette vært et annet sted, på gata, hadde han knekt fingeren om noen behandlet ham slik. Moe inkluderer også flere scener og bilder som viser kursdeltakere som kjeder seg og som ikke ser poenget i foredraget de skal høre på. Dette skaper en fin effekt, og understreker at dette kurset ikke er for alle; at ikke alle blir “frelst“ av Eidsvågs power-humanisme.

Moe får mye ut av det observerende kameraet. Man blir slått av hvor komfortable aktørene er med filmteamets tilstedeværelse, selv i øyeblikk hvor de utleverer sine mest sårbare minner og følelser. Jeg kunne nok likevel ønske meg et mer dynamisk formspråk i Pøbler. Dokumentarfilmen som sjanger rommer langt flere muligheter enn reportasjeformen og den strengt observerende formen. Den observasjonelle filmen er blitt kritisert for å være overfladisk orientert; at den søker konfliktene og dramatikken, men ikke bakgrunnen for dem (Brinch, 2001, s. 258). Dette gjelder også Pøbler. Vi får relativt god tilgang til det som skjer innenfor kurslokalenes fire vegger, men det bildet vi danner oss er ganske begrenset. Moe selv har forsvart den stramme observasjonelle formen med at hun ikke ønsker «eksperter som kommenterer noe som har skjedd tidligere» (Klassekampen, 14. august, 2015). Det finnes imidlertid andre måter enn såkalte talking heads å fylle ut bildet på.

Moe har også vært tydelig på at hun har et budskap. I flere intervjuer har hun uttalt at hun ønsket å sette frafallsstatistikken og skolepolitikken på dagsorden. En slik agenda krever også et formspråk som makter å formidle budskapet. Den sentrale dokumentarfilmteoretikeren Bill Nichols har skrevet at «“A good documentary stimulates discussion about its subject, not itself“. This serves as many a documentarist’s motto, but it neglects to indicate how crucial rhetoric and form are to the realization of this goal» (Bill Nichols 1991:x). Man kan spørre seg om en stram, observasjonell stil er best egnet til Kari Anne Moes formål?

«Pøbler»

Den gode saken

På tross av regissørens uttalte intensjoner, er Pøbler påfallende lite interessert i frafall i skolen som et politisk tema. Filmen adresserer ikke mulige årsaker og sammenhenger, eller hvordan man kan eller bør løse disse problemene. Filmen formidler heller ikke særlig tydelig hva metoden bak Pøbelprosjektet er og hvorfor de kan vise til gode resultater. Moe legger utelukkende sitt fokus på de unge aktørene og deres opplevelse av å være en del av Pøbelprosjektet.

Når vi velger å se en dokumentarfilm, er det ofte fordi tematikken eller saken filmen omhandler har vakt vår interesse. Det er også gjerne på dette grunnlaget vi bedømmer dokumentarfilmer. I boka Virkelighetsbilder. Norsk dokumentarfilm gjennom hundre år (2001) skriver førsteamanuensis Sara Brinch at «En virkelig vellykket dokumentarfilm er en film som ikke bare retter oppmerksomheten mot seg selv, men en film som får oss til å se ting på en litt ny måte, og som bringer tilskuerens tanker med ut i verden igjen» (Brinch, 2001, s. 263). Forestillingen om at dokumentarfilmens fremste oppgave er å skape debatt og sette dagsorden, er med andre ord utbredt. Som nevnt, er dette også noe Moe selv har sagt at hun ønsker å gjøre med denne filmen. I møte med Pøbler, er det derfor rimelig å spørre i hvilken grad og på hvilken måte filmen setter fokus på frafallsstatistikken og skolepolitikken?

Professor i filmvitenskap, Gunnar Iversen, har i flere artikler pekt på en ny tendens innen norsk dokumentarfilm; det han kaller soft documentary. I en artikkel i Rushprint skriver han:

Den nye myke dokumentaren kan ligne litt på feature-reportasjen, men er mer formbevisst og kreativ. Dens fremste kjennetegn er en lun humor, en spesiell sans for menneskelig variasjon, og et underfundig, men positivt og åpent blikk på mennesker. I motsetning til en hard documentary, som retorisk og ideologisk sett er ute etter å avsløre maktmisbruk, presentere Saker eller Hendelser som har stor betydning, eller skildre mennesker som blir eksempler på forskjellige ideer eller forestillinger om verden, er den myke dokumentaren et koselig sideblikk på menneskelig mangfold.

Med utgangspunkt i regissørens uttalte intensjoner, kunne man forvente at Pøbler ble en såkalt hard documentary, hvor saken sto i fokus. I stedet velger Moe å fortsette i det sporet hun la seg i med Til ungdommen. Begge filmene er dermed typisk norske dokumentarer av i dag, mer opptatt av menneskene enn det politiske.

Fra «Til ungdommen» (2012).
Fra «Til ungdommen» (2012).

I likhet med Til ungdommen, er Pøbler først og fremst opptatt av å vise oss et mangfold av mennesketyper. Som tilskuer får man inntrykk av at hovedmålet ikke er å belyse saken, men å poengtere at selv NAVere og såkalte “skoletapere“ er en uensartet gruppe. De er mennesker som “oss“, like forskjellige og like komplekse. Kurset består av en rekke ulike typer, og Moe er bevisst i sin fremheving av dette. De fire kursdeltakerne som vies mest oppmerksomhet, har alle ulik bakgrunn og ulike grunner for at de har havnet i denne situasjonen. Maylén har ikke fullført skolen på grunn av sin ADHD. Jakob forteller at han i ung alder begynte å ruse seg, og at rusen etter hvert tok overhånd. Kelly ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen, og i niende klasse prøvde hun å ta livet sitt. Og Jan Olav har ikke bare hatt et tøft liv med oppvekst på ungdomshjem og salg av narkotika fra en ung alder, han lider også av så alvorlig dysleksi at han aldri har lært å lese.

I tillegg til disse fire, vier filmen også flere scener til Marthe og Nasir. I en scene hvor kursdeltakerne må opp foran resten av gruppa og fortelle om sin bakgrunn, er det Marthes historie Moe velger å vise. Marthe er tydelig nervøs og usikker på hvor hun skal begynne, men til slutt forteller hun at hun har vært i et dårlig forhold hvor hun ble misbrukt fysisk og psykisk. Denne historien blir også gjentatt i neste scene, hvor Marthe utbroderer detaljene i en monolog foran kameraet. Dette forholdet ødela henne fullstendig: hun sluttet på skolen, hun klarte ikke å stole på andre mennesker – ja, hun forandret seg som person. Før var jeg alltid glad, sier Marthe, og den personen vil jeg gjerne bli igjen.

Vi får aldri se Nasir dele noe med gruppa, og tatt i betraktning at han er den som tydeligst gir uttrykk for at han ikke trives på kurset, tenker jeg at det hadde vært særlig interessant å se hans fremlegg – eller eventuelt scenen hvor han nekter å delta. Vi får likevel innblikk i noe av Nasirs bakgrunn, gjennom flere scener fra fortauet utenfor, hvor han røyker og snakker direkte til kameraet. Her forteller han om en splittet oppvekst; hvor han snakket “kebab-norsk“ og hang med kameratene sine i ukedagene, mens han i helgene var sammen med sin norske stefamilie på hytta og snakket “ordentlig norsk“.

Det er lett å forstå at regissøren har latt seg fascinere av disse menneskene. Innad i denne gruppa finnes det et mangfold av historier og levde liv. For en regissør som også tidligere har vist at hun har en sterk interesse for ungdom, er Pøbelprosjektet åpenbart et fruktbart sted for Kari Anne Moe å finne materiale. Også som tilskuer lar jeg meg engasjere i disse menneskene. En scene som gjør særlig inntrykk, er der Kelly forteller om mobbing og selvmordsforsøk. Det er imidlertid ikke den vonde historien som gjør at scenen skiller seg ut, men ansiktet hennes idet hun begynner å snakke om Pøbelprosjektet. Vi ser henne i nærbilde, og hun lyser av glede idet hun forteller hvor mye hun hver dag gleder seg til å komme dit. «Her er det ingen slemme,» sier hun. «Her er alle snille.» Og alle klemmer hverandre adjø når de drar for dagen. For Kelly er det samholdet i gruppen som har betydd mest.

«Pøbler»

Filmens hovedhistorie har regissøren funnet i Jan Olav. Han er sterkt til stede i de fleste scener, og som nevnt er det også bare ham vi får tilgang til utenfor det lukkede universet inne på kurset. På tross av dette, er filmen relativt tilbakeholden med informasjon. Vi får noen stikkord: Jan Olav har vært i fengsel for vold og narkotika, han har en datter, han bodde på et ungdomshjem da han var yngre, han har både solgt og røkt hasj i mange år. Nå bor han midlertidig på et hospits, og drømmer om å bli rap-stjerne. Men selv etter elleve års skolegang, kan han fremdeles ikke lese mer enn korte bruddstykker. Selv et brev fra politiet inneholder for mye tekst til at han leser annet enn små utdrag. På tross av det tilsynelatende rike og mangefasetterte materialet som ligger her, forblir filmens behandling av Jan Olav relativt overfladisk. Vi får bare vite nok til å skjønne at han har hatt det vanskelig, og at det ikke bare er å «ta seg sammen og komme seg opp om morgenen» (som enkelte i blant kan finne på å hevde i diskusjoner om arbeidsledighet).

Filmens politiske budskap er med andre ord implisitt formidlet gjennom disse aktørene og deres historier. Det handler om vold og misbruk i nære relasjoner, om voldsimpulser og et hardt gateliv, om rusmisbruk og dealing, om familier som splittes, grov mobbing og selvmordsforsøk, om dysleksi og ADHD. Og kanskje også om et skoleverk hvor det ikke er ressurser eller kunnskap nok til å ta seg av de som av alle disse ulike grunnene ikke klarer å fullføre skolegangen. Det kan hevdes at det er dette som er Moes budskap i filmen: at det er mange, komplekse grunner til at unge mennesker har frafall i skolen.

På tross av filmens seriøse tematikk og de alvorlige historiene som deles, forblir likevel filmen relativt soft i sin behandling av dette. Fokuset ligger hele tiden på menneskene, på deres følelser, oppturer og nedturer. Det alvorlige ispes øyeblikk av humor og varme, scener uten annen funksjon enn å vise oss samholdet i gruppen og vennskapene som har oppstått. På mange måter er dette faktisk en feelgood-dokumentar om unge mennesker som har hatt det vanskelig, men som med store smil mot slutten av filmen kan fortelle at de har funnet seg en jobb.

Det tilbys her en happy ending: Maylén har fått jobb på et lager, Jakob på Tine Meierier, Marthe på Vita, og blant de kursdeltakerne som har vært mer i bakgrunnen, er det anskaffet jobber på SFO, Rema 1000 og Pyroteknikk AS. Dette feires med marsipankake, og på kursets siste dag skilles deltakerne med store klemmer og løfter om å møtes igjen snart. Etter sinneutbruddet ble Jan Olav utvist fra kurset for en periode, men gjennom en montasjesekvens skaper Moe imidlertid et inntrykk av at det er håp også for ham. Vi ser ham i flere korte scener fra sommeren, hvor han flytter inn i ny leilighet, trener, går på konsert og tilsynelatende har det mye bedre. Han returnerer så til Pøbelprosjektet og holder et flott innlegg for en ny kursgruppe om sinnemestring.

«Pøbler»

Troen på en happy ending for alle involverte, som denne sekvensen gir løfter om, forsvinner imidlertid da en plutselig, svart tekstplakat opplyser om at Jan Olav har hatt et nytt sinneutbrudd. Denne gang truet han med en brødkniv, han er utvist fra prosjektet for godt og det er tatt ut anmeldelse. Det følger så en kort scene hvor kameraet betrakter Jan Olav på avstand, gjennom et vindu. Han står med ryggen delvis mot kameraet og røyker. Det er grått og disig høstvær. Den optimistiske stemningen fra sommer-montasjen er borte, og det samme er vår lykkelige slutt.

Pøbler gir oss innblikk i en håndfull individers kompliserte liv. Filmens svakhet er at disse innblikkene blir for overfladiske. Dersom målet skal være å belyse frafallsproblematikken, er det vanskelig å forstå hvorfor filmen ikke går mer i dybden på disse historiene. Jeg skulle gjerne hørt mer om deres skoleliv, om forsøk på å komme tilbake til skolen i etterkant, eller hvor vanskelig det er å finne seg en plass i arbeidslivet uten utdannelse. Jeg skulle så gjerne sett på dem på utsiden, utenfor kurslokalets vegger. Jeg vil vite mer om hva som driver dem – og hva som hindrer dem.

Hvordan gikk det med Jørgens forhold til sofaen, var det et vanskelig brudd? Og hva tenker deltakerne selv om Pøbelprosjektet? Hva er det med dette opplegget som fungerer? Hva gjør at noen får utbytte av kurset og andre ikke, at noen ender i fast jobb og andre ikke? Jeg skulle gjerne sett et skikkelig dybdeportrett av disse unge menneskene. Eller en dokumentarfilm som var opptatt av saken, som belyste frafall i skolen på en mer grundig måte. Eller en dokumentarfilm om Pøbelprosjektet og deres metode og visjoner. Nå blir det litt av alt, og samtidig ikke nok av noe.

Gunnar Iversen beskriver dokumentarfilmens første bud i det siste nummeret av Z, 3/2015:

Dokumentarfilmerens første bud er å finne et tema som er vesentlig. Mer enn noe annet skal dokumentarfilmen gå inn i sin tid. Den skal bevege og forklare. Den skal bidra til forståelse og endring gjennom å vise oss som ser og hører et slående bilde eller et menneske, eller større mønstre og sammenhenger i virkeligheten. Noen ganger skal den være en hammer, som knuser våre vante forestillinger og fordommer, og noen ganger skal den være et speil, som viser oss verdens mangfoldige overflate. […] På sitt beste er norsk dokumentarfilm både en hammer og et speil, som gjør det umulig å lukke øynene, men som oppfordrer til handling og holdningsendring.

Pøbler har mange gode elementer, og både det mangfoldige karaktergalleriet og tilliten mellom kamerateam og aktører imponerer. Likevel forblir jeg som tilskuer lunken til det hele.

For om Pøbler er et speil, så er det et lite speil – et speil som bare viser et lite og veldig begrenset bilde av rommet. Og Pøbler er kanskje en hammer, men den er ikke en hammer som knuser noe. Snarere en gummihammer som dunkes i bordet for å få oppmerksomheten vår: «Hør nå her! Se nå her! Burde vi ikke snakke litt mer om frafall og skolepolitikk?»

«Pøbler» – kinoplakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Even G. Benestad sier:

    Egentlig har jeg ikke sans for påstander om hva dokumentaren er eller burde være. Dokumentaren er filmfortelling på lik linje med fiksjonsfilmen. Merkelig nok har man svært få undertitler på dokumentaren. Fiksjonsfilmen settes inn i utallige underkategorier som action, horror, drama, komedie, thriller osv. Til og med kombinasjoner av dette brukes som eksempelvis actionkomedie.
    Dokumentaren forblir dokumentar enten det er harde fakta, morsomt eller visuell lek.
    At dokumentaren skal være aktuell, at den skal være gravende eller at den skal endre perspektiver kan den selvsagt godt gjøre, men det burde ikke være noe krav som definerer om man har truffet eller ikke.
    Fokuserer man på karakterene slik Karianne Mo gjør med Pøbler får publikum muligheten til å gjøre opp sin egen mening. De blir tatt med på en reise der det ikke hamres inn med «spesialister» og hardtslående fakta.
    I stedet møter man en rekke mennesker som alle har havnet i samme situasjon. Deres personligheter fører dem i mål enten de vinner eller ikke. Det krever selvsagt mer av publikum siden de selv må reflektere over de fakta som finnes. De må bruke hodene sine.
    Rører filmen emosjonelt vil de som ser få en større mulighet til debatt og mening.
    Denne måten å fortelle på er heller ikke symptomatisk for den norske dokumentaren. Den Norske dokumentaren er ikke veldig ulik den vi ser i andre land. Det å fokusere på karakter og mindre på rene underbyggende fakta er en fellesnevner for den moderne dokumentaren.

    • Ingvild Bjerkeland sier:

      Jeg er helt enig med det i at det finnes en stor bredde innen dokumentarfilmen, og at den rommer mange muligheter, både formmessig og i forhold til tema. Det jeg prøvde å få frem i min analyse, var at Kari Anne Moe har vært svært tydelig på at hun har et politisk budskap og at hun ønsker å sette denne saken på dagsorden. Og da stiller jeg spørsmål ved valg av observerende stil i henhold til denne uttalte målsetningen. Som jeg skriver, så tenker jeg at filmen hadde vært bedre om Moe enten hadde et tydeligere fokus på saken ELLER om hun gikk mer i dybden på karakterene. Jeg synes hun har funnet veldig interessante karakterer, og jeg skulle gjerne kommet enda mer under huden på dem. Det er ikke nødvendig med spesialister og hardtslående fakta. Den observerende stilen kan fungere veldig fint i mange filmer, men jeg synes at noe mangler her. Pøbler har verken blitt den politiske brannfakkelen Moe hadde som intensjon å lage (i følge flere intervjuer hun har gjort) eller et gripende portrett av en gruppe unge mennesker. Dokumentarfilmen må ikke være én spesifikk type film, men det er en fordel om man velger ett fokus og går i dybden på det.

  2. Ellen Ugelstad sier:

    Da jeg leste denne analysen, ble jeg overrasket over de mange henvisninger til hvordan en dokumentarfilm skal eller bør være, enten sitatene viser til Gunnar Iversen, Sara Brinch eller Bill Nichols. Ville man sagt det om et kunstverk, en fiksjonsfilm, sakprosa eller skjønnlitteratur? Jeg finner også noen av sitatene ganske generelle og tatt ut av sin kontekst. Før jeg fortsetter må jeg nevne at jeg ikke har sett filmen, men kommenterer på prinsipielt grunnlag fordi jeg ble så overrasket over premissene og rammene for analysen. Nå er jeg også av den mening at dokumentarfilm først og fremst er film. Man kan ikke plassere dokumentarfilmen i stivbente rammer om hva den skal, bør eller må være.

    Det må være greit at regissøren i intervjuer har sagt at hun ønsker å sette frafallsstatistikken og skolepolitikken på dagsorden. Det trenger ikke være et en-til-en forhold mellom hva en regissør sier i et intervju og om filmen er hardtslående eller observerende i uttrykket. En film kan skape debatt selv om den er poetisk, realistisk, observerende eller visuell.

    Skribenten skriver: ”Filmen adresserer ikke mulige årsaker og sammenhenger, eller hvordan man kan eller bør løse disse problemene. Filmen formidler heller ikke særlig tydelig hva metoden bak Pøbelprosjektet er og hvorfor de kan vise til gode resultater. Moe legger utelukkende sitt fokus på de unge aktørene og deres opplevelse av å være en del av Pøbelprosjektet.”

    Nettopp! tenker jeg, regissøren har her valgt å legge historien nær deltagernes opplevelse, heller enn å forklare metoder eller illustrere med tall, eller foreslå løsninger. Og nettopp fordi hun ikke har valgt å gjøre det i filmen, så kan man gjøre det i debatten rundt. Det MÅ ikke inn i filmen.

    Oppramsing om hvordan filmen burde vært, viser heller at filmen ikke blir lest på sine egne premisser. Ja – regissøren kunne valgt å ta inn eksperter eller dvelt mer med fortiden, gått i dybden på en annen måte. Men da hadde det blitt en HELT annen film, (som kanskje en annen kunne laget), men som tydeligvis ikke denne regissøren ville lage. Dette er for de fleste regissører et bevisst og gjennomtenkt valg. Jeg tror også de fleste regissører har god kjennskap til Bill Nichols, men det gjelder å frigjøre seg fra læreboksetninger og velge sine egne fortellermåter og ta egne valg ut i fra det spesifikke prosjektet man arbeider med, ikke tre en mal nedover et prosjekt.

    Er heller ikke enig med andre sitater som blir dratt inn, om hva en dokumentar skal og bør være og hva som er mest utbredt. Dokumentaren går igjennom trender og endrer seg. Når det gjelder Gunnar Iversens sitat, blir det rart å si at alle filmer som ikke er hardtslående på sak (hard documentary), dermed er koselige og ”softe”. Også en oppstilling jeg ikke helt forstår. (Når jeg klikker meg videre inn på hans artikkel, synes jeg sitatet hans er tatt ut av sammenheng, for han har mer på hjertet enn å definere enten eller.) Artikkelen til Iversen er også fra 2010 og jeg vil ikke si at Pøbler er ”en typisk norsk dokumentar” i dag. Det finnes en god bredde på norske dokumentarer. Det lages ikke bare ”softe” dokumentarer i Norge anno 2015.

    I teksten menes det også at regissørens intensjoner hadde passet best med en hardtslående dokumentarform, men kanskje er det regissøren signatur å fokusere på menneskene (som hun også gjorde i Til Ungdommen) heller enn eksplisitt politikk med faktatall osv? Dette er heller ikke en enten eller sammenstilling hvor det ene utelukker hverandre. Kan ikke det personlige, eller å komme nær menneskenes historier, også være politisk?

    Personlig synes jeg det er en ganske romantisk ide at man tror at dokumentaren kan endre verden: I noen tilfeller kan den det, andre ganger bidrar den til å rette søkelyset mot en sak som på sikt endres gjennom målrettet arbeid fra flere aktører, andre ganger skjer det endringer i tilskuerens hode, noen ganger setter filmen ”ord på” en tilskuers egen opplevelse og blir en katalysator, noen ganger er det ”kun” en kulturopplevelse, noen ganger bidrar filmene til bevisstgjøring, noen ganger inspirerer en dokumentarfilm inn i andre kunstsjangere som fiksjon, musikk eller teater. Noen ganger er filmene opplysende og kunnskapsrike. Det finnes ”hardtslående” dokumentarer som faktisk skaper endring i lovverk og i samfunnet, men det finnes hardtslående dokumentarer som bare sementerer motstanders mening/ståsted ennå mer og gjør motstander ennå mer sikker i sin sak. Hardtslående kan også være overfladisk og unyansert. Å skape endring er komplekst, mye handler om arbeidet man gjør i ettertid, om lanseringsstrategi osv. (jmf. Drone) Poenget mitt er at det ikke finnes dikotomier som “enten er dokumentarer hardtslående og skaper endring, eller softe og koselige”, dette kommer i stor grad an på filmskaperens innsats, nettverk og aktivisme i etterkant.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>