Kortfilmfestivalen i Grimstad: Fem anbefalinger

I dag går Kortfilmfestivalen i Grimstad av stabelen – et knutepunkt for norske filmarbeidere. Nedenfor kommer vi med fem anbefalinger fra årets program.

Sørlandsidyllen gir Kortfilmfestivalen i Grimstad en unik aura av ferie og trivsel. Er været pent, vil byen vise seg fra sin aller beste side. Men mellom turene med reketråleren og overprisede ølserveringer på Hestetorget, lusker mange nervøse filmskapere rundt; spente på å overhøre oppmuntrende eller nedstemmende betraktninger om det de har laget. De forskjellige juryenes priser, som deles ut på avslutningsseremonien, er én ting; det er responsen fra publikum og kolleger under de utallige mingleseansene som veier tyngst. Her avgjøres det om du er et talent eller et blaff; om NFI har kastet penger ut av vinduet eller skutt gullfuglen; om utvelgelseskomiteen har vært edru eller ikke. Noen er høylydte, andre hvisker – de fleste er nådeløst ærlige.

Kortfilmen har en sterk posisjon i Norge. Først og fremst fordi vi produserer mye bra og interessant i dette formatet, som ikke tar samme hensyn til målgruppe som den mer kommersielt orienterte spillefilmen, og som takket være sine kostnadsbegrensninger er enklere å stable på beina for dem som ennå ikke har etablert seg i bransjen. Ved siden av muligheten for å skape kunst, kan kortfilmen være en forlengelse av filmutdannelsen, eller en slags privatskole for dem som aldri ble antatt ved en av institusjonene.

Unge som gamle, høyt kvalifiserte og amatører; alle som sender inn filmene sine til vurdering i Grimstad, stiller på en måte likt. Av den grunn er det så godt som umulig å forutse høydepunktene på kortfilmprogrammet; de mest spennende overraskelsene kommer ofte fra umeritterte filmskapere, og dem er det vanskelig å møte med spesielle forventninger.

I tillegg til kortfilmene fra inn- og utland – som er festivalens hjerte – byr imidlertid Grimstad også på en rekke andre visninger og arrangementer. Under finner du fem anbefalinger fra årets program, inkludert to norske kortfilmer vi har troen på.

*

Førpremiere på Asif Kapadias Amy

Asif Kapadias (Senna, 2011) dokumentar om jazzsangerinnen Amy Winehouse var et av de mest omtalte filmene under årets Cannes-festival. Filmen kommer på norske kinoer i august, og får en eksklusiv førpremiere i Grimstad lørdag 13. juni (15.30). Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen beskriver Amy som «en dødsdans i slow motion», og er svært begeistret i sin omtale:

«Kapadias kollasj av mediert virkelighet – hans vage grenser mellom tilsynelatende uberørt materiale og retorisk montasje – gjør at Amy overskrider rammene en slik “rockumentarisk” biografi til vanlig begrenses av. Filmen er et samtidsdokument med overføringsverdi; en skrekkhistorie om hva høytrykket fra media kan gjøre med et menneske – være seg en helt vanlig ungdom som storøyd blar i motemagasiner, eller en stratosfærisk berømt superstjerne uten fotfeste. (…) I all hovedsak inviterer Kapadias dokumentar til innsikt og deltagelse, og formidler tragedien om Amy Winehouse med like deler kraft og verdighet.»

*

Møt David Sproxton – grunnleggeren av Aardman Animations

Kortfilmfestivalen inviterer til samtale med David Sproxton, som sammen med Peter Lord etablerte selskapet Aardman Animations i 1972, da han bare var 18 år gammel. Aardman er kjent for Wallace & Gromit, Creature Comforts og Flukten fra hønsegården (2000), og har til sammen rasket med seg hele fire Oscar-statuetter. Til å begynne med var stop motion og dukker studioets kjennetegn, men de senere årene har de også eksperimentert med digital animasjon.

Styreleder Sproxton har arbeidet som både regissør, fotograf, animatør og produsent, og gjester Grimstad som en del av juryen for internasjonal kortfilm. I den anledning vil det arrangeres en liten masterclass med Sproxton, ledet av Yaprak Morali fra animasjonsfilmfestivalen Frame by Frame. I tilknytning til samtalen, viser festivalen flere Aardman-filmer, blant annet episoder av Creature Comforts og Wallace & Gromit: The Wrong Trousers (1993).

*

Fokus på Pasolini: poesi, politikk og praksis

Skulle man bli mett på kortfilm, utgjør de mange seminarene et tilfluktssted. Et stort høydepunkt i år er fokuset på den italienske poeten og filmkunstneren Pier Paolo Pasolini, som ble drept av stadig ukjente gjerningsmenn for 40 år siden. I tillegg til sin kontroversielle filmografi – med verker som Matteusevangeliet (1964), Teorema (1968) og Salò – gav Pasolini ut både diktsamlinger, romaner, dramatikk og essays. Jamfør katalogteksten, setter Kortfilmfestivalen seg som mål å utforske det sammensatte ved kunstnerskapet via tre seminarer og tilhørende filmvisninger:

«Vi vil forsøke å belyse hvordan Pasolinis produksjon som filmskaper henger sammen med hans øvrige virke, og vi konsentrerer oss om den delen av filmografien som er mindre kjent: hans dokumentar­ og kortfilmer. Seminarene er inspirert av Pasolinis initialer, inndelt i tre p­er, for poesi, praksis og politikk. De trekker på hvert sitt vis tråder til nåtiden, ved å hente inn kunstnere og intellektuelle som diskuterer Pasolinis fortsatte relevans. Som en slags syntese avrunder vi med visning av dokumentarfilmen Comizi d’Amore («Samtaler om seksualitet») fra 1965.»

*

Marius Myrmels Der vi er

Marius Myrmel er bare 23 år, men har allerede rukket å lage tre kortfilmer av filmfestivalkaliber. Hans forrige film, Uten deg (2014), fikk hederlig omtale av fjorårets Grimstad-jury, og portretterer to brødre – regissøren selv og hans storebror, da de var barn. Ingen foreldre er til stede; vi ser bare subtile tegn på at en vag morsfigur er innom, nå og da. Hverdagens små problemer blir plutselig mye større uten voksne til stede til å sette grenser, hjelpe til med lekser, eller gi trøst. Storebror må ta ansvar; lage middag og ringe rundt til andre foreldre på fotballaget for at lillebror skal få skyss til en viktig kamp. Det er en rå og uflidd film, som bærer bud om en modig stemme.

Myrmels nye kortfilm, Der vi er, skildrer det skjøre og usikre ved et ungt parforhold som settes på prøve: Hva må til for at brutt tillit skal gjenopprettes? Vi har stor tro på Myrmel, og er spente på om Der vi er vil bekrefte at han er en filmskaper som lykkes med å nærme seg det vanskelige ved å være menneske.

*

Kajsa Næss’ It Was Mine

«It Was Mine er noe så sjeldent som en norsk filmadaptasjon av en Paul Auster-novelle. Da Auster var i Oslo i 2002 for å holde et foredrag på Cinemateket, hadde jeg allerede fått ideen til å lage en film basert på en novelle fra The Red Notebook (1995), en av bøkene hans der han gjenforteller historier fra virkeligheten, som alle handler om tilfeldigheter. Men med et verdenskjent navn som Auster er det ikke nødvendigvis så lett å få filmrettighetene, så jeg troppet opp utenfor Cinemateket da han var i byen, for å forsøke meg på å overbevise ham – in person. Jeg rakk bare å få et lite minutt av hans tid, før han forsvant inn på Cinemateket. Men noen uker senere tikket det likevel inn en hyggelig fax fra agenten hans, hvor det stod at jeg fikk lov å lage filmen. Og nå, nesten ti år senere, kommer den endelig til liv.»

Dette fortalte regissør Kajsa Næss til Montages, da vi besøkte produksjonsselskapet Mikrofilm i fjor høst. Animasjonsfilmen og Auster-adaptasjonen It Was Mine beskrives som underfundig og leken, og preges av ulike analoge animasjonsteknikker. Vi satte stor pris på Næss’ forrige film, den Amanda-nominerte Du velger selv (2013), og gleder oss til å se hvilke animerte krumspring hun gjør med It Was Mine.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Petter Trobe sier:

    Vil absolutt anbefale Eyes Wide Open også! Fantastisk fin mørk komedie :)

  2. Geir J. Olsen sier:

    Heia Egil Pedersens “Det syke dyret” :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>