"Barbarella"

Omtale

Barbarella (1968) – psykedelisk sex i kulissene

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Roger Vadims Barbarella (1968) vises fra og med torsdag 16. april i Bergen, Kristiansand, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

Åpningssekvensen i Barbarella er legendarisk for dem som kjenner sin kultfilm: Jane Fonda beveger seg vektløst og sensuelt over lerretet, i en nesten fem minutter lang striptease. Er Barbarella bare en LSD-skrikende sex-fantasi for menn, eller er heltinnen – galaksens dronning – et seksuelt frigjort og banebrytende feministikon?

Problemstillingen var ganske irrelevant for meg da jeg som tenåring så Barbarella (1968) for første gang. Tro det eller ei, filmen spilte faktisk en betydelig rolle for min visuelle filminteresse! Det var i sommerferien en gang tidlig på 2000-tallet, nattestid, da den gikk på TV2, at jeg hadde mitt jomfruelige møte med denne syrete klassikeren. Hvis man tenker på en lettkledd Jane Fonda som filmens største attraksjon, høres mitt rendezvous med Barbarella litt snuskete ut. Men det var ikke bare en ung Fonda som gjorde meg interessert, det var også den ekstremt campy og psykedeliske 1968-looken.

Dessuten: det er ikke noe poeng i å sammenligne dette fleipete nytelsesstykket med en annen romodyssé som kom samme år, men Barbarella er faktisk en Homer-aktig eventyrfortelling, som shanghaiet meg med sine stadig nye karakterer og scenarier. Barbarella kan minne litt om Alices ferd gjennom eventyrland; hvis landet er mer sex-fiksert og enda mer LSD-preget, vel og merke.

"Barbarella"

Barbarellas mål i filmen er å stoppe den onde Durand-Durand (Milo O’Shea), men veien dit er full av seksuelle digresjoner – og kulisser like dårlig skjulte som de er imponerende. Det kokende orgasmeorgelet, den insektaktige is-farkosten og mengden av helsprø interiører, er blant de visuelle objektene som gjør Barbarella til et sprudlende tidsdokument. Produksjonsdesigner Mario Garbuglia har virkelig gått bananas.

Kostymene lyser også av inspirasjon, og personlig synes jeg det er morsomt å se at Jacques Fonteray – en av kostymedesignerne – også står bak klesdraktene i Moonraker (1979), en av mine favoritter blant James Bond-filmene. Barbarella og Moonraker er like smakløse begge to, vil nok noen hevde, men de deler i alle fall en distinkt visuell appell hos meg.

Som science fiction-film er ikke Barbarella spesielt tankevekkende, og filmens humoristiske dialog føles som regel ganske utdatert. Det er den visuelle hedonismen som er filmens primus motor, tett knyttet til psykedelia-nostalgien fra slutten av 60-tallet. Barbarella er samtidig en svært frigjort film, og det er i den forbindelse – med utgangspunkt i heltinnen selv – man kan diskutere hvorvidt den er et feministisk bidrag.

Rollefiguren Barbarella er uten tvil et fetisjert sex-symbol, og et viktig gjennomgangstema i filmen er hennes oppdagelser av nye former for seksualitet. Men hun gjør som hun selv vil, tiltrekker seg både kvinner og menn – som hun selv også tiltrekkes av – og utforsker seksualiteten med en aktiv nysgjerrighet som var uvanlig å se på film da Barbarella kom. At den først og fremst er en lettbeint sex-komedie, der en feministisk analyse bare vil etterlate få og generelle standpunkt, gjør samtidig at Fondas romheltinne blir enda tydeligere som ikonografisk og viljesterk kvinneskikkelse.

Barbarella

At Jane Fonda senere ble en uttalt Hollywood-feminist, bidrar selvsagt til enkelte kritikeres lesning av hennes rollefigur som et feministikon. Men Fonda har også uttalt at hun i sin tidlige karriere var opptatt av å gjøre mennene hun innledet forhold til fornøyde, og blant dem finner vi Barbarella-regissør Roger Vadim. På grunn av sitt problematiske forhold til egen kropp slet Fonda med bulimi i over 20 år, inkludert under innspillingen av Barbarella. Til tross for dette dystre faktumet markerte Fonda seg få år senere som en viktig, politisk stemme i Hollywood, særlig i forbindelse med Vietnam-krigen.

På dette tidspunktet hadde den positive hippie-mentaliteten begynt å falme i USA – men som psykedelia-dokument står Barbarella som et underholdende tidsbilde fra årene da det meste bare var fryd, frihet og gammen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>