Conrad L. Hall

Topplister

5 høydepunkter fra karrieren til Conrad L. Hall

*

Den legendariske amerikanske filmfotografen Conrad L. Hall (1926-2003) etterlot seg et uutviskelig avtrykk i løpet av sin karriere, og er regnet som en av de mest innflytelsesrike fotografene fra sin generasjon. I anledning Cinematekenes visninger av nyrestaurerte In Cold Blood (1967), kaster vi et blikk på fem høydepunkter fra mesterfotografens innholdsrike filmografi.

For de fleste av oss som er født etter 1980 er nok Conrad Hall en filmfotograf vi først og fremst ble kjent med gjennom regissør Sam Mendes‘ to første spillefilmer – debuten American Beauty (1999) og gangsterfilmen Road to Perdition (2002). To svært forskjellige filmer, men de har det til felles at bildespråket er uforglemmelig og uslitelig; fylt av visuelle motiver og stemninger som fremstod ikoniske, allerede første gangen man så dem.

Dessverre ble disse to filmene også Conrad Halls siste som fotograf; han døde 76 år gammel i januar 2003 – bare noen måneder før han posthumt ble tildelt sin tredje Oscar-statuett, for Road to Perdition. Men lenge før Hall fikk sin ærefulle karriereavslutning med Mendes-filmene, bidro en yngre Conrad Hall til å sette sitt visuelle fingeravtrykk på 60- og 70-tallets filmkultur – i en periode som skulle vise seg å bli en av de viktigste i amerikansk film.

Etter at Conrad Hall hadde jobbet som kameraoperatør og -assistent i Hollywood helt siden 50-tallet, og kanskje viktigst for fotograf Ted McCord (The Treasure of Sierra Madre, 1948), som ble hans “farsfigur” i bransjen, kom Hall i posisjon til å gjøre sin første spillefilm i 1965, som fotograf på Leslie Stevens‘ horrorfilm Incubus. Deretter gikk det slag i slag: Conrad Hall fikk sin første Oscar-nominasjon i 1966 for arbeidet på krigsfilmen Morituri (med Marlon Brando), og signerte i 1967 for fotoarbeidet på hele tre spillefilmer – komedien Divorce American Style, samt to av våre utvalgte høydepunkter nedenfor: Richard Brooks‘ krimthriller In Cold Blood og Stuart Rosenbergs fengselsdrama Cool Hand Luke.

I årene som fulgte steg anerkjennelsen ytterligere, og Conrad Hall markerte seg i film etter film som en tidvis radikal stilskaper; en kunstner som var villig til å utvide grensene for hvordan også filmfotografer kunne bevege seg vekk fra Hollywoods indoktrinerte forhold til kunstig lys og studiobegrensede innspillingsforhold – til fordel for et mer autentisk og ofte mer ekspressivt arbeid med lys og skygge, som både In Cold Blood og Cool Hand Luke er representanter for.

Også i George Roy Hills Butch Cassidy and the Sundance Kid (1969) og John Hustons Fat City (1972) ser vi Halls opprørske innflytelse, og da bølgen som ble kalt New Hollywood for alvor hadde slått seg til ro i amerikansk film på 70-tallet, var Conrad Hall å finne blant de sentrale figurene.

Nedenfor følger våre fem utvalgte høydepunkter fra Conrad Halls karriere.

Conrad Hall (til høyre) med regissør Sam Mendes under innspillingen av «Road to Perdition» (2002).
Conrad Hall (til høyre) med regissør Sam Mendes under innspillingen av «Road to Perdition» (2002).

 *

In Cold Blood (1967)

Richard Brooks‘ adaptasjon av Truman Capotes banebrytende non fiction-roman skulle vise seg å være perfekt materiale for Conrad Halls fintfølende, men ekspressive kamera. In Cold Blood forteller den sanne historien om to kriminelle menn som i et mislykket forsøk på å begå et ran, ender med å ta livet av en hel familie. Den tragiske fortellingen ble virkningsfullt visualisert i svart/hvitt av Brooks og Hall; bildenes rå og kontrastfylte markører, skapte en utvidet dramatikk rundt det som allerede var en sjokkerende og ubehagelig historie for publikum å komme tett på.

«In Cold Blood» «In Cold Blood» «In Cold Blood»

*

Cool Hand Luke (1967)

Paul Newmans tilbakelente cool i tittelrollen som den antiautoritære fengselsfuglen Luke vil nok for alltid være det mest ikoniske med Cool Hand Luke, men Conrad Halls arbeid holder fortsatt en høy stjerne hos kjennere – ikke minst fordi Hall våget å ta i bruk mer naturlig lys enn vanlig på en studiofilm, og slippe til innslag av flares i kameralinsen, for estetisk effekt. (Mindre vanlig den gang enn nå, for å si det mildt.) Uttrykksfull anvendelse av lys og skygge hos Conrad Hall er lett å fremheve, men i Cool Hand Luke står fotografens elegante innramminger av motivene igjen som det aller mest særpregede.

«Cool Hand Luke» «Cool Hand Luke» «Cool Hand Luke»

*

Marathon Man (1976)

John Schlesingers thriller Marathon Man er å regne inn i den stolte 70-talls-tradisjonen for spenningsfilmer, som befant seg i støpeskjeen med The Conversation (1974), The Parallax View (1974) og Three Days of the Condor (1975) like før Schlesinger & Co. gikk i produksjon. Akkurat som fotografene på disse tre filmene – henholdsvis Bill Butler/Haskell Wexler, Gordon Willis og Owen Roizman – utnyttet Conrad Hall sjangerens muligheter til det fulle: mørke rom, kraftige lyskilder ovenfra og grov tekstur, som i Marathon Man bringer oss tett på Dustin Hoffmans stadig mer bekymrede hovedperson.

«Marathon Man» «Marathon Man» «Marathon Man»

*

American Beauty (1999)

Det føles unødvendig å introdusere American Beauty med trompeter og basuner; dette er en av 90-tallets mest berømte filmer, og et både tematisk og popkulturelt nøkkelverk fra sin tid – som introduserte oss for regissør Sam Mendes‘ enorme talent, og som en gang for alle befestet hvilken enestående filmfotograf Conrad Hall var. Historien om middelklassefamilien som splintres når undertrykte følelser og innestengt begjær stiger til overflaten, bobler av kunstnerisk overskudd – fra Kevin Spacey og Annette Benings briljante spill, til bildespråkets elegante kombinasjon av klassisk ikonografi med poetisk utforskning av epokens videoestetikk, hjulpet inn i filmens uttrykk av nabogutten Rickys diegetisk tilstedeværende DV-kamera.

«American Beauty» «American Beauty» «American Beauty»

*

Road to Perdition (2002)

Etter min mening avsluttet Conrad Hall karrieren med sitt aller, aller beste arbeid. Road to Perdition er en av disse sjeldne filmene som blir enda et hakk bedre for hvert år som går – for hvert gjensyn, for hver samtale, for hver gang en scene eller et bilde fra denne tragiske gangsterfortellingen dukker opp i hukommelsen. Bildene må tilskrives mye av æren. Den sentrale far/sønn-relasjonen er filmens emosjonelle hjerte, men i alt fra portrettlignende nærbilder som sier mer om rollefigurene enn tusen replikker, til totalbilder som gir rom-, sted- og tidsfølelse i en epokeskildring der hver detalj virker å være gjennomtenkt, er visualiteten ekstraordinært sterk. Sam Mendes hentet en urkraft ut av Conrad Hall, og Hall bidro til å gi en talentfull regissør som Mendes et enda mer sofistikert og variert filmspråk enn han ellers ville hatt tilgang på.

«Road to Perdition» «Road to Perdition» «Road to Perdition»

***

Avslutningsvis kan vi anbefale et kort klipp fra dokumentarfilmen Visions of Light (1992), der Conrad Hall snakker om arbeidet med denne scenen fra In Cold Blood – der Robert Blake sitter i et spesielt karakteristisk lys:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    Flott liten hyllest til en stor filmkunstner!

  2. Tom Karlsen sier:

    Fat City??? Hallo??

  3. Bjørngeir sier:

    Electra Glide in Blue

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>