Omtale

Et rustent mausoleum: Terminator Genisys

De av oss som anser James Cameron for å være actionfilmens Mozart, rammes av forutinntatt skepsis når andre skal fikle med Terminator-sagaen.

Originalen fra 1984 ble kanadierens gjennombrudd, etter en tung start med oppdragsfilmen Piranha II. I oppfølgeren, Terminator 2: Judgement Day, smeltet vedkommendes teft for adrenalinpumpende jaktscener og sentimental science fiction sammen på en måte som fortsatt savner sidestykke. Filmen cruiser fremover med en speedbåts hastighet og eleganse; effektiv historiefortelling og en musikalsk dialog mellom kamerabevegelser og klippesaks, gjør den til en sann svir: idérik, gripende og veldig morsom.

Siden den gang har lekfolk prøvd å bryte håndbak med Cameron. Forrigemann var McG (Charlie’s Angels), som skjøv serien i en ny retning med Terminator Salvation (2009), uten å tekkes fansen. Ingen jublet over Terminator 3: The Rise of the Machines (2003) heller, men selv om Jonathan Mostow neppe er filmkunstens omdreiningspunkt, var det en vellaget og mildt underholdende blockbuster.

Den meritterte HBO-regissøren Alan Taylor står bak kinoaktuelle Terminator Genisys. På tross av hans bidrag til fantasysuksessen Game of Thrones, blir det tidlig klart at han ikke egner seg for oppgaven. Den obligatoriske kampen mot maskinene innledningsvis, ligner en billig forflatning av anslaget i Judgement Day; skudd som smeller mot metall er erstattet av tyggegummiaktige ulyder; turkise og rosa laserstråler dominerer, som i et dataspill; alt er vektløst, uten bakkekontakt. Det som er tenkt å være en imponerende start på eventyret, ligner et videoessay om problemene i dagens populærfilm.

Terminator Genisys er nesten prangende pregløs, og det er fristende å knytte denne anonymiteten opp mot Taylors bakgrunn. På TV skal historier støpes i og forvaltes innenfor en gitt form, som er konsistent fra episode til episode. Regissørene er leverandører. Takket være den påkostede produksjonen, ser alle ut til å være enige om at Game of Thrones er en fryd for øyet, men bak alle de flamboyante kostymene er filmspråket i sin essens forutsigbart og skjematisk – preget av televisualitet, hvis fremste dyder er eksposisjon, nærbilder og absolutt kausalitet.

Ikke dermed sagt at man må være en John Ford eller Akira Kurosawa for å stable en vellykket actionfilm på beina, men sjangeren lener seg på spektakulære sekvenser, og krever en regissør med forståelse for bevegelsesenergi, som mestrer iscenesettelsens kunst. Taylor anvender sjeldent frenetiske klipp for å skape desorientering, og unngår abstraksjoner – som oftest en mare, med mindre Tony Scott står bak roret – men baserer seg heller ikke på lange tagninger eller dybdekomposisjoner. Resultatet blir et ingenting; oversiktlige, men platte avbildninger av sammenstøt mellom mekanikk og muskelmasse, spredt utover en innholdsløs fortelling.

Terminator Genisys starter i fremtiden (2029), der datasystemet Skynet planlegger å ta rotta på motstandslederen John Connor (Jason Clarke) ved å angripe både forfra og bakfra, i fortiden og fremtiden. Løytnant Kyle Reese (Jai Courtney) blir sendt tilbake til 1984, Los Angeles, der originalfilmens handling finner sted. I en alternativ tidslinje har T-800 (Arnold Schwarzenegger) blitt en farsfigur for Sarah Connor (Emilia Clarke), og heltinnen har ennå ikke født John, som spiller en avgjørende rolle i fremtidens kamp mot Skynet. På samme måte som Marty McFly/Oedipus spiller opp til dans mellom foreldrene i Tilbake til fremtiden (1985), må Kyle besørge at Sarah befruktes – hvis ikke står Johns liv i fare for å fordunste.

1984-delen hyller originalen, og er mørk og irrgrønn, dekorert med “pønka” periodedetaljer (her river lukten av tidlig Carpenter i nesen). En rusten, anakronistisk Arnold fungerer forbausende godt i disse omgivelsene; det er nesten poetisk at han er en dobbeltsidig museumsgjenstand, utdatert som henholdsvis maskin og “skuespiller”. Forklaringen på hvorfor det ytterste laget på terminatoren – living tissue over endoskeleton – rynkes som menneskehud, er i enkleste laget («det er organisk materiale/det bare er sånn»), men vi er ikke i salen for å sutre over denne typen lettvintheter, og for en stakket stund er det faktisk vanskelig å mistrives blant alle nostalgimarkørene. Og siden ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, er det verdt å nevne at Emilia Clarke aka Khaleesi gjør en god innsats som den ikoniske actionheltinnen – dessuten med mer kjøtt enn sener på kroppen.

Selve premisset minner om Judgement Day, og når den beryktede T-1000 atter setter jernrør i hjulene for Connor & Co, er det tydelig at filmskaperne gjør alt de kan for at fansen skal drømme seg tilbake til ungdommen, feste setebeltene og bli med på reisen videre – som dessverre blir en retningsløs og heseblesende safari i tid og rom. Taylor ligner en opplevelsessyk, men dårlig forberedt turist, ute av stand til å besøke noe annet enn de mest opplagte landemerkene. I stedet for å utforske Camerons mytologi, og dras mot uoppdagede steder i fiksjonsuniverset, er filmen et samlebånd med tynnslitte greatest hits.

Terminator Genisys føyer seg inn i rekken av parasittiske, temapark-lignende franchise-filmer, kynisk konstruert av mektige pengefolk. Nå ligner jeg naturligvis en av plageåndene som benytter enhver anledning til å rope om at Hollywood er i akutt krise, men når en formelig kan se for seg forslagskassas forflytning rundt møteromsbordet – «hvilke ingredienser med for at dette blir en ny Terminator?» – har filmen et problem. I likhet med X-Men: Days of the Future Past (2014), utnytter Terminator Genisys tidsreise-konseptet til å kombinere gammelt og (gammelt) nytt, og samtidig peke mot fremtidens uunngåelige oppfølgere.

Filmen vil være en prequel, en sequel, en reboot og en slags remake på én og samme tid, men mister seg selv i mylderet, og har ingenting på hjertet. Når 3D-effektene ligger som en konveks hinne over lerretet, anmassende, uten kontakt med bildene, levnes det ingen tvil om at hastverksproduktet Terminator Genisys er laget på fabrikk og inneholder løse deler.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    Usj da…

    Synes forresten personlig at Camerons mest vellykkede hybrid av action og sci-fi er “Aliens”. T2 har alltid føltes FOR perfekt for meg – ettersom de har Arnold på sin side blir den ikke videre skummel, og unge Furlongs bråkjekke figur går meg litt på nervene, men like fullt ut et sjangermesterverk, bevares!

    • Deler dine observasjoner, Geir. T2 er en fantastisk film, men ALIENS tårner høyt over alle andre som den ultimate actionfilmen gjennom alle tider, etter min mening. Ja, den er rett og slett blant de beste filmene noensinne, uavhengig av sjanger (jeg kan egentlig ikke bli euforisk nok).

      Når det gjelder GENISYS, er jeg nok hakket mer positiv enn min gode kollega, men er heller ikke blind for svakhetene.

  2. Gunnar Jensen sier:

    Har sett den nye i 3D, vel 3D gjør noe med filmene som ødelegger mye. Det tar vekk mye av handlingen.
    Passer på Imax på Tusenfryd med sommerfugler.
    Det blir litt for mye gjentatte scener fra de gamle filmene. Den er bedre enn den forrige.
    Men det er nok de to første Alien filmene som er de beste. Med den første som den beste.

  3. Geir J. Olsen sier:

    TJ! Aliens er på min liste over personlige all-time top 5 favorittfilmer, ordene FULLKOMMENT ACTIONMASKINERI begynner ikke å beskrive saligheten en gang! :) At filmen i tillegg presterer å være nifs som de beste grøsserne der ute gjør det hele til en av de ytterst få sjangerfilmene som har vunnet Champions League. De fleste andre ligger og vaker nede i lavere divisjoner til sammenligning!

  4. Lars Klevberg sier:

    T2 er verdens beste film.

    Uansett, Cameron får rettighetene tilbake til Terminator om 4 år.

    Så vi får håpe han skroter Avatar filmene og lager mer T2 og Battle Angle.

    L

  5. Frode Løes Hvatum sier:

    Så så, Lars Ole. Sååå dårlig var den ikke. En del av action sekvensene synes jeg var absolutt fengende, og denne filmen vet hva den er. Dermed blir det en deilig dæsj med tounge in cheek også som den absolutt trenger. Men selvfølgelig er den overhodet ikke i nærheten av T2.

    Jeg håper allikevel at når Cameron får tilbake rettighetene at han tar og gjemmer de et hemmelig sted sånn på bunn av havet slik at ingen noen sinne igjen kan lage mere middelmådighet av dette franchiset. Så kan han leke videre i Avatar verdenen sin, og T2 kan få hvile på tronen sin.

  6. Michael Wynn sier:

    Dette var en glimrende anmeldelse som oppsummerer mitt inntrykk av filmen. Manus var helt ræva og den prøvde kynisk å spille på storheten til gamle klassikere. I tillegg var action sekvensene masete. Det eneste som fikk meg i godt humør var arnolds smil. Ellers en drittfilm.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>