Omtale

Distribuer denne! The Strange Color of Your Body’s Tears

The Strange Color of Your Body’s Tears er en kirurgisk anlagt undersøkelse av giallo-sjangeren, signert det belgiske regissørparet Hélène Cattet og Bruno Forzani.

Den italienske sjangeren giallo er høyt elsket blant både kresne cineaster og kultfilmfans, og selv om dens etterlevninger kan spores i mye kontemporær skrekk, hører det til sjeldenhetene at noen hyller, eller snarere diskuterer sjangeren slik Cattet og Forzani gjør i The Strange Color of Your Body’s Tears – en blodfull nytelse, som fortjener de beste visningsforholdene man kan forestille seg.

Etter festivalvisninger i Locarno, Toronto og London høsten 2013, har filmen så godt som forsvunnet fra jordens overflate. Foruten Belgia, Frankrike, Luxenburg og Tyskland, har ikke The Strange Color of Your Body’s Tears fått ordinær kinodistribusjon noe sted, og det er neppe mange som har registrert den utmerkede amerikanske Blu-ray-utgivelsen (fra Strand Releasing).

At filmen har blitt en obskuritet, er helt naturlig. Cattet og Forzani henvender seg til et nisjepublikum, og den trassig usammenhengende fortellingen vil trolig fremmedgjøre mange. Samtidig vil dem som aktivt oppsøker ytterkantene av filmmediet – som gjester festivaler og cinematek for å bli overrasket og utfordret – være sikret en uforglemmelig opplevelse. Filmskapernes ekstraordinære bruk av bilder og lyd pakker seg rundt tilskueren, og selv om en trygt kan kritisere prosjektet for å være selvopptatt og enerverende, er det lite trolig at noen vil trekke på skuldrene i likegyldighet.

Tidligere i vår fikk nysgjerrige cinematekgjengere slukket tørsten med Jean-Luc Godards fabulerende 3D-essay Adieu au langage (2014), men vanligvis er det en sjeldenhet å kunne se ny eksperimentell film på stort lerret i Norge. Det vil være utenkelig å sette opp The Strange Color of Your Body’s Tears på ordinær kino, men alternative visningsarenaer som cinemateker, festivaler og filmklubber bør snarest bite seg merke i tittelen. Cattet og Forzanis prosjekt er for smalt til å kunne påkalle seg bred oppmerksomhet, men for fans av annerledes horror er dette en begivenhet.

Nedenfor kan du lese vår omtale av filmen.

Skjermbilde 2015-06-15 kl. 12.03.16

*

Cinema plethora

Hélène Cattet og Bruno Forzani gjorde seg bemerket blant horrorfansen med debuten Amer (2009), en hyllest til italienske gialli, forbundet med navn som Dario Argento, Mario Bava og Sergio Martino. Med The Strange Color of Your Body’s Tears beveger de seg videre i samme spor, med økt intensitet.

Denne gangen virker interessen for det motiviske ved sjangeren nesten manisk; filmen er innestengt blant speil, glassmalerier og mønstrede tapeter i jugendstil; et estetisert skrekkabinett, så kryptisk for uinnvidde at det nærmest er påkrevd at tilskueren kan sin giallo-liturgi.

Businessmannen Dan Kristensen (danske Klaus Tange) kommer hjem fra en lengre reise, og oppdager at kona er forsvunnet. En politibetjent undersøker leiligheten, og mye tyder på at det ligger en kriminell handling bak – kanskje til og med et drap. Utover dette, er det umulig å si noe om handlingen i The Strange Color of Your Body’s Tears. Som i Argentos mest stiliserte, psykedeliske filmer (Suspiria, Inferno), flyter fortellingen ut i en audiovisuell malstrøm.

Amer var til dels ren pastisj; glitrende utført, men også litt kraftløs. The Strange Color of Your Body’s Tears dekonstruerer giallo-ikonografien, og utforsker dens potensial på en helt annen måte. Det er som om Cattet og Forzani har tatt på seg plasthansker og munnbind, og dratt med sjangeren inn i et laboratorium for å ta blod- og vevsprøver; skjære av og sy sammen kroppsdeler på nye, makabre måter.

I en spesielt minneverdig – og uforklarlig – sekvens, møter vi etterforskeren i et mørkerom mens han spoler seg frem og tilbake for å finne det perfekte øyeblikket i en video med Kristensens forsvunne hustru. Det faktiske opptaket og vedkommendes fantasi flettes inn i hverandre via en slags filmisk runk, som “spruter” idet bildet får inverterte farger og går i oppløsning – som om det er i en tilstand av plethora. Dette er cinefil pornografi; så overregissert og kåt på seg selv er filmen, at det mest desperate studentarbeid virker impotent i sammenligning.

Fra tid til annen anvender Cattet og Forzani split screens – løftet fra Brian De Palmas verktøykasse – for å montere elementer ved siden av hverandre, slik at de danner oversiktelige diptyker og triptyker. Denne organiseringen av “materialet” står i kontrast til de kaleidoskopiske effektene fra tittelsekvensen, som på sin side setter tonen for filmens elliptiske fortellerstil. Dialektikken mellom det hypnotiserende kaotiske og det nitid strukturerte – til og med kontrollerte – er betegnende for hvordan man som tilskuer opplever The Strange Color of Your Body’s Tears. Filmen er en fryktinngytende tivoliattraksjon, stramt tilskrudd av fagfolk for å ikke spore av underveis.

Er man kjent med gialloens “motivorama” – oppsperrede øyne, svart hår, pulserende vener, hansker, glasskår, speilblanke knivblader, teaterblod, progrock – vil man kunne møte Cattet og Forzanis prosjekt som en velkuratert utstilling om den kultforklarte sjangerens billedverden, og samtidig ta fiksjonsuniverset inn over seg; føle på teksturene og la seg villede i det filmatiske hurlumheihuset. (Det er ikke vanskelig å se for seg The Strange Color of Your Body’s Tears som en installasjon – man formelig vandrer rundt i filmen.)

Filmens betoning av kropp og kjønn er forankret i en banal tematikk, som i motsetning til den kryptiske fortellingen er umulig å misforstå. Typisk for nesten all klassisk horror, er det koblingen mellom kvinnelig seksualitet og død – det forlokkende, men samtidig frastøtende ved the monstrous feminine, sett fra et forkvaklet mannlig blikk – som igangsetter filmens grusomheter. Tenk, morderens stikksår ligner gapende vaginaer!

Cattet og Forzani beskjeftiger seg med “urscener” om opphisselse og påfølgende skamfølelse, men der flere av de autentiske giallofilmene “nyter” å drepe sine skrekkslagne kvinner, preges The Strange Color of Your Body’s Tears av en kledelig postmoderne distanse, og sørger for å gjøre oss bevisste på vår egen posisjon som passive kikkere: Vi er alle voyeurer i det ansvarsløse mørket osv. Disse manøvrene må imidlertid ikke forveksles med kompleksitet eller dybde; de gjør lite annet enn å understreke regissørenes forståelse for sjangerens (ofte tvilsomme) tradisjoner.

Heldigvis anvender Cattet og Forzani spisskompetansen til å blåse liv i filmen sin. Selv på sitt mest innforståtte og nerdeinterne er The Strange Color of Your Body’s Tears leken og uforutsigbar, og i enkelte øyeblikk pusles de audiovisuelle brikkene sammen på en nesten ubeskrivelig original måte.

***

Tittel: The Strange Color of Your Body’s Tears (2013).
Regissør: Hélène Cattet og Bruno Forzani.
Internasjonal festivalpremiere: Locarno Film Festival, 2013.
Distribusjonsstatus: Står uten norsk kino-, video- eller cinematekdistribusjon.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Even G. Benestad sier:

    Det er ikke så rart at denne filmen forsvinner inn i glemsel for når alt kommer til alt er det lite annet enn pene bilder og fiffige løsninger. Giallo har aldri dreid seg om sofistikert historiefortelling, men sjangeren har alltid tatt rot i Agatha Christie aktige mysterier det for publikum er mulig å følge. Visuelt har de alltid skilt seg ut med en egenart i bruk av kamerabevegelser, fantastiske locations og frekke kostymer. Blant annet har morderen som regel frakk, mørke hansker og hatt. Drapene og utførelsen av dem i seg selv er en viktig ingrediens i universet. Sjangeren ble skapt av Mario Bava(trolig var han inspirert av Arne Mattsson) og sendt til kapitalskyen av Dario Argento noen år senere.

    Andre sterke regissører innen Giallo er Sergio Martino og ikke minst Lucio Fulci.

    The Strange Color fremstår i det minste for meg som en stiløvelse satt sammen av opptak originalt tenkt til en reklameserie for Christan Dior.

    Filmen mangler atmosfære og ikke minst oppbygging. Personlig syntes jeg den var direkte kjedelig til tross for noen fine scener fra tid til annen.

    • Jeg synes da THE STRANGE COLOR OF YOUR BODY’S TEARS leverer sterkt på «egenart i bruken av kamerabevegelser, fantastiske locations og frekke kostymer»! Jeg skjønner hva du mener med Christian Dior, for det visuelle er tidvis virtuost på en mer moderne måte enn i gamle gialli på lavt budsjett, men samtidig har bildene masse tekstur, og originaliteten i det helhetlige uttrykket er i mine øyne langt unna reklameestetikk.

      At fortellingen er mangelfull er jeg selvfølgelig helt enig i, men for min del er den omsluttende audiovisuelle opplevelsen mer enn nok i dette tilfellet. Hva synes du om AMER? Jeg hadde mer blandede følelser overfor den.

    • Geir J. Olsen sier:

      Har ikke sett THE STRANGE COLOR selv men Lars Ole tok et spørsmål ut av munnen min: sett AMER? Mening?

  2. Jeg må si meg mest enig med Even her. Nå har jeg endelig sett THE STRANGE COLOR og ble bortimot like skuffet som over AMER. Begge filmene ser vitterlig fantastiske ut, og jeg husker en flammende begeistring for traileren til AMER, inntil det viste seg at filmskaperne var mindre opptatt av å integrere motivene i en engasjerende kontekst. Giallo-tradisjonen som Cattet og Forzani åpenlyst tilber estetisk, handler tross alt like mye om å knytte de velkjente motivene inn i banalt fengende thrillerplott. Det er totalt fraværende i THE STRANGE COLOR og AMER, som begge er fantastiske å se på, men som ikke baseres på materialer som er i stand til å gjøre det annet enn interessant på et estetisk konseptuelt plan. Både THE STRANGE COLOR og AMER burde vært gjort som kortfilmer.

    Tenk om Cattet og Forzani isteden hadde løftet blikket litt, og våget å bruke det samme deilige filmspråket i et thrillerprosjekt basert på et spennende manus, gjerne med utgangspunkt i et rendyrket giallo-plott. DET ville jeg elsket å se.

  3. Even G. Benestad sier:

    Lars Ole: Jeg prøvde å se Amer… Jeg ga opp etter 20 min. Det er masse form og stil, men det finnes knapt tegn til narrativ og dette er faktisk noe som driver de fleste Giallo. Selv om det selvsagt ofte er både enkle, og ganske banale plottlinjer er det alltid en progresjon man lett kan følge. De beste og mest kjente filmene innenfor sjangeren er tydelige på dette. Hvis du virkelig ønsker å se Giallo som svinger vil jeg anbefale deg Lucio Fulcis mesterlige Don’t Torture a Duckling som bringer stil og narrativ sammen på en elegant måte. Hvis du skal tilbake til røttene så ta en nærmere titt på Mario Bavas The Girl Who Knew to Much. Det er en interessant sjanger der det ble laget gode filmer både før og etter Dario Argento gjorde den hyper kommers med sin The Bird With a Crystal Plumage…

    • Men Even, de første 20 minuttene av «Amer» er jo de klart beste! Husker jeg satt som et tent lys veldig lenge, før filmen sporet av etter hvert.

      Jeg tror ikke Cattet og Forzani forsøker å lage klassisk giallo. De er nok hovedsakelig inspirert av Argentos flamboyante stil, og denne får strengt tatt mest spillerom i “ikke-giallo”-filmene hans, som «Suspiria», «Inferno» og «Phenomena». At Cattet og Forzani eksperimenterer med motiver fra giallo-sjangeren, gjør ikke at de er nødt til å inngå en kontrakt om å oppfylle “sjangerkravene” – det er i alle fall min mening.

      Dessuten synes jeg generelt at plotet er det minst interessante ved så godt som alle italienske skrekkfilmer. Fortellingene er som oftest skjematiske og forutsigbare, og skuespillerne er så ihjeldubbet og overgestikulerende at jeg har vanskelig for å leve meg inn i karakterene og deres drama. Når jeg likevel elsker mye italiensk horror, er det utelukkende på grunn av scenografien, kostymene, lyssettingene og musikken. Og på disse områdene synes jeg «The Strange Color of Your Body’s Tears» leverer som bare det!

      Ikke dermed sagt at filmen ikke hadde løftet seg med en spennende fortelling – da hadde den kanskje blitt et mesterverk – men for meg er altså glasset mer halvfullt enn halvtomt.

  4. Even Benestad sier:

    Tears er helt klart en Giallo!

    Det er bare en svært dårlig formidlet en. Til og med tittelen peker på Giallo som var en sjanger preget av lange titler som: Your Vice is a Locked Room and only I have the Key, Short Night of Glass Dolls, A Lizard in a Woman’s Skin og The Case of the Scorpions Tale… Det er et par gode scener i Tears! For all del! Eksempelvis der en karakter trekker et glass langs takk for å lytte til mannen som roter rundt i en mellometasje. Dario Argento gjennomsyrer hele prosjektet, men Argento hadde (i det siste har han spydd ut dritt) en unik evne til å skape pussig fornuft av det reneste nonsens.

    Gjør man en dramaturgisk analyse av eksempelvis Inferno er det ikke vanskelig å komme frem til at den er hinsides idiotisk. En dame leser en bok, går og med en gang er det i gang fordi hun har kjent en pussig lukt. Filmen bæres frem av et visuelt språk som fremdeles står som noe helt for seg selv. For øvrig er det Mario Bava som har lyssatt Inferno og regissert undervannsscenen.

    Cattet og Forzani gjør virkelig så godt de kan for å skape atmosfære og stil som på en eller annen måte skal tygge seg gjennom de rustne plottene. Dessverre er det slik for meg at de trolig hadde gjort seg bedre som formidlere av parfymereklame.

    Sist, men ikke minst burde Dario Argento skaffe seg en fiskestang og legge filmkarrieren på hyllen før han totalt svartmaler sitt navn og rykte.

  5. Christopher Kjølberg sier:

    Jeg bestilte “The Strange Color of Your bodys tears” på Amazon kun basert coveret. Og dette er nå en av mine favoritt filmer, det samme gjelder Amer som jeg så for noen uker siden. Jeg tror grunnen til at min reaksjon er så annerledes enn de fleste andres, er fordi jeg hadde lest noen av den negative kritikken før jeg så filmen. Det var hovedsakelig at filmen er veldig style-over-sustance, den har et ikke-eksisterende plot osv. men jeg hadde ikke lest om at den var inspirert av gialo.

    Så det jeg forventet var noe lignende Jodorowsky/Lynch. Og jeg vil argumentere for at begge filmene har noe trekk fra disse regissørene. Jeg har dessverre ikke sett så mye gialo, kun en del Argento og jeg vil si at det sannsynligvis er noen trekk fra ham og,visuelt sett. Men jeg kan derfor ikke si noe om hvordan disse filmene er i forhold til andre gialo filmer.

    Når det gjelder kritikken til disse filmene så føler jeg at de fleste henger seg for mye opp viktigheten av et plot. Jeg mener at film, på grunn av sitt audiovisulle natur, ikke nødvendigvis må være et historiefortellende medium. Jeg tror problemet er at det er et plot i filmene, men at det er veldig nedprioritert og det kanskje ville være lettere å akseptere filmene hvis det ikke var noen. Jeg tror derfor at det hjelper å referere til f. eks Kenneth Anger og lignende artsy fartsy filmskapere når man snakker om disse to filmene.

    Hvis du ikke vet hvem Kenneth Anger er, så søk ham opp på youtube. Tenker spesifikt på kortfilmene: “Inauguration of the pleasure dome” og “Lucifer Rising”

  6. Dag Sødtholt sier:

    Nå har jeg endelig sett Amer og måtte flire når jeg så Lars Oles kommentar: “Men Even, de første 20 minuttene av «Amer» er jo de klart beste! Husker jeg satt som et tent lys veldig lenge, før filmen sporet av etter hvert.” Jeg syntes nemlig at de siste 45 minuttene (eller så) var de beste! Filmen er da også litt av en Rorschach-test. Jeg er slett ikke sikker på hva jeg mener om den. Det var meget tough going – virket som en kunstfilm på fullstendig overdrive, nærmest en eksperimentell film – og ekstremt vanskelig å fatte hva som utspilte seg, og jeg savnet en slags menneskelig kjerne å klamre meg til, på linje med hvordan Elle Fannings medfødte engasjerende utstråling skapte en menneskelig rød tråd gjennom den visuelle poesien i The Neon Demon. I den tredje historien, som altså tok opp rundt regnet den siste halvparten av filmen, roet filmen seg ned og gjennom noen for en gangs skyld normale nærbilder kunne man identifisere seg lettere med hovedpersonen samtidig med at historien ble noe klarere. Her var det mange gode ideer mener jeg, spesielt hvordan vinden rev kjolen hennes i stykker under drømmescenen i drosjen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>