«Min elskede»

Omtale

Kortpustet hysteri i Maïwenns Min elskede

Denne omtalen ble opprinnelig publisert i mai 2015, da Min elskede («Mon roi») hadde premiere under filmfestivalen i Cannes.

*

Om man syntes den franske regissøren Maïwenns forrige film Polisse (2011) ble insisterende og masete, er nok sannsynligheten stor for en tilsvarende opplevelse med Min elskede («Mon roi»). Få filmer i Cannes fikk hardere medfart av kritikerne, men å avvise filmen som overfladisk og enerverende blir mangelfullt – det er nettopp en slik tilstand Min elskede forsøker å fremkalle med sin klaustrofobiske forholdsproblematikk.

I Min elskede består rollegalleriet hovedsakelig av to personer – en rak motsetning til kobbelet av mennesker som vrimlet i Polisse. Denne gangen kaster Maïwenn oss inn i Georgio (Vincent Cassel) og Tony (Emmanuelle Bercot) sin verden, som består av det de selv ønsker å se på som et “lidenskapelig forhold”.

Relasjonen deres er imidlertid ikke en form for amour fou man gjerne romantiserer på film; den er destruktiv og utmattende, og som publikum dras vi med nedover kjærlighetens ubarmhjertige rutsjebane. Det er som om en kraft utenfra styrer paret inn mot det ødeleggende – og da særlig Tony, som forføres av Georgios ukontrollerte spontanitet og karisma.

Filmen starter med at Tony setter utfor en bratt bakke på ski, uten hensyn til resten av familien i løypa, og skader seg (tilsynelatende med viten og vilje). Deretter spoler Maïwenn tilbake, og hendelsesforløpet fra hennes første møte med Tony og frem til i dag tegnes opp som lange tilbakeblikk; minner hun forteller til terapeuten som skal hjelpe henne etter kneskaden.

Som i Polisse tillater Maïwenn seg å være litt plump i fortellerkonstruksjonen, og rehabiliteringen av kneet blir en overtydelig metafor for å komme seg på beina igjen, også mentalt. Banaliteten her er så oppriktig at man blir nødt til å le litt i aksept; terapeuten beskriver til og med kneskaden som et tegn på uløste konflikter i fortiden, ettersom den tilhørende leggen er en kroppsdel som kun kan bøyes bakover.

Vincent Cassel og Emmanuelle Bercot i «Min elskede» (2015).
Vincent Cassel og Emmanuelle Bercot.

Kammerspillet som tar form er minst like animert som sekvensen med terapeuten, men hysteriet må for all del ikke forveksles med lite troverdige rolleprestasjoner. Paret fyller hverandres ulike behov, men bare til en viss grad; de snakker aldri ordentlig sammen, går aldri skikkelig i dybden, og etter hvert er det bare vondt å se hvordan alt det vanskelige tøyses og vitses bort.

De to kan minne om et gladkristent par i tyveårene som ignorerer alt det vonde i verden. Begge er imidlertid middelaldrende, og Georgios bagasje fra tidligere relasjoner kommer deisende ned på forelskelsens rullebånd.

Hovedpersonene møtes på en klubb der Tony er ute med noen venner, og den tilstedeværende Georgio blir raskt utpekt som en slags drømmeprins. Det vordende paret får kontakt, og herfra går det altfor fort fremover. For Tony er det befriende å bli kjent med en livsbejaende skikkelse, mens Georgio gjerne vil etablere seg med en moden kvinne. Etter svært kort tid ytrer Georgio et ønske om å få barn, hvorpå Tony blir gravid. Snart er de et ektepar – riktignok uten gifteringer, for de er jo så frisinnede og fulle av kjærlighet at slike formaliteter synes overflødige.

Etter hvert som forholdet begynner å falle fra hverandre, kommer Maïwenns stødige behandling av rollefigurene til syne. Kanskje er det i manuskriptet hun har gjort den viktigste jobben (sammen med Etienne Comar) – man får en følelse av at historien har forgreininger inn i noe selvopplevd.

maiwenn
Maïwenn i Polisse (2011).

Filmens kvalitet springer naturligvis også ut av rollebesetningen, for både Cassel og Bercot er i toppform. Det er imponerende hvordan to så maniske personligheter makter å berøre, og selv om man får mest sympati med Tony, blir Georgio aldri redusert til et kynisk mannebarn. Sårbarheten i forholdet deres overskygger de negative sidene hans, hvilket skaper en dypere forståelse for at Tony har vanskeligheter med å forlate ham.

Til tross for at dette muligens ikke er intensjonen, manipulerer Georgio seg inn i Tonys liv, igjen og igjen. Det virker nær sagt umulig å sno seg unna det oppslukende vesenet hans, som blir mer og mer skremmende utover i fortellingen. At paret har et barn sammen kompliserer situasjonen ytterligere; det finnes alltid et element av klartenkthet og godhet ved Georgio, som gjør at Tony stadig belønner ham med nye sjanser.

I Min elskede har Maïwenn byttet ut fotografen fra Polisse og vendt tilbake til Claire Mathon, som stod bak kameraet i debuten Pardonnez-moi (2006). Det dels nøkterne, dels spontane formspråket i Min elskede minner likevel om prisvinneren fra 2011; kameraet fanger de ulike nivåene av desperasjon hos rollefigurene, og energien strømmer ut av hvert eneste bilde.

Det nærmeste man kommer pusterom i filmen er scenene fra rehabiliteringen, der Tony har funnet seg nye venner. Sammenlignet med den krevende Georgio, fremstår disse øyeblikkene som fantastiske i sin alminnelighet. Den gripende avslutningen er kledelig dempet, preget av en sofistikert, ettertenksom tone – til Maïwenn å være.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>