Omtale

Love & Mercy unngår å dyrke kunstnermyten

Love & Mercy fikk ikke ordinær kinodistribusjon i Norge, men ble nylig vist på Cinemateket i Oslo.

*

Love & Mercy fornekter ikke det ikoniske ved The Beach Boys-frontfigur Brian Wilsons personlige tragedie, men unngår å romantisere lidelsen. Nettopp derfor lykkes filmen som kunstnerportrett.

Bare få minutter ut i Bill Pohlads Love & Mercy legger jeg merke til en nesten skremmende likhet mellom Paul Dano – som spiller den unge Brian Wilson på 60-tallet, under innspillingen av Pet Sounds og det myteomspunne Smile-albumet – og Noah Lennox, bedre kjent som Panda Bear fra Animal Collective; 2000-tallets mest betegnende representant for den forhatte/elskede “Pitchfork-indien”. De er faktisk kliss like, helt ned til håret, gestene og ikke minst blikket: storøyd, åpent, sorgtungt og megetsigende om hverandre. Litt som musikken, kanskje.

Så har vel også et hundretalls kritikere påpekt likhetene mellom Panda Bear og Brian Wilsons musikk: de høye tonene i vokalen, de euforiske harmoniene, det psykedeliske tilsnittet. Sekvensene der Danos Wilson går inn i psykose, og harmoniene fra låter som «Good Vibrations», «Wouldn’t It Be Nice» og «Surf’s Up» sprenger seg forvrengt og marerittaktig opp i bakgrunnen, kunne like gjerne ha vært noe Panda Bear selv hadde laget.

Den musikalske tråden fra Beach Boys’ psykedeliske 60-tallsperiode, frem til nyere eksperimentell og/eller psykedelisk pop, er rød og godt synlig. Dette er illustrerende for Wilson som person; hvordan den musikalske karrieren hans, etter den lettbente surfepopen, hele tiden måtte stange mot kommersielle hensyn, en freudiansk arketype av en ondsinnet farsfigur, og ikke minst de andre bandmedlemmene.

Etter den tidlige suksessen ble de kunstneriske ambisjonene høynet. Det er en avgrunn – både sonisk og tekstmessig – mellom låter fra den tidlige perioden, der oppskriftsmessig, men effektiv låtskriving om jenter, surfing og strandliv pakkes inn i et fjærlett lydbilde, og introspektive, komplekse, nesten barokke «Pet Sounds». Denne ble etterfulgt av en periode med psykedelisk eksess – først ordentlig samlet på albumet «Smile Sessions» så sent som i 2011.

Brytningen mellom frontfigur Wilsons iver – det brennende jaget etter å lage noe annet enn et lekent soundtrack til amerikansk 60-tallsoptimisme; noe mer personlig og selvrefleksivt – og forventningene som skal oppfylles, danner den overfladiske konflikten i Love & Mercys første halvdel. Dette spiller effektivt på det ikoniske potensialet i historien, og Wilsons nitidige studioperfeksjonisme står i sentrum.

Den indre konflikten er naturligvis Wilsons begynnende psykiske sykdom (han har senere blitt diagnostisert med bipolar lidelse), som dominerer filmens andre halvdel, satt til 80-tallet. Her møter vi en nummen, fraværende Wilson (John Cusack), som lider av realitetsbrister og vrangforestillinger, under sterk personlig kontroll av den manipulative kjendisterapeuten Eugene Landy (Paul Giamatti). Love & Mercy veksler hele tiden mellom 60- og 80-tallet, og dette skaper slags whodunnit-form, der spørsmålet «hvordan kunne det ende sånn?» kontinuerlig våker over fortellingen, etter hvert som trådene rundt Wilsons personlige tragedie nøstes opp.

Lykkes regissør Bill Pohlad (tidligere produsent for filmer som The Tree of Life og 12 Years a Slave) å omgå en banal psykologisering av hovedkarakteren? Både ja og nei. Naturligvis beror mye av handlingen på relativt enkle årsak/virkning-mekanismer – selve malen i aristotelisk dramaturgi – og dette kommer tydeligst til syne i den lakoniske, følelsesløse faren. Dette nådeløse superegoet opptrer bare glimtvis, men blir forklaringen på senere relasjonsproblemer i Wilsons liv, og får en uhyggelige gjenklang i Eugene Landys person – som blir en naturlig stand in-foreldrefigur i fraværet av significant others.

Hollywood har alltid vært glad i freudianske forklaringsmodeller av denne typen, og akkurat her gjør Love & Mercy fint lite for å røske opp i fastsatte strukturer. I lys av filmens prosjekt er det likevel enkelt å svelge forklaringen, men dette skyldes nok hovedsakelig gjenkjennelsesfaktoren; en virkelig vellykket avtegning av far/sønn-relasjonen er det ikke.

Da er Love & Mercy er langt mer vellykket i hvordan den klarer å omgå dyrkingen av kunstnermyten. Naturligvis blir Brian Wilson en klassisk lidende kunstner – et offer for oppdragelse og omstendigheter, en mann som stanger mot omgivelsene mens han forsøker å oppfylle sitt kunstneriske potensial – men romantiseringen er fraværende, offernarrativet aldri for tyngende. Den psykiske lidelsen og symptomene følger Wilson inn i studio, men blir heldigvis noe mer enn “den geniale kunstnerens indre demoner”. De auditive forstyrrelsene gjenspeiler musikken, det eneste fokalpunktet i Wilsons liv der og da, men blir ikke noen kreativ kraft.

At filmen lykkes på dette området kan nok også tilskrives dens fokus på selve musikkinnspillingene. Disse partiene pakkes godt inn i liksom-dokumentariske filmkorn, men nostalgien blir aldri enerverende, og selv om dette er forutsigbare “autentisitetsstrategier”, skapes en distanse som plasserer innspillingen i musikkhistorien den fortjener å være en del av. Sekvensene er dessuten overraskende detaljerte hva angår det musikalske.

Paul Dano viser seg som en av sin generasjons mest talentfulle unge, amerikanske skuespillere, og valget av John Cusack som hans eldre skyggebilde er effektivt; det er noe ubehagelig tilgjort og plastisk over Cusacks ansiktsmimikk, som kler Wilsons sinnstilstand. Kontrasten er uvegerlig karikert, men illustrerer gapet mellom ungdommelig naivitet og middelaldrende stillstand.

Melinda Ledbetter (Elizabeth Banks), Wilsons eks-modellkone, gis forutsigbart nok få nyanser som pin up-bilselger og reddende engel, men i likhet med de andre rollefigurene i filmens 80-tallsdel, får hun utfolde seg i gjennomgående lange tagninger, som skaper en illusjon av karakterdybde. Dette stilvalget sender tankene over til Paul Thomas Anderson; rollefigurene rammes inn av kameraets blikk, og holdes akkurat litt for lenge i denne posisjonen, inntil det ubehagelig nære.

Bill Pohlads andre spillefilm som regissør er tidvis konvensjonell som biopic, men prisverdig fordi den unngår å opphøye hovedpersonens psykiske lidelse til noe mer enn en personlig tragedie. I så måte er Love & Mercy et eksempel til etterfølgelse.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>