tomorrow

Omtale

Knirkete Disney-maskineri: Tomorrowland

Med animasjonsfilmene The Iron Giant (1999), The Incredibles (2004) og Ratatouille (2007) tilførte regissør Brad Bird både kompleksitet og modenhet til de fantasifulle strekene, og imponerte med et lignende godt driv i realfilm-debuten Mission Impossible: Ghost Protocol i 2011. Tomorrowland burde dermed vært et ideelt hybridkonsept mellom eventyr og virkelighet som trigget Birds fremste styrker som filmskaper. Slik ble det dessverre ikke.

Tomorrowland har sitt opphav i virkeligheten – opprinnelig en attraksjon i Disneyland som ble åpnet av grunnleggeren selv i 1955. Siden den gang har mange ulike varianter dukket opp i mediegigantens fornøyelsesparker over hele verden. Utgangspunktet var Walt Disneys urokkelige tro på det gode i mennesket. Som han selv formulerte det:

[Tomorrowland is] a vista into a world of wondrous ideas, signifying Man’s achievements /…/  A step into the future, with predictions of constructed things to come. Tomorrow offers new frontiers in science, adventure and ideals. The Atomic Age, the challenge of Outer Space and the hope for a peaceful, unified world.

Det er lett å karakterisere denne optimistiske fremtidsvisjonen som naiv, men på midten av 50-tallet var det en tiltrekkende motvekt mot truslene knyttet til “Red Scare” og mistro. USA hadde nettopp vært gjennom en tøff konflikt i Korea, og i horisonten lurte den kalde krigen.

I dette landskapet har sannsynligvis Brad Bird og manusforfatter Damon Lindelof funnet en lignende parallell til dagens situasjon, der øst-vest-konflikt er erstattet med mediehysteri, terrorisme og miljødystopier. Man kan imidlertid spørre seg om visjonene føles like attraktive i dag som de gjorde den gang.

I filmversjonen av Tomorrowland møter vi den rådsnare tenåringsjenta Casey Newton (Britt Robertson) som rekrutteres av en android fremtidsagent til å redde en alternativ fremtidsverden. Etter hvert forenes hun med det tidligere guttegeniet Frank Walker (George Clooney) som en gang fikk samme oppdrag, men som nå er blitt gammel og kynisk. Sammen legger de ut på et oppdrag for å finne tilbake og redde verden de en gang forelsket seg i.

Casey Newton (Britt Robertson)  i et av hennes første møter med Tomorrowland.
Casey Newton (Britt Robertson) i et av hennes første møter med Tomorrowland.

Fortellingen er klønete organisert; aktstrukturen føles veldig markant, og med altfor store kvalitetsvariasjoner til å fungere som ett organisk verk. Til gjengjeld tilbyr den en herlig potpurri – eventuelt ratatouille – av audiovisuelle idéer som isolert sett smaker utmerket. Mye er imidlertid avhengig av ens forhold til Disneys grunnideologi.

Første akt er filmens svakeste. Den forsøker seg tidlig på et slags humoristisk metaperspektiv der historien plutselig avbrytes, rulles tilbake og gjenfortelles via Robertson og Clooneys voiceover. Det er et umotivert grep som ikke er i overenstemmelse med det estetiske uttrykket for øvrig, og som repeteres til det kjedsommelige. Skal det si oss noe om fortellingens subjektivitet? Om fortellerens uberegnelighet? Jeg kan umulig se for meg at Bird og Lindelof har hatt noen slags nybølge-aktige tanker bak dette grepet, spesielt siden filmen raskt inntar en helt konvensjonell fortellerstruktur.

Mesteparten av den første halvtimen fremviser søte småbarn med lespende stemme og bollekinn som lirer av seg den ene småvoksne frasen etter den andre – om fremtid, drømmer og undre – mens de stirrer lengselsfullt opp mot stjernehimmelen. Det er så overstadig at man ikke trenger være kynisk Disney-hater for å sette kakeglasuren i halsen. Som troll av eske dukker det likevel opp en imponerende sekvens i den ellers svake opptakten . Ved hjelp av en magisk pin transporteres Casey noen stakkede minutter til morgendagens land. Hele oppdagelsesferden er gjort i én lang tagning – sannsynligvis en kombinasjon av fotograf Claudio Miranda og virtuelle teknikker – mens hun sprader gjennom tårnspisse skyskrapere, vertikale vannbassenger, frodige parkanlegg og svevende framkomstmidler. Det er elegant og altoppslukende. Med sin mer tradisjonelle filosofi demonstrerer Bird at man ikke trenger å skyte i 3D-format for å oppnå dybde og detaljer i bilderammen.

Tomorrowland.
Tomorrowland.

Andre akt får heldigvis lov til å dyrke mer av denne egenskapen. Mysteriet knyttet til fremtidslandet ligger som en bevrende nerve under alle handlingsvalg, mens Casey kjemper seg gjennom ulike oppfinnsomme utfordringer og hint om det som ligger foran dem. En fornøyelig sekvens av denne typen utspiller seg i en leketøysbutikk drevet av to fiendtlige fremtidsagenter. Den observante seer vil legge merke til en armada av populærkulturelle referanser på butikkhyllene – både til Brad Birds egne filmer (en actionfigur fra The Iron Giant, for eksempel) og alt som Disney eier og har kjøpt opp de siste årene – inklusive en lang rekke Star Warsgadgets.

Stilvalget i disse “mellomsekvensene” baserer seg på det vi kjenner som steampunk – en kombinasjon av dampdrevet teknologi fra den industrielle revolusjon, med egenskaper langt ut over dagens digitale teknologi, preget av bruntonede messingfarger, rør, røyk, gull og drivhjul en masse (tenk Doctor Who, The Time Machine, The Wild Wild West). I Tomorrowland er stilen spesielt fremtredende i Franks spesialbygde gårdshus eller i den søte iscenesettelsen av Eiffeltårnet som et kamuflert rakett-tårn. Jeg skulle virkelig ønske at Bird hadde dyrket denne estetikken i større deler av filmen.

Steampunk-elementer i Tomorrowland.
Steampunk-elementer i Tomorrowland.

Siste akt byr på et par dynamiske actiontablåer, men kunne egentlig ha byttet plass med hvilken som helst sisteakt fra en hvilken som helst actionfilm de siste ti årene. De tematiske understrømningene blir også pinlig banale. I fremtidslandet befinner det seg en såkalt ‘monitor’ – en telepatisk maskin som sender ut signaler til fortidens mennesker, i dette tilfellet satt i en modus som sår dommedagstanker i befolkningen, og som dermed styrer verden mot sin egen, selvoppfyllende profeti. Monitoren er selvsagt en metafor på dagens mediebilde, og jeg satt lenge og lurte på om filmen ville snevre seg inn på et verdikonservativt budskap som fornektet både det ene og det andre. Det hadde egentlig ikke vært så søkt med tanke på Disneys politiske orientering.

Heldigvis lander den i betydelig mer progressivt landskap; oppfordringen til engasjement veier tyngre enn selve årsaksforklaringen på hvorfor det står så dårlig til på jordkloden. Bird sneier innom den emosjonelle modenheten som ble hans varemerke i Pixar-filmene The Incredibles og Ratatouille, og får dessuten anledning til å leke seg med voldskonvensjoner – i hvert fall så langt Disney-sensuren tillater det (voldens mottakere er stort sett maskiner). Da føles det ekstra merkelig å lande rundt leirbålet hånd i hånd mens vi synger ‘Kumbayah My Lord’.

Tomorrowland skinner i det steampunk-inspirerte midtpartiet, men snubler stygt både i starten og mot slutten. Brad Bird makter ikke å hente frem den finslepne emosjonelle finessen han dyrket med stort hell i animasjonsfilmene; ei eller det energiske, narrative drivet fra Mission: Impossible: Ghost Protocol. Konseptet bar bud om både-og, men ender i hverken-eller: Tomorrowland er et rustent tannhjul som treffer sporene i Disney-maskineriets naive grunnideologi.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>