Theeb er en oppvisning i levende vistaer

Alle filmelskere med sans for mediets visuelle utforming vet å sette pris på bruken av totalinnstillinger – eller vistaer – spesielt når disse speiler elementer i historien for øvrig. Dette forstod i hvert fall distributør Fidalgo da de kjøpte inn det arabiske ørkeneposet Theeb som er aktuell på norske kinoer.

Theeb, eller Ulven som er filmens norske tittel, er Naji Abu Nowars spillefilmdebut. Den har gått sine seiersrunder på ulike filmfestivaler siden premieren i Venezia i fjor, og tok også en snarvisitt innom Norge i forbindelse med arrangementet Arabiske Filmdager i april. Nå er den igjen satt opp på norske kinoer.

Theeb selger seg inn som en slags stilbror til David Leans mesterverk Lawrence of Arabia (1962), og flere kritikere har vært snare om å trekke denne parallellen (særlig fordi filmen er spilt inn i mange av de samme omgivelsene). Det blir nok å gape over litt mye. Historien mangler klassikerens narrative kompleksitet, og tilbyr ikke den samme lekne oppfinnsomheten i klipperytme og iscenesettelse; Theeb kan ikke grupperes med ikoniske referansepunkter av Leans kaliber bare fordi den inneholder ørkenvistaer.

Det er imidlertid lett å forstå hvorfor enkelte har tenkt i de baner. I tillegg til de åpenbare visuelle parallellene fabulerer den også over en del av Leans tematiske auteur-trekk: fascinasjonen for jernbanen, månen, kulturkollisjoner og den tynne linjen mellom galskap og heroisme. Mest av alt er det imidlertid bruken av landskap som en organisk forlengelse av temaene man ønsker å formidle. Da Lean skulle motta hedersprisen fra AFI i 1990, oppsummerte Martin Scorsese elegant noe av essenssen i regissørens vistaer:

What makes [his images] memorable isn’t necessarily their beauty – that’s just good photography. It is the emotion behind those images that’s meant the most to me over the years. It is the way David Lean can put feeling on film. The way he shows a whole landscape of the spirit. For me, that is the real geography of David Lean country, and that is why in a David Lean movie there is no such thing as an empty landscape.

theeb3

Nowar abonnerer på mye av den samme tankegangen. Der hvor regissører som Ridley Scott eller John Ford bruker tablåene på mesterlig vis til å sette menneskeskjebnene i perspektiv, mikro mot makro, velger Nowar helt spesifikke detaljer i den eksisterende naturen til å fylle de maleriske vistaene med emosjonelt innhold. Det kan han gjøre fordi fortellingen er svært enkel i sin konstruksjon:

Vi befinner oss i den ottomanske regionen Hijaz under første verdenskrig. Unggutten Theeb (Jacir Eid Al-Hwietat)  følger sin storebror Hussein (Hussein Salameh Al-Sweilhiyeenpå et guidet oppdrag for en engelsk offiser, men blant steile sandklipper møter de raskt på opprørere som tvinger dem til å gjøre noen brutale valg. For Theeb, spesielt, blir opplevelsen en nådeløs rite-de-passage.

Filmens åpning er tilsynelatende dokumentarisk, forsterket gjennom bruken av amatørskuespillere, og tilbyr et nennsomt portrett av Theeb og hans nomadefamilie i deres naturlige omgivelser. Men Nowar bruker ikke lang tid før han sniker inn iscenesettelser av omgivelsenes mytologiske kvaliteter: Når natten faller på, bades teltleiren i varmt stearinlys. Nomadene småprater under et slag brettspill av lokal art. Plutselig hører de en lyd. Hussein reiser seg og glir langsomt ut i det beksvarte mørket som omslutter leiren. Det ytres veldig lite ekspositorisk dialog. Noen sekunder senere seiler han inn i stearinlyset igjen med to ankomne gjester. Hele sekvensen formidles nøkternt, men kommuniserer mye av filmens hovedtematikk – det grensesprengende ved å dyrke hverdagsliv i såpass ugjestfrie omgivelser, det omsluttende mørket som et bilde på reisen inn i det ukjente, tilfeldighetene i skjebnene som møtes på et sted der det knapt er mennesker.

Enda tydeligere blir det når selve oppdraget igangsettes. Totalinstillinger brukes ikke bare for å sette trioens kamelferd i perspektiv, men dveler ved jevne mellomrom på detaljer i billedrammen som kan ha ekstra mening. Med god hjelp av Ulrich Seidls faste fotograf Wolfgang Thaler, dyrker Nowar ekstrem dybde og den naturlige lagdelingen i vegetasjon, sanddyner og ruvende fjell for å skape et åpent handlingsrom. Men i neste øyeblikk snevrer han seg inn på sprekker i jorden, truende knauser og knusktørr sand som knebler det oversiktlige. Jevnlig brukes spillet mellom skygger og lys som bilde på en mental kamp mellom det ukjente og det livnærende.

theeb2

Alt dette er i Leans ideologiske ånd. Men midtveis skifter filmen gir, og blir ganske uventet et intenst, katt-og-mus-aktig kammerdrama. I en trang fjellpassasje stopper handlingen opp, og fokuserer på møtet mellom Theebs følge og en gruppe voldelige opprørere. Der blir vi værende i over en halvtime, både gjennom konfrontasjoner, forsoninger, valg og livstruende utfordringer. Ja, til slutt kjenner vi nesten hver busk og steinformasjon i dette lille hjørnet av ingenmannsland. Etter å ha duvet gjennom store, åpne landskap i filmens første akt, føles sekvensen usedvanlig klaustrofobisk og tett. Det er lite dialog. Nowar stoler fremdeles på sin evne til å la bildene fortelle på egen hånd, og til å la omgivelsene kommunisere den spirituelle essenssen av Theebs utvikling.

Man kan argumentere for at alle disse valgene planter filmen trygt i en «episk» sjangertradisjon, men det synes jeg blir en altfor lettvinn kategorisering. Snarere hører den hjemme blant filmer som bruker en tilsynelatende enkel rammehistorie som utgangspunkt, men som så bekler den i et potent audiovisuelt språk – på den ene siden organisk integrert, på den andre ladet med egenverdi. Sånn sett har filmen en del til felles med kinoaktuelle Ex Machina; John Macleans strålende westernfilm Slow West (som foreløpig ikke har norsk kinodistribusjon) er en annen, kanskje enda mer relevant parallell.

I slike tilfeller fordrer det ofte ekstra tålmodighet fra tilskueren; i det minste en evne til å søke etter verdier utenfor selve kjernehistorien – som i Michelangelo Frammartinos fantastiske Le Quattro Volte (2010) eller Laura Amelia Guzmán og Israel Cárdenas Jean Gentil (2010). I Theebs tilfelle er ikke dette så vanskelig. Temposkifter, lett tilgjengelige hovedintriger og altoppslukende rollefigurer gjør filmen betydelig mer konvensjonell, rent narrativt, slik at den også kan oppleves som en universell coming-of-age-beretning (om man ikke er så besatt av vistaer som artikkelforfatteren).

Med Theeb demonstrerer Naji Abu Nowar at han er en regissør med tydelige ambisjoner som audiovisuell forteller, og at han ikke er redd for å fange den emosjonelle essensen i maleriske tablåer. Dette er ikke bare en vakker naturfilm; gjennom totalinnstillinger og detaljrikdom formidler Nowar like mye om menneskenes mytologiske bakteppe. Kjenn din besøkelsestid og se filmen på det store lerrettet om du har anledning.