Omtale

Energisk, men vimsete Jurassic World

Colin Trevorrows Jurassic World skulle i utgangspunktet ta oss tilbake til et høyt elsket univers som ikke hadde blitt utforsket på kinolerretet siden 2001. Men til tross for uante mengder energi, roter den seg bort i ting som snarere motsier de foregående filmene.

Vi har fulgt utviklingen til denne fjerde Jurassic Park-filmen med argusøyne her på Montages. Ikke bare er Steven Spielbergs original (1993) et høyt elsket verk i redaksjonen – for undertegnede står den som en av filmlivets mest omveltende opplevelser. De undervurderte oppfølgerne The Lost World: Jurassic Park (1997) og Jurassic Park III (2001) videreførte historien på en elskverdig måte, men treeren er nå så gammel at den kunne vært konfirmert. Ikke rart mange fans har sultet seg til skinn og bein for å oppleve flere ekskursjoner til dette altoppslukende fiksjonsuniverset.

Dessverre har ikke sulten vært påtrengende nok til å overse en del urovekkende signaler – fra de første lekkasjene om filmens premiss til de siste trailerne og klippene som vaket i ren kitsch. Riktignok har man funnet en viss trygghet i uttalelsene til Colin Trevorrow – som ved flere anledninger har påpekt sitt fanforhold til originalfilmen – og det er ikke uten lettelse vi kan konstatere at filmen som helhet er betydelig bedre enn promomaterialet gir inntrykk av.

Jurassic World har et energisk driv, og løftes av effekter som er langt mer organiske enn CGI-helvetet vi hadde fryktet. Samtidig kaster den seg hodestups ut i en rekke problemer som regelrett bedrar de tre første filmene – stikk i strid med Trevorrows eget postulat. Hvorvidt det er regissøren selv som må ta skylden, eller om han ikke har vært sterk nok til å motstå press fra dresskledde studiosjefer, er vanskelig å si.

Åpningen står igjen som filmens suverene høydepunkt – i seg selv en varsellampe. Etter en kort og intetsigende prolog, lander vi raskt på Isla Nublar, 20 år etter katastrofen med Jurassic Park. John Hammonds opprinnelige visjoner er erstattet med noe enda mer ambisøst for å tiltrekke et blasert publikum som ikke lenger lar seg imponere av T-Rexer og brachiosaurer.

Mens vi følger søskenparet Gray (Ty Simpkins) og Zach (Nick Robinson) fra fergen til de gigantiske portene og hotellrommet inne i parken, glir John Williams‘ ikoniske hovedtema elegant fra seksjon til seksjon, som om filmen er klippet til musikkens synkroniseringspunkter. Grepet lokker på gåsehuden, men dette er først og fremst Williams’ og nostalgiens fortjeneste. Mesterkomponistens tilstedeværelse setter Michael Giacchinos anonyme originalmusikk i et enda dårligere lys gjennom store deler av filmen mens den febrilsk prøver å kravle seg gjennom retningsløse og tilnærmet tilfeldige akkordskifter.

Her ligger også filmens hovedproblem, mer generelt. Jurassic World ønsker åpenbart å respektere fiksjonsuniverset den utspiller seg i, men klarer ikke å omsette hyllesten i filmspråket. En godt eksempel er fraværet av alt som handler om awe and wonder. Trevorrow forsøker seg riktignok på “opplevelsessekvenser” med jevne mellomrom, men ingen av dem er tilstrekkelig lange til å sette seg i kroppen. I stedet har man valgt å fokusere på et rent action-orientert plot som kretser rundt teknologi og genetikk. I motsetning til de tre foregående filmene, finnes det ingen omsluttende, sanselige øyeblikk som de mer oppjagede sekvensene kan bryte med. Nå er det ingenting galt i å tilnærme seg materialet på en ny måte  – kanskje er det til og med nødvendig – men Trevorrow bedrar den smakfulle oppskriften som gjorde trilogien så apetittvekkende.

Videre har man forsøkt å reprodusere en del narrative komponenter fra originalfilmen: Det sparkes i glass for å holde udyret på avstand, det tennes rødtintede nødbluss, man omringes av velociraptorer og betrakter oppjagede gallimimus som formelig skyller over irrgrønne gress-sletter. John Hammond er gjentolket i den indiske entreprenøren Simon Masrani (Irrfan Khan); den griske advokaten Donald Gennero finner sitt speilbilde i den stramme ansvarshavende Claire (Bryce Dallas Howard); søskenparet Tim og Lex er erstattet med søskenparet Grey og Zach. Vi får til og med noen glimt av den opprinnelige parken (for øvrig et annet høydepunkt). Problemet er at rollefigurene ikke agerer med hverandre i særlig grad, og når dialogen føles platt og konvensjonell, er det lite som kan inspirere oss til å investere følelser i fortellingen.

Jurassic World ligner egentlig én eneste lang actionbølge der magesuget settes i høysetet, men hvor er det blitt av oppfinnsomheten og kinetikken som preget Spielbergs original? I stedet ruller den som et skranglete samlebånd fra scener som kan minne om militære skytespill til jaktsekvenser i høy hastighet, uten et eneste tegn på sømløse overganger og narrativ rytme. Det hele fremstår som vimsete og frenetisk.

I de tre første filmene dyrker man (menneskelige) antagonister som ikke nødvendigvis er onde i sine hensikter, bare villedet. I Jurassic World har man imidlertid valgt å inkludere en sikkerhetsansvarlig i rollefiguren Vic Hoskins (Vincent d’Onofrio), som er monomant opptatt av å tappe velociraptorenes potensial som biologisk våpen. Selv en strålende skuespiller som d’Onofrio makter ikke å redde dette aspektet fra å fremstå som unødvendig karikert.

Endelig presenterer filmen en konfrontasjonsfinale som helt sikkert er ment å hylle de foregående filmene, men som i stedet ender i tåpeligheter, inklusive en markant besjeling av de aktuelle dinosaurene.

Det var tiradene. Nå er ikke Jurassic World fullt så dårlig som disse innsigelsene gir inntrykk av. Snarere er den vanskelig å svelge for en fullblods fan av franchisen når filmskaperne tross alt har hatt et ønske om å yte den rettferdighet. Uansett hvor urettferdig det føles, skriker Trevorrows film etter å bli sammenlignet med forgjengerne.

Hvis man i stedet snur litt på innfallsvinkelen, og angriper Jurassic World på egne premisser, er det enklere å si noe positivt. Selv om actiontablåene ikke tilbyr den lekne kausaliteten á la campingvogn-sekvensen fra The Lost World, er de proppfulle av adrenalin. 3D-formatet fungerer utmerket som innpakning for glefsende gap og spisse klør, og kameraet tar seg ofte en virtuell rundtur rundt objektene for å skape mest mulig vektløshet. Om filmen hadde vært en attraksjon i en fornøyelsespark, hadde den levert varene.

I tillegg innfrir den kravene til en god, gammeldags creature feature, der den genmodifiserte dinosauren Indominus Rex fungerer som hovedpersonenes konstante skygge – spesielt i sine mange gåsehudfremkallende egenskaper. Slik sett har den i grunnen mer til felles med Alien (1979) eller The Host (2006) enn de foregående Jurassic Park-filmene. Skal man glede seg over Jurassic World, er man derfor nødt til å gi slipp på forventninger og personlige krav til hva fiksjonsuniverset skal bestå av.

Et potensielt motargument mot innsigelsene ovenfor kunne vært at man tross alt trenger å gjøre noe nytt; det er kun et begrenset antall historier man kan lage med dette premisset uten at det blir altfor absurd (den Godzilla-aktige San Diego-sekvensen i The Lost World var mer enn overdrevet nok for de fleste). Et legitimt argument, men det betyr ikke nødvendigvis at større er bedre. Kunne man anvendt universet til å fortelle en mer intim historie – én enkelt mann mot et par dinosaurer i et jungellandskap, for eksempel? Da hadde man sannsynligvis trengt en betydelig mer visjonær regissør; vi kan bare forestille oss hva for eksempel Gareth Edwards eller James Cameron ville gjort i denne alternative verdenen.

Jurassic World metter ikke sulten etter fiksjonsuniverset vi en gang forelsket oss hodestups i, men til tross for sin vimsete struktur, pruster og peser den som en T-Rex i de mange actionsekvensene. Filmen er litt som pasta: Den metter bra mens du spiser, men du blir sulten igjen straks etter middagen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Knut Olav Murberg sier:

    En i høykant slitsom film, hvor actionsekvensene overlappes så raskt at man fort blir lei. Men nå er jo blockbusterne blitt sånn..det pøses på, uten omtanke for oppbygging av suspense.

    I tillegg til det du nevner, fant jeg det problematisk at alle dinosaurene var så himla blodtørstige. Spesielt dråpen som fikk det til å renne over, og som var desidert verste sekvens i filmen – de flyvedinoene, som i hovedsak levde av fisk, som 10 sekunder etter de slipper løs flyr rett mot folk for å drepe mest mulig.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>