Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Orson Welles’ The Stranger (1946) vises fra og med torsdag 7. mai i Bergen, Kristiansand, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.
*
Orson Welles står som en av filmhistoriens mest myteomspunne figurer, og 6. mai er det 100 år siden hans fødsel. Som en markering av Citizen Kane-regissørens jubileum ser vi nærmere på fem utvalgte kuriositeter fra hans besynderlige karriere som filmskaper.
Bare 26 år gammel debuterte Welles som regissør med mesterverket Citizen Kane i 1941 – fremdeles en uforklarlig fullkommen film, og av mange ansett som det ypperste som er prestert innen filmkunsten. Welles ble umiddelbart stemplet av Hollywood som «gal og genial». Hans eksentriske oppførsel og egenrådige ideer ble vanskelige å håndtere for studiosystemet, og det som til å begynne med så ut til å bli en lysende karriere, ble delvis slukket av problematiske innspillinger og uløselige konflikter i klipperommet. Mange prosjekter ble bare skygger av Welles’ opprinnelige visjon, og andre rakk aldri å se dagens lys.
Welles’ filmografi som regissør preges av en ustoppelig utforskertrang, og forblir en evig kilde til oppdagelser for den nysgjerrige filmelsker. Samtidig rommer Welles’ karriere få virkelig fullendte verk, paradoksalt nok. Noen av dem er til og med direkte mislykkede, men selv på sitt mest «avkappede» besitter Orson Welles‘ filmer en energi og oppfinnsomhet som stadig inspirerer regissører over hele verden.
I listen nedenfor vender vi blikket vekk fra Welles’ mest velkjente filmer, som Citizen Kane, The Magnificent Ambersons, Touch of Evil og The Trial, og løfter i stedet frem fem kuriositeter fra Welles’ filmografi – som hver sin måte belyser regissørens brokete karriere.
*
Kortomtaler nedenfor av Karsten Meinich (KM) og Lars Ole Kristiansen (LO).
The Stranger omtales ofte som en noir, men filmen er snarere Orson Welles‘ forsøk på å lage en klassisk thriller, synlig inspirert av Alfred Hitchcock. Det er fascinerende å se hvordan Welles setter sitt umiskjennelige avtrykk på noe han selv anså som et annenrangs prosjekt; en pliktavlevering som skulle bevise at han mestret å lage sjangerfilm innenfor studiosystemets rammer. Han snubler med stil. Fortellingen er en variasjon over Shadow of a Doubt (1943); en fremmed fra «den store verden» truer med å ødelegge idyllen i en amerikansk småby, der godtroende innbyggere har vanskelig for å akseptere at de plutselig står overfor onde krefter. En fremtredende nazist, Franz Kindler (Welles), har byttet identitet og giftet seg med Harpers vakreste pike (Loretta Young). Idet Mr. Wilson (Edward G. Robinson) ankommer byen for å avsløre Kindler, må krigsforbryteren handle raskt og brutalt for å redde sitt eget skinn.
Fotograf Russell Mettys kamera danser på tå rundt hver eneste scene, og på den måten gis selv ordinære passasjer en viss potens (Metty ble senere kjent for sitt samarbeid med Douglas Sirk). Welles lykkes likevel ikke helt med å skape suspense og mystikk. Tematikken – hvordan den lille verden må ta den store inn over seg – er interessant, og Welles er kompromissløs i bruken av nazismen som motiv, bare ett år etter krigens slutt. Men filmen strammer aldri grepet skikkelig, og burde holdt kortene tettere til brystet underveis. En sedvanlig karismatisk Welles og den paddeaktige Robinson sørger imidlertid for en betydelig underholdningsverdi, og filmen ble ironisk nok Welles’ eneste kommersielle suksess som regissør. –LO
Orson Welles fulgte opp The Stranger med en ny noir i 1948, og med The Lady From Shanghai økte han de visuelle ambisjonene flere hakk – med et langt mer sofistikert filmverk som resultat. Riktignok er fortsatt plottet B-preget, og til tider ganske latterlig, men filmen har en herlig form for ironi underveis, forankret i Welles’ fortreffelige opptreden i hovedrollen. Han figurerer som en slags wrong man i krimfortellingen, som spinnes ut fra det forræderiske nettet svøpt rundt Rita Hayworths mystiske kvinneskikkelse – filmens titulære femme fatale fra Shanghai. På tross av berømmelsen til Hayworth og Welles – et stjernepar på den tiden – ble filmen ansett som en flopp da den til slutt kom på kino, to år etter innspillingen. Studioet hadde tatt kontroll underveis i produksjonen, tvunget gjennom nye opptak, og låst den endelige klippen uten en rekke av Welles’ opprinnelige visjoner.
Likevel er The Lady from Shanghai er formidabel film, og over tid har den vokst i anerkjennelse – ikke minst fordi Welles’ ofte spektakulære iscenesettelser og dynamiske samspill mellom foto og produksjonsdesign skapte flere uforglemmelige enkeltscener. Dette er best synlig i sluttsekvensen, som utspiller seg med halsbrekkende virtuositet i en labyrintisk speilhall – der den visuelle effekten fra kreativ bruk av lys og skygge, silhuetter og refleksjoner, også blir en metafor for rollefigurenes løgner. Welles’ fascinasjon for falsknerier og rollespill er en tråd i hans kunstnerskap, og The Lady from Shanghai er et ypperlig eksempel på hvordan han anvender B-filmens territorium til å utforske hvordan dette kan uttrykkes. –KM
Shakespeare-adaptasjonene til Orson Welles nyter stor respekt hos kjennere, og for Othello (1952) vant han Gullpalmen i Cannes. Som så ofte hos Welles begynner filmen der historien slutter: Den avdøde Othello hviler på lit de parade, mens giftige Jago venter på tortur. Anslaget er imponerende iscenesatt; bildenes komposisjon og dybde gir ekko til de dramatiske begivenhetene. Dette er Orson Welles drøm om Othello. Man fornemmer hvordan han har kavet seg gjennom en tykk tåke av ideer og ambisjoner, på jakt etter et uttrykk som kan formidle alt han føler for Shakespeares mesterverk.
Resultatet er en underlig, egenrådig film; ofte uforutsigbar og fri, andre ganger stiv og prekende som et fjernsynsteater. Filmspråket er påtagelig ute av rytme, som for å illustrere rollefigurenes stormfulle indre. Dette flakkende blikket er ikke en udelt suksess, men gir filmen en unik, spøkelsesaktig kvalitet, forsterket av den usynkrone dubbingen. Lyssettingen er dessuten eksepsjonelt vakker; Welles er en sann mester når han maler skygger med brede strøk, og Venezias skvulpende kanaler har sjeldent sett mer eventyrlige ut på film. –LO
I likhet med Othello, eksisterer Welles’ merkeligste film Mr. Arkadin (1955) i et utall versjoner (og i tillegg som en roman og diverse hørespill). Tre av disse har blitt utgitt av Criterion, som en del av samleboksen The Complete Mr. Arkadin (a.k.a. Confidential Report), og av disse er det den såkalte Comprehensive Version som skal ligge tettest opp mot Welles’ opprinnelige visjon. I dag er filmen notorisk for sin strabasiøse tilblivelse; Welles ble (igjen) forvist fra klipperommet, og i ettertid anså han produksjonen som en av sitt livs største skuffelser. Fortellingen kretser rundt mangemillionæren Mr. Arkadin (Welles), en slags østeuropeisk Gatsby, innsvøpt i mystikk. Ved en tilfeldighet hyrer Arkadin den amerikanske smugleren Van Stratten (Robert Arden) til å grave i fortiden hans, ettersom han ikke kan erindre noen hendelser før 1927. Van Stratten har på sin side fått vite at et potensielt bekjentskap med Arkadin er en sikker vei til rikdom.
Ikke overraskende er Mr. Arkadin et filmisk lappeteppe, preget av manglende retningssans og spenstige, men uforløste regigrep. Den fortumlende tonen speiler Van Strattens reise, og effekten kompenserer nesten for Robert Ardens sjarmløse rolleprestasjon. Det skal imidlertid godt gjøres å virkelig la seg engasjere – til dét skjemmes filmen i for stor grad av en ustø balanse mellom spenning og bred komikk. Hovedattraksjonen er utvilsomt Welles’ rolletolkning som Arkadin. Med brysk aksent gaper han over alle scenene han medvirker i: Mannen og myten er større enn filmen. –LO
Orson Welles’ karriere som regissør ble både problemfylt og ujevn etter brakdebuten med Citizen Kane i 1941. Som kjent gikk han i klinsj med produsentene på flere produksjoner, og filmene som ble fratatt ham i klippen står side om side på listen over prosjektene som aldri ble ferdigstilt. Sett i lys av dette er Welles’ filmografi en noe broket kolleksjon; et puslespill han aldri ble ferdig med. Men kanskje var det et naturlig resultat av hans utprøvende og utforskende metode? «Each time he’s making a film, it’s as if he’s never made a film before,» sier Jonathan Rosenbaum i et ferskt intervju (se klippet nederst i artikkelen), og det føles presist. I Welles’ siste kompletterte verk F for Fake (1973) er dette nesten som manifest å regne. Her fremstår regissøren Welles som ubekymret og leken, med et nesten barnslig forhold til film som uttrykk og medium.
Som tittelen indikerer er F for Fake en film om falsknerier, og Welles tar i bruk både dokumentariske og essayistiske virkemidler for å legge frem sine ideer. Welles står selv i sentrum – han er en sjarlatan; en illusjonist som skal trylle med kameraet. Vi får møte maleren Elmyr de Hory og forfatteren Clifford Irving (begge bløffmakere), og gjennom en sømløs, flytende montasje (som varer nesten hele filmen) konstruerer Welles en reise gjennom løgnaktighetens kunst – og kunstens løgnaktighet. Det hele føles frigjørende – både for oss og for Welles – og F for Fake blir stående som et treffende punktum for Welles’ besynderlige regikarriere. –KM