Analysen

Dryads – Girls Don’t Cry (2015)

Dryads – Girls Don’t Cry tilbrakte lang tid som en av disse norske filmene man leser to setninger om i en pressemelding fra Filminstituttet, og deretter kun forholder seg til som en kontekstløs filmplakat hengende i andre etasje på Filmens hus. Det gikk lenge før man fikk se en trailer, og premieren ble også utsatt slik at pressevisningen fant sted flere måneder før filmen kom opp på kino. Dermed har det vært godt med tid til både å spekulere i hvordan et norsk banddrama vil se ut i 2015, samt hvordan en slik film vil treffe offentligheten og sitt tiltenkte publikum.

Det første jeg leste om Dryads var følgende kortfattede beskrivelse: «Når et mystisk popband flytter inn i det forfalne nabohuset, oppdager nabojenta som blir fan av bandet at det koster å være kul». Min umiddelbare reaksjon var at de siste tiårenes endringer i musikkøkonomien i praksis har tatt livet av det autonome, subversive rockebandet som fenomen, og at filmen i så måte var utdatert allerede før manuset var skrevet ferdig. Dette inntrykket ble forsterket av den første plakaten, hvor Iben Akerlie iført en HM-faksimile av et 80-tallsrockekantrekk viser fingeren til publikum i en positur som oser av stylistgodkjent “attitude”.

I en tid hvor bandintervjuet som sjanger har forsvunnet fra norske medier og blitt erstattet av forhåndsgodkjente sitatkollasjer fra håpefulle Melodi Grand Prix-deltakere og kalkulerte provokasjoner fra Bjarne Melgaard, var det vanskelig å forestille seg hvordan man skulle lage en troverdig film om den pirrende tiltrekningen som oppstår når unge mennesker vier sitt liv til musikk og utsvevende livsførsel. Eller rettere sagt: det var bare så altfor lett å forestille seg hvordan de – tross alt – godt voksne filmskaperne kunne gå seg vill i fortellinger som idag kun eksisterer i fiksjonens verden.

På dette punktet viste Dryads seg imidlertid å være en smartere film enn jeg forventet. For selv om flere sentrale plottelementer hviler på en i beste fall forenklet forståelse av hvordan musikkbransjen fungerer i 2015, makter regissør Sten Hellevig og manusforfatter Randall Jahnsen å få utgangspunktet noenlunde rimelig. Det viktigste grepet de to har gjort for å oppnå dette er å ta demonstrativ avstand fra tradisjonelle gitarbandfakter (bandet kvitter seg med både gitarist og bassist i første akt), og heller fokusere på de elementene av rockemyten som fortsatt er bærekraftige – nemlig posering, begjær og en liten dose rus.

*

Dryads åpner med et stilisert tablå av hvitkledde tenåringsjenter som synger «Se en dag» direkte inn i kamera. De unge ansiktene utstråler en ren og ukunstlet sangglede som maler opp den 15 år gamle hovedpersonen Hildes uskyld med bred pensel og store bokstaver, og med all mulig tydelighet viser hvilken jomfruelig renhet som står på spill i de påfølgende 90 minuttene.

Korsangen bærer også med seg konnotasjoner om borgerlighet, og disse forsterkes når Hilde (Anneli Aune) og familien på vei hjem må bråbremse idet en beruset kvinne med solbriller og flosshatt – les: bohem – kommer vandrende ut i veibanen rett foran bilen deres. Snarere enn å haste over veien, tar kvinnen seg tid til å stoppe opp og vise fingeren til kjernefamilien før hun uanfektet trasker videre. Dette er Hildes første møte med Henriette (Iben Akerlie), og kontrasten Hellevig her tegner opp mellom det apollinske og det dionysiske skal vise seg å være en av filmens røde, flokete tråder.

Når familien vel kommer hjem blir det – via en litt klønete eksposisjonsdialog som skal vise seg å være typisk for Dryads som helhet – klart at Henriette har arvet nabohuset av sin bestemor, og at det ellers så velstriglede nabolaget nå har blitt invadert av en gjeng festglade ungdommer med liten respekt for nattefred og nabovarsler. Fascinert av sin nye nabo låner Hilde med seg farens kamera opp på rommet, og fra vinduet sitt fotograferer hun Henriette som har sneket seg unna hagefesten for å posere foran speilet og tusje på veggene i soverommet sitt. .

Selv om det er ti meter, to vegger og ett fotoapparat mellom dem, er det noe intimt ved hvordan Hilde ikke bare observerer Henriette, men også fotograferer henne. Hennes interesse for nabojenta er ikke direkte seksuell, men den er preget av et tydelig begjær etter å få ta del i det hun representerer. Når Hilde har fått bildene hun trenger, avfotograferer hun displayet på kameraet med mobilen og legger bildet ut på Instagram. Allerede her aner man at dynamikken i Dryads er en ganske annen enn den man vanligvis finner i denne typen filmer: Hilde er den unge, uskyldige jenta, men hun er også snikfotografen og stalkeren. Den tradisjonelle coming-of-age-dynamikken er imidlertid på plass første gang de to møtes ansikt til ansikt; for når Hilde spaserer inn i stua til nabohuset under påskudd av å lete etter lillebrorens fotball, setter Henriette iskaldt øynene i henne og spør: «Hvem faen er du?».

Etter dette første møtet får vi enda en variant av en klassisk coming-of-age-scene, når Hilde tar med seg bestevenninnen Anette på handletur, og velger seg ut en t-skjorte med motiv fra The Velvet Undergrounds førstealbum. Anette skjønner ikke hvorfor venninnen plutselig faller pladask for en uformelig t-skjorte med bilde av en banan, men publikum vet at Hilde har gjenkjent motivet fra en plakat hun har sett hjemme hos Henriette.

Dermed er dette en variant av den typiske – og grunnleggende utroverdige – oppvekstfilmtropen hvor hovedpersonen spontant skifter musikksmak, klesstil og vennekrets første gang hun kommer i berøring med en toneangivende subkultur. Klisjeen følges opp i den påfølgende scenen, hvor Hilde researcher The Velvet Underground og Andy Warhol, før hun river ned plakatene på pikerommet, og foretar en symbolsk halshugging av en stor pappfigur av Justin Bieber hun har stående. Det faktum at hennes interesse for den visuelle estetikken kommer før musikken er både et interessant og troverdig grep.

Første gang Hilde og Henriette har en samtale er i skogen. Hilde har fulgt etter naboen, men later som om hun er i skogen for å ta bilder. Henriette ber om å få se bildene, og blir umiddelbart satt ut når hun oppdager at alle bildene er av henne, men ikke mer enn at hun setter i gang en spontan fotoshoot. Etter at Henriette har posert velvillig og erfarent, er det Hildes tur, og her får vi for første gang førstehånds bekjentskap med Henriettes sadistiske side. For med kamera rettet mot en usikker og ukomfortabel Hilde går hun fra små, passiv-aggressive stikk til reinspikka mobbing når hun leverer filmens mest sitatvennlige replikk: «Det er litt som om hele ansiktet ditt er i veien når jeg prøver å ta bilde av deg».

*

Det er Anneli Aune som er Dryads’ hovedrolleinnehaver, men det er Iben Akerlie som er filmens visuelle bærebjelke. Og som jeg skrev da jeg anmeldte filmen i Dagbladet, har ingen norsk skuespiller noensinne blitt utsatt for en hardere og mer utilslørt fetisjering enn det hun er gjenstand for her. Alle i filmen – inkludert regissør, fotograf og Akerlie selv – er trollbundet av Henriette, og når hun er på lerretet kan ikke kameraet dy seg for å dvele ved hennes symmetriske proporsjoner og utstuderte fakter. Tatt ut av sin kontekst fortoner bildene av den vakre og sensuelt kjederøykende Akerlie som god gammeldags male gazing, men tatt i betraktning filmens eksplisitte tematisering av fotografering og sosiale medier, og Hildes sterke estetiske fascinasjon for Henriette, får fetisjeringen en annen betydning.

Filmen posisjonerer Hilde og Henriette som motsetninger. Henriette representerer mystikk, glamour, rus og overskridelse, mens Hilde er uerfaren, fornuftig og hverdagslig. Henriette er en eksepsjonelt karismatisk kvinne, som er så vant til å bli sett på og beundret at det faller seg helt naturlig for henne å leke med andre menneskers følelser. Hun er totalt uberegnelig og har tydelige psykopatiske trekk, men det er aldri helt godt å si om hun virkelig er så følelsesløs som hun fremstår eller om det hele bare er en stor vits.

Der Henriette er direkte teknofob, og verken har mobiltelefon, datamaskin eller e-post, er Hilde instagramgenerasjonen inkarnert, og i dette ligger det også en form for institusjonalisert sosiopati. For selv om hun er tildelt rollen som den unge og uskyldige jenta som trekkes inn i sin eldre og mer erfarne nabos verden, er også Hilde en følelseskald og kynisk person som bruker The Dryads til sine egne formål. Det begynner med at hun snikfotograferer Henriette og legger det ut på Instagram, før hun stjeler en av bandets uutgitte låter og klipper sammen en musikkvideo med Henriette som hun legger ut på YouTube.

I filmer som dette pleier hovedpersoner som konfronteres med tenåringslivets harde, hormonelle realiteter å haste gjennom hele det menneskelige følelsesregisteret med melodramatisk glød, men Hilde er en ganske annerledes figur. Hun er en instagramsfinks som har outsourcet store deler av sitt fysiske uttrykksregister til ulike apper, og som konsekvent holder The Dryads’ kaotiske verden på armlengdes avstand. I løpet av filmens opp- og nedturer gråter hun én gang (lydløst) og tar ett skeptisk trekk av en sigarett. Og det nærmeste hun kommer et følelsesutbrudd er når scenen fra begynnelsen av filmen i sluttminuttene speilvendes og det er Hilde som viser fingeren til Dryads når de kommer kjørende forbi henne på vei til Hovefestivalen.

Det er i det hele tatt en rekke interessante momenter og smarte detaljer i Dryads-manuset, men både casting og regi bidrar til å trekke fokus vekk fra disse og over på filmens mer banale og trivielle sider. Når man ser filmen flere ganger blir det for eksempel tydelig at Hilde er den eneste rollefiguren som virkelig fungerer. Dette skyldes til dels at Anneli Aune både er godt castet og dyktig til å spille, men det skal også sies at hun aldri blir nødt til å besørge de voldsomme, dramaturgisk påkrevde humørsvingningene og klønete eksposisjonsreplikkene som så mange av de andre skuespillerne er belemret med.

Det er for eksempel vanskelig å bedømme hvorvidt Iben Akerlie spiller godt i Dryads, ettersom filmen i så stor grad er bygget opp rundt utseendet hennes, men det er likevel ingen tvil om at hun er riktig castet. Resten av skuespillerensemblet gjør så godt de kan med materialet de har blitt tildelt, og i løpet av halvannen time rekker Morten Abel både å imponere og fremstå som ukledelig amatørmessig i rollen som Hildes far. Castingen av Abel fremstår som et stunt – en slags internvits alle bortsett fra rollefigurene forstår – men virkelig distraherende blir det først når Hellevig bestemmer seg for å stikke et hull i den fjerde veggen ved å la Henriette påpeke at «Han faren din ligner forresten veldig på Morten Abel».

Legger man godviljen til kan man kanskje se dette grepet som en videreføring av Dryads’ forsøk på å viske ut skillet mellom film (det kunstige) og virkelighet (det ekte) ved å understreke hvor viktig og vanlig det å ta bilder og bli avbildet er blant unge av idag: Henriette er en skuespiller i sitt eget liv, og Hilde er fotograf og klipper i sitt. Hellevig inkorporerer symboler og brukergrensesnitt fra Snapchat og Instagram som en del av filmens uttrykk, og dette bidrar ytterligere til å styrke inntrykket av at rollefigurene i en eller annen forstand er klar over at de befinner seg i en film – eller i det minste foran et kamera.

Både visuelt og strukturelt er Dryads bygget opp ved hjelp av enkle dualiteter: Hilde er blond, Henriette er mørk; Hildes hus er lyst og antiseptisk som en norsk grønnsåpereklame, og The Dryads’ forfalne villa er utstudert mørk og rotete; Henriette er redd for moderne kommunikasjonsteknologi, mens Hilde lever gjennom mobiltelefonen; Henriette røyker og drikker, og Hilde takker konsekvent nei til alt hun blir tilbudt av rusmidler; og slik kan man fortsette så lenge man gidder.

Det er en kompetent og lettfattelig illustrasjon av filmens grunnleggende spenningsforhold, men når man vel har innsett dette budskapet, er det heller ikke så mye annet å hente. Det finnes anløp til filmatisk interessante sekvenser i Dryads-huset, men Hellevig og fotograf Marius Matzow Gulbrandsen utnytter aldri potensialet i det store, mørke kråkeslottet. Og bildene fra Hildes hus fremstår som såpass intensjonelt pregløse og kjedelige at man tar seg selv i å miste interessen hver gang filmen beveger seg inn dit.

Dryads inneholder likevel en rekke interessante problemstillinger, og når man går analytisk til verks er det mye som taler for å se den som en slags Persona for instagramgenerasjonen – i alle fall på papiret. Filmens store problem er at alt det som er interessant og smart er detaljer og små grep man ikke nødvendigvis legger merke til første gang man ser den, mens selve kjernefortellingen er såpass lite engasjerende at det er lett å oppfatte filmen som langt dummere og mer tradisjonell enn den i realiteten er.

Dette bunner langt på vei i filmens musikalske utgangspunkt. Det er nærmest fysisk umulig å bry seg om The Dryads’ karriere, og selv om både originallåtene og opptredenene er habile – omstendighetene tatt i betraktning er de egentlig overraskende bra – blir de lange musikksekvensene raskt kjedelige. Dette skyldes blant annet at Hellevig i liten grad bruker dem til å drive historien fremover; i mange tilfeller er det som om plottet stopper opp for så bare å starte igjen når musikken fader ut. Scenene er heller ikke spesielt filmatisk interessante, og dermed består filmen til stor del av det som best kan beskrives som musikkvideoer til middelmådig skandinavisk pop fremført av fiktive artister.

Det er ikke vanskelig å forstå hvor Hellevig vil med disse scenene, og men det er likevel besynderlig å basere en såpass stor del av filmen på musikalske innslag når musikken verken er nyskapende, spennende eller kjent for publikum fra før av. Vi later til å være forbi det punktet hvor spillefilmer kan gjøre låter til hits – faktisk later vi til å være forbi det punktet hvor mennesker som går og ser spillefilm på kino tar noen større notis av ny musikk i det hele tatt.

For eksempel var det først da låta ble lansert som singel et snaut halvår etter at den figurerte i Grusomme meg 2 at Pharrell WilliamsHappy ble en hit, og så vidt meg bekjent har Tim Wheelers Feels Like Summer (fra Sauen Shaun) ennå ikke blitt det – til tross for at den er langt mer fengende og umiddelbar enn noe man finner i Dryads. I 2015 er det å høre på musikk langt på vei en sekundæraktivitet; og når folk hverken trenger å betale penger eller oppsøke en platebutikk for å høre musikk, er det optimistisk å forestille seg at et betydelig antall mennesker skulle ville betale for å oppleve ukjent musikk i en kinosal.

Dryads – Girls Don’t Cry er en av de mest interessante filmene fra det norske filmåret 2015 (per august), men med sitt uforløste manus og sine smarte, men ofte selvmotsigende regigrep, er den også en av de mest frustrerende. Filmen later aldri helt til å vite hvor den er på vei eller hva den ønsker å formidle, og fremstår mest av alt som dagdrømmersk fan fiction fra et musikk-Norge som ikke eksisterer.

Mens den baner seg vei mot slutten på sin fundamentalt uengasjerende fortelling snubler Dryads over en rekke interessante problemstillinger som hadde fortjent større fokus, men det er likevel ikke nok til å veie opp for det faktum at filmen er bygget opp rundt en grunnleggende feilvurdering – nemlig tanken om at popmusikk betyr det samme og fyller samme sosiale funksjon for unge mennesker i dag  som den gjorde for dem som var unge for ti, tjue og tredve år siden.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Thomas Heie H sier:

    Min anekdotiske erfaring fra visning i premierehelgen er at sosiale medier-tematikken gikk hjem hos jentene i tidlige tenår i salen (f.eks. et gisp i det iPhonen ble slengt i veggen på et tidspunkt og tilsvarende tydelig lettelse over at Hilde finner den igjen i gresset på vei ut). Men det var bare rundt 15 mennesker i salen, hvorav under halvparten tenåringer, i motsetning til full sal av ungdommer på premieren til f.eks. NATT TIL 17.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>