Cinemateket ved Norsk filminstitutt – et filmens nasjonalteater

Fredag 29. mai presenterte kulturminister Thorhild Widvey regjeringens nye filmmelding. Denne har allerede skapt mye uro – særlig for Cinemateket i Oslo, som kulturdepartementet ønsker å separere fra Norsk filminstitutt. I denne kommentaren argumenterer tidligere NFI-ansatt og cinematek-arbeider Erlend Jonassen for hvorfor forslaget bunner ut i ren uvitenhet.

*

Som var det en naturlov eller Guds landeplage: Omtrent hvert sjuende år kommer de store statlige omorganiseringene i filmpolitikken. 1993, 2001, 2008… Naturligvis måtte også 2015 hjemsøkes – denne gangen med tydelig stempel og hilsen fra Høyre og Frp. Offeret ble Cinemateket og alle andre publikumsaktiviteter ved Filmens Hus. Huset som en filmens høyborg skal bort, og argumentet er at NFI må “spisses”. Det er politisk nytale for å gå løs med blyantspisseren, slik at knapt stumpen blir tilbake.

Mange, men ikke alle politisk initierte omorganiseringer er like dumme. Trond Giske var en mann med handlekraft og visjoner og åpen pengepung på filmfeltet, og gjorde mye bra for norsk filmproduksjon i 2008. Men også han neglisjerte filmformidling, og gjorde sine tabber da det norske filmarkivet i sin helhet ble overført fra NFI til Nasjonalbiblioteket. Dette skapte et skille mellom filmarkivet og dets selvsagte visningskanal Cinemateket. Dette har likevel vært til å leve med. Om ikke samarbeidet mellom NFI og Nasjonalbiblioteket har vært knirkefritt, så har det da likevel vært et samarbeid. Og det i en tid da både Cinemateket i Oslo og mange av de regionale cinematekene i Norge kan vise til en økende publikumsoppslutning.

Nedleggelsen av Cinemateket i Oslo som en del av NFI har raskt vakt protester. Støttegruppa på Facebook nærmer seg 10 000 i løpet av kort tid, og mange rister på hodet over kulturdepartementets uvitenhet. Jammen, jammen, sier statssekretær Bjørgulv Borgundvaag i samme departement, vi skal jo ikke legge ned Cinemateket, vi skal bare legge det ned som en del av staten. At det nødvendigvis innebærer at de må si opp alle som jobber i Cinemateket, inkludert kinoteknisk personale med omfattende og sjelden filmkompetanse, nevner han ikke – det er underforstått. Han regner med at gode krefter vil lage et spleiselag, kanskje leie en kino eller noe sånt, og så kan de jo søke penger hos pengesekken NFI, som sikkert vil tilgodese sitt gamle cinematek med en million eller to. Ja, han nevner naturligvis ikke beløp, men hvis vi skal ta utgangspunkt i midlene som har blitt bevilget til de regionale cinematekene i Norge, dreier det seg virkelig om småpenger.

Slaget om det nasjonale cinemateket i Norge er ikke tapt. Vi må håpe og tro at dette forslaget bunner i uvitenhet og i politiske ønsker om å finne på litt handlekraftig omorganisering. Slik oppstår lett kulturdepartementale arbeidsulykker. Og departementet har jo i utgangspunktet sagt at dette skal vurderes. Så må vi også håpe og tro at de er villig til å lytte til resultatet av denne vurderingen, og skjønner hvor viktig et nasjonalt cinematek er for en nasjonal filmkultur i Norge, som i andre noenlunde siviliserte land.

«Cinema Paradiso» (1988)

Kulturinstitusjonen Norsk filminstitutt (1956 – 2016?) R.I.P.?

NFI trenger Cinemateket like mye som Cinemateket trenger NFI. Uten publikumsvirksomhet i filmformidlingsarbeidet blir NFI en ren pengesekk – en utvikling som allerede er kommet langt etter sammenslåingen med Norsk filmfond i 2008. Ifølge Filmmeldinga skal NFI nå overta de (svinnende) avgiftsinntektene fra Film & Kino og bli en enda mere «spisset» pengesekk – riktignok en pengesekk som risikerer å bli ganske slunken i takt med at inntektene fortsetter å synke.

La meg likevel flette inn litt ros for at kulturdepartementet skriver mye og pent om viktigheten av filmformidling. Det er bare så synd at enkelte tiltak peker i en helt annen retning. Filmen – “det store tivoli” – har alltid hatt vansker med å bli akseptert som kultur i Norge. Dette har jo vært under endring til det bedre de senere åra, men denne filmmeldinga er mange skritt tilbake. Uten publikumsvirksomhet tilrettelagt av fagfolk med stor kompetanse, er lite tilbake av statens innsats for filmkulturen i Norge. Det er vel og bra med støttemidler fra pengesekken, men uten forankring i en statlig kulturinstitusjon som har peiling på film og som driver et nasjonalt cinematek, vil pengesekken bli hengende i lufta.

Departementet vil avbyråkratisere NFI. Pussig da å nedlegge driften av hele Filmens Hus og et velfungerende cinematek som drives ubyråkratisk og billig. Tidligere kulturminister Åse Klevelands visjon og kongstanke var jo nettopp et samlende Filmens Hus med levende publikumsvirksomhet, cinematek og filmmuseum. Dette trenges virkelig like mye nå, tjue år senere.

Hvem hadde Francois Truffaut vært uten “oppveksten” på cinemateket i Paris? Dette bildet er hentet fra hans ode til filmskaping, «Natteffekt» (1973).

Nødvendig internasjonal forankring gjennom et nasjonalt cinematek

Det drives et omfattende samarbeid mellom verdens nasjonale filmarkiv og cinematek gjennom den internasjonale filmorganisasjonen FIAF – Fédération Internationale des Archives du Film, der både NFI og Nasjonalbiblioteket er medlemmer. Dette samarbeidet er blant annet basert på den gode tanken «at hvis du låner en verdifull filmkopi til meg, så låner jeg en verdifull filmkopi til deg». Gamle filmkopier er museumsgjenstander og må behandles med varsomhet og kompetanse.

I Norge har vi allerede gjort dette litt vanskeligere ved å skille filmarkivet i Nasjonalbiblioteket fra Cinemateket i Norsk filminstitutt. Men dette har FIAF akseptert som en norsk løsning, og fordi Cinemateket i Oslo står som en nasjonal og statlig garantist for at filmene blir behandlet slik de skal, betyr det at Cinemateket i Oslo kan skaffe kopier som også kan vises på de regionale cinematekene i Norge.

Nå består naturligvis det internasjonale samarbeidet mellom verdens cinematek av mye mer enn bare byttelån av filmkopier. En nedleggelse av Cinemateket i Oslo, som er Norges representant i dette nettverket, vil ødelegge vår sterke posisjon i utlandet. Hvis Cinemateket i Oslo skulle bli omdannet til et regionalt cinematek på linje med de andre, forsvinner basis for deltakelse i visningsdelen av dette samarbeidet. Skadelidende blir landets filmelskende cinematekpublikum, som vil miste en ikke ubetydelig del av verdens filmarv fra repertoaret. Og Norges internasjonale posisjon som del av et filmkulturelt samarbeid svekkes.

«Pandora’s Box» (1929)

Et nasjonalt cinematek er en styrke for de regionale cinematekene

NFI har hatt en koordinerende rolle i forhold til de andre cinematekene. Departementet er klar over dette, men skjønner tydeligvis ikke hva det innebærer. Jeg har nevnt at det nasjonale cinemateket også kan skaffe analoge kopier til visninger i Bergen, Trondheim, Kristiansand og Tromsø. Men NFI og Cinemateket i Oslo er ikke bare engasjert i visning av 35mm kopier. Verdens filmarv er under digitalisering, og flere og flere av filmkunstens mesterverk kan etter hvert også skaffes i digitalt kinoformat, i såkalt 2K eller 4K. NFI så denne utviklingen komme for snart 10 år siden, og startet et statsfinansiert prosjekt for samarbeid om digitale cinematekvisninger. Dette prosjektet skaffet en del av pengene til digitalt visningsutstyr til de regionale cinematekene og la til rette for en økonomisk svært regningssvarende felles import av digitale filmkopier. Prosjektet la også grunnlaget for opprettelsen av nye, rent digitale cinematek i Stavanger og Lillehammer.

Dette hadde ikke vært mulig om Cinemateket i Oslo ikke hadde hatt nasjonale oppgaver. Driften av det digitale samarbeidet – det som en tid ble kalt Torsdagsfilmen, nå bare rett og slett Cinematekene – er helt avhengig av NFIs organisasjon. Hvis ikke et aktivt cinematek også har et nasjonalt ansvar, vil det hjelpe fint lite om man lar en cinematekbyråkrat sitte igjen i NFI og forvalte pengesekken.

Filmmeldinga skal ha ros for at den slår fast at cinematekdrift i mange byer er verdifullt og skal støttes. Dette skjer etter mange års usikkerhet og ad hoc-løsninger når det gjelder finansieringen av cinematekene utenfor Oslo. La meg likevel også minne om at filmmeldinga ikke nevner at dagens nivå for statlig støtte til disse cinematekene er altfor lavt, og har stått på stedet hvil i mange år nå. Underfinansieringen fører til at de regionale cinematekene har måttet nedprioritere særlig markedsføringen, og likevel har mange av dem oppnådd bemerkelsesverdige publikumsresultater. La meg som eksempel trekke fram Cinemateket i Tromsø som ennå ikke er ti år gammelt som cinematek, men som viser sine filmer i 100 år gamle Verdensteatret, Norges vakreste kinobygning og den eldste bevarte i full drift. Verdensteatret Cinematek mottar omtrent det samme i statsstøtte nå som de fikk da de ble opprettet. Dette er bare ett eksempel – situasjonen er den samme for samtlige cinematek utenfor Oslo.

«Samsara» ble vist på Cinemateket i forbindelse med 70mm-festivalen i vinter.
«Samsara» (2011) ble vist på Cinemateket i forbindelse med 70mm-festivalen i vinter.

Et cinematek og et filminstitutt må ha en spesialkino

Tenk deg et teater uten scene, en opera uten orkester, et museum uten utstillingslokaler. Og tenk videre på et filminstitutt og cinematek uten kino. Litt absurd, ikke sant? Filmmeldinga sier: «Uavhengig av om cinemateket i Oslo skal være en del av NFI, vil det være mulig å leie kino til cinematekdriften slik at det ikke er nødvendig for NFI å ha egne kinolokaler.» Bakgrunnen er naturligvis at man vil legge ned hele Filmens Hus og flytte rest-NFI inn i en kontorblokk. Men det er faktisk svært så “naturlig” at et filminstitutt er i stand til å vise film på lerret, både for internt bruk og for publikum. Og det ikke bare unaturlig, men også ganske umulig å leie en slik spesialkino på det kommersielle kinomarkedet.

Man blir litt matt. Kjære statsråd og statssekretær, hvorfor ikke ta en tur bort på Filmens Hus for med selvsyn å oppdage en kino som kan vise all verdens utallige filmformater. Og for å møte filmvisningskompetansen som er samlet her, og som departementet foreslår fjernet. Dessuten representerer kinoene Tancred og Lillebil betydelige økonomiske verdier. NFI har til nå prioritert sine kinoer høyt, og har lagt ned et betydelig antall skattebetalerkroner for at den skal være førsteklasses utstyrt. I tillegg til at den som cinematekkino kan vise et stort antall filmhistoriske formater og standarder, var denne kinoen blant de første i landet som fikk installert digitalt 4K-utstyr (allerede i 2005). 4K er det så langt beste digitale kinoformatet, som viser film i en kvalitet som kan nærme seg 35mm-formatet.

Hvor leier du en kino som kan vise 70mm, som kan vise 3D slik de laget den på 1950-tallet, og som samtidig er til de grader oppdatert på de aller nyeste bilde- og lydformatene? Naturligvis er det en slik kino et oppegående filminstitutt må ha – de kan ikke bare “leie” den.

«A Girl Walks Home Alone at Night» er Månedens film på Cinemateket.
«A Girl Walks Home Alone at Night» (2014) er Månedens film på Cinemateket.

Samtidig må kompetansen for visning av analog film tas vare på. Bortsett fra hos de regionale analoge cinematekene, er ikke engang 35mm-visninger lenger mulig ved svært mange kinoer etter digitaliseringen, og disse stedene blir stadig færre. Den gamle kinomaskinistkompetansen er utdøende, og må bevares i et nasjonalt filminstitutt. Hvordan vil departementet få til Cinematekets svært vellykkede og internasjonalt anerkjente 70mm-festival i en leid kino? (Sånn rent bortsett fra at et cinematek uten nasjonal forankring og troverdighet aldri vil få låne disse verdifulle mastodontkopiene.)

Cinemateket er helt avhengig av filminstituttets kinoer, men Norsk filminstitutts andre virksomhetsområder er også nødt til å ha enkel tilgang til visninger på en førsteklasses kino. Det kan gjelde utlandsarbeidet som på kort varsel må kunne tilby gjester fra festivaler verden over visning av norske filmer på kino; det kan dreie seg om prøvevisninger for produksjonsavdelingen; om kurs og seminarer for utviklingsarbeidet i FilmLab, NFIs arbeid med lansering av ny kinofilm og mye mer.

La det også være nevnt at Nasjonalbiblioteket i sitt arbeid med restaurering og digitalisering av den norske filmarven er avhengig av en kontroll- og referansekino i Oslo, og i dag brukes salene i Filmens hus flittig til dette arbeidet.

Argumentene mot nedlegging av Cinemateket i Oslo som en del av NFI burde være åpenbare:

  • Uten Cinemateket mister Norsk filminstitutt sin troverdighet som kulturinstitusjon og blir en ren pengesekk.
  • Uten en statlig forankring av cinematekdriften i Norge mister Norge tilgang til mye av verdens mangfoldige filmarv gjennom internasjonalt samarbeid.
  • Uten et nasjonalt cinematek i Oslo som lokomotiv og drivkraft rammes også de andre cinematekene i Norge.
  • Uten en velutstyrt spesialkino med teknisk utstyr og kinoteknisk kompetanse til å vise all verdens mangfoldige filmformater, fra storslagen 70mm til dagens beste digitale 4K-utstyr, avskjærer vi et norsk publikum fra muligheten for å oppleve filmhistorien slik den var tenkt. Staten eier i dag en slik kino i leide lokaler i Filmens Hus. Det er økonomisk galskap å nedlegge denne, og en tilsvarende lar seg definitivt ikke “leie”, slik departementet foreslår.

*

Vi har tidligere skrevet mye om filmformidlingens vilkår på Montages. Her finner du en oversikt over disse artiklene.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Jo S. Refseth sier:

    Takk!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>