Omtale

Å velge sannheten: Jeg er Ingrid

Jeg er Ingrid har ordinær kinopremiere fredag 28. august, og vises dessuten på Cinemateket i Oslo, som en del av et retrospektiv i anledning Ingrid Bergmans 100-årsjubileum. Skuespillerinnens mest ikoniske film, Casablanca, vises på Cinematekene – et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim – fra og med denne uken. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

Jeg er Ingrid er ikke noen hyllest med krum nakke og foldede hender – ei heller en nysgjerrig granskning av en avdød stjernes privatliv. Snarere ligner Stig Björkmans dokumentar en fortrolig samtale mellom oss tilskuere og Ingrid Bergman selv.

Hun kastet ingenting, får vi vite. Notater, memoarer, fotografier, filmruller, skolebøker, tegninger; alt havnet i en eller annen skuff, i et eller annet hus der Ingrid bodde. Hun mistet begge foreldrene i ung alder, så ord og bilder ble alt som var tilbake av oppveksten i Sverige; av det som lå forut for den drømmelignende reisen til det uoppnåelige Hollywood, der hun ble oppdaget og dyrket frem av produsenten David O. Selznick (Tatt av vinden).

Når Ingrid dro på filminnspillinger, kunne hun pakke familien med seg i reisevesken og stille dem opp på nattbordet der hun sov. Hun måtte tidlig sette sin lit til at nærhet kunne handle om mer enn samvær.

Minner og bevaring, det å sette sammen bruddstykker til et hele, er et motiv i Jeg er Ingrid – fortellingen om et liv og en karriere som ofte ble misforstått og fordreid av pressen. Filmen består til stor del av allerede eksisterende opptak, hvorav brorparten er hentet fra hovedpersonens private samling.

Ingrid Bergman er et ikon fra Hollywoods gullalder, og en av filmhistoriens mest karismatiske skuespillere. Det vakre ansiktet er like avrundet og mykt som det er markant; i det ene øyeblikket barnlig og unnselig, i det neste strengt, tilslipt av livserfaring.

Fysiognomien speiler det indre. Dem som kjente Ingrid privat beskriver en sjenert person; hun flyktet inn i fiksjonene for å kunne bære andre masker enn sin egen: «Jeg tilhører denne liksomverdenen av film og teater. Jeg vil aldri forlate den,» skriver hun i et av sine mange brev. Rollefigurene bød henne med på reise, blåste henne ansvarsløst avgårde; via dem fikk hun større selvtillit i møte med andre mennesker.

Samtidig ble Ingrid trukket mot jorda hun stod på. De første årene i USA – svevende i den amerikanske drømmen – var til dels like lyssatt og eventyrlige som filmene hun spilte i. Idet hun blir truffet av den italienske neorealismens skuddsalver, og kontakter regissøren Roberto Rosselini, tar livet imidlertid en ny vending:

Kjære herr Rossellini,

Jeg har sett Deres filmer: Roma, åpen by og Befriende ild, og jeg likte dem meget godt. Hvis de trenger en svensk skuespillerinne som snakker svært bra engelsk, som ikke har glemt sin tysk, som ikke kan gjøre seg særlig forstått på fransk, og som på italiensk bare kan si «ti amo», er jeg villig til å komme og gjøre en film med Dem. (Bergman, 1980: 10)

De fire linjene ovenfor, disse smale strøkene av blekk mot papir, skulle endre alt. Ingrid hadde tidligere inngått en affære med den berømte krigsfotografen Robert Capa, og relasjonen til ektemannen, ungdomskjærligheten Petter Lindström, viste allerede synlige sprekkdannelser. Når hun dro til Italia for å spille i Rossellinis Stromboli (1950), og ble værende, kom en arktisk kulde smygende fra USA: hun hadde “forlatt” sin førstefødte, Pia, til fordel for karrieren, og ofret kjernefamilien for en simpel impuls, et streif av forelskelse. Det ble stilt spørsmålstegn rundt skuespillerinnens morskjærlighet, hva slags forbilde hun ønsket å være.

For Ingrid selv fortonte det hele seg naturligvis nokså annerledes; hun visste at hun måtte videre, at hun ikke lenger kunne bli i det overflatiske, kunstige Hollywood, men utfordre seg selv ved å spille i en annen type film – en sannere film. I prosessen med å redefinere seg som skuespiller, fikk hun tre barn med Rossellini, og alt det hun hadde bygget opp i Hollywood ble lagt i ruiner.

Skandalen gikk også hardt utover Rossellinis anseelse. I selvbiografien Mitt liv (1980) gjengir Ingrid et brev til eksmannen Petter: «Hver dag får jeg avisutklipp fra Amerika som er fryktelig lumpne og urettferdige, tåpelige og overlegne når det gjelder [Rosselini]. Husker du for noen fine kritikker han fikk for Befriende ild? At vi kalte ham ‘den lille kjempen’? Nå sier de at han slett ikke laget den filmen selv…» (Bergman, 1980: 250)

Isabella Rossellini
Isabella Rossellini

Selv om kontroversene vies mye plass, er Ingrids fortredeligheter nøkternt skildret i Jeg er Ingrid. Filmen er nødvendigvis mindre detaljert og utleverende enn selvbiografien, og hovedpersonens egne ord og bilder brytes av og til opp av ferske intervjuer, hovedsakelig med tvillingdøtrene Isabella og Ingrid Isotta Rossellini, deres bror Robertino, samt eldstedatteren Pia Lindström. Likevel er regissør Stig Björkman forsiktig med å forlate Ingrid Bergmans synsvinkel; fortellingen er hennes egen, og som tilskuere får vi følelsen at hun forteller den til oss i fortrolighet.

Björkman er en av Skandinavias fremste filmvitere og -formidlere, men noen skapende kunstner i klipperommet er han ikke. Den uttrykksfulle rytmen og temperamentet man finner i kompilasjonsfilmene til f.eks. Asif Kapadia (Senna, Amy) er fraværende; Björkman anvender de enkleste virkemidler for å lulle oss inn i historien: en inderlig, melodisk fortellerstemme, fremført av Alicia Vikander, og små sitater på en rød bakgrunn presenterer stadiene i Ingrids liv på en intim, men samtidig oversiktlig måte. Michael Nymans sedvanlig bølgende musikk bidrar til å forsterke en følelse av vemod, uten å bli sentimental. Alt er korrekt, respektfullt, rensket for unødvendig støy.

At Ingrid dro dit vinden førte henne, at hun aldri kunne slå seg til ro, står i fokus. Hun angret ikke på sine egne valg, selv når hun ble rammet av dårlig samvittighet overfor menneskene hun såret; hun tviholdt på sin egen integritet og frihet, på tross av at en hel verden talte henne imot. (Hennes virke som skuespiller havner i skyggen av dette, og for en rikere forståelse av hvordan Ingrid Bergman arbeidet, anbefales den tre og en halv times lange dokumentaren The Making of Autumn Sonata, inkludert på Criterions Blu-ray-utgave av Høstsonaten [1978].)

Jeg er Ingrid er ikke den “definitive” dokumentaren om Ingrid Bergman, men et bevegende portrett av en kvinne som konsekvent lyttet til sine egne følelser, og aldri henfalt til livsløgn. Bruken av hennes egen omfattende dokumentasjon og Björkmans uvilje mot å manipulere materialet, etterlater et rent, ukunstlet inntrykk – en kvalitet som alene gjør filmen verdt å oppsøke.

*

Kilder:

Bergman, Ingrid og Burgess, Alan: Mitt liv, Aschehoug, 1982

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>