«Ballettguttene»

Analysen

Ballettguttene (2015)

Det personlige er stadig mer fremtredende i norsk dokumentarfilm. Det har blitt en dominerende optikk man kan se verden og alle dens komplekse sammenhenger gjennom. Man kan vanskelig tenke seg en sak eller et tema som ikke blir illustrert og personliggjort gjennom en intim og nærgående historie. Kenneth Elvebakks nye film Ballettguttene er et godt eksempel på dette. Det er en film som beveger seg tett på tre gutter, og skildrer deres drøm om å bli ballettdansere.

Det personlige blir i mange moderne dokumentarfilmer selve inngangen til å forstå motiver og sakskompleks, enten det er store og abstrakte spørsmål eller mindre og mer konkrete problemstillinger. Dette lærer man på alle filmskoler og ved alle journalistutdanninger i dag; en sak blir mer effektiv dersom den gis en kropp og en identitet. Målet er å illustrere og menneskeliggjøre en sak, og samtidig å komme så tett og nært opp til en person som mulig.

I en større filmhistorisk sammenheng er dette imidlertid et relativt nytt fenomen. Helt fram til slutten av 1960-tallet var norsk og internasjonal dokumentarfilm fremfor alt saklig og nøktern. Sak kom foran person, og det hørte til sjeldenhetene at man skildret en person i et portrett eller en filmbiografi. Da var det i tilfelle en betydelig skikkelse, gjerne en politiker eller vitenskapsmann – noen som var allment kjent i offentligheten og etterlot dype spor. I Norge var – typisk nok – de første dokumentarfilmene som kretset rundt én person to lange dokumentarer om kong Haakon VII, produsert i årene etter krigen. Roald Amundsen var nestemann ut.

Internasjonalt sett begynte dette å endre seg på begynnelsen av 60-tallet. En viktig film var Wolf Koenig og Roman Kroiters Lonely Boy (1962), en kanadisk kortfilm om sangeren Paul Anka. I motsetning til de få tidligere eksemplene på filmportretter eller filmbiografier, gikk Lonely Boy tettere inn på tenåringsidolet Anka, og fulgte ham bak scenen. Der framsto han som i sin egen sang: «I’m just a lonely boy». Til tross for sin berømmelse og alle skrikende fans, var han til syvende og sist bare en helt vanlig gutt, som trengte noen å elske.

Innenfor direct cinema eller cinema vérité i USA, Frankrike og Canada ble det etter hvert vanligere å lage filmer som handlet om mennesker; portretter der personen var viktigere enn saken, eller rett og slett var saken. Man laget også nærgående studier av helt vanlig mennesker. I klassikere som D. A. Pennebakers Dont Look Back (1967) eller Albert og David MayslesSalesman (1968) og Grey Gardens (1975) så man en ny type dokumentar og en ny type menneskeskildring på film. Om det var den unge Bob Dylan eller en vanlig bibelselger som går fra dør til dør var mindre viktig. Personen var i fokus, og det var enkeltmennesket filmen egentlig handlet om.

«Ballettguttene»
«Ballettguttene»

Den nye betoningen på det personlige ble ikke utelukkende ønsket velkommen som en ny type dokumentar. Mange mente at denne personfokuseringen førte til at så vel sak som sosial kritikk forsvant, til fordel for skildringer av mennesker som levde en slags livsløgn. Dessuten førte personorienteringen til at empati og patos ble viktigere enn analyse av en sak eller et samfunnsforhold; at man var mer opptatt av drama enn diskusjon; at man snarere skildret effekter enn å peke på årsaker; at man var mer opptatt av den umiddelbare nåtiden enn å avlese større sammenhenger og mønstre. Dette er fremdeles en viktig kritikk, og en kompleks og sammensatt diskusjon, som leder oss helt fram til dagens norske dokumentarer.

I Norge skjer det noe i løpet av 1970-tallet. I den nye mer politiske dokumentaren er man også opptatt av enkeltmennesket midt oppe i politikken. De to lange kollektivt produserte dokumentarfilmene Stå på! (1976) og Tvers igjennom lov (1979) av Sølve Skagen og Malte Wadman, i samarbeid med blant annet Jan Knutzen, Hans Otto Nicolayssen, Skjalg Omdal og Sigve Endresen, brukte industriarbeideren Geir Sundet og oppsigelsen av ham – grunnet hans politiske holdning – som utgangspunktet for en samfunnskritisk reportasje og analyse. Senere ble dette mesterlig videreført av en regissør som Øyvind Sandberg, som rastløst kretser omkring mennesker i primærnæringer og livsformer på hell i det moderne norske samfunnet.

I dag har utviklingen i retning av personfokusering nådd et foreløpig sluttpunkt, i og med at det personlige er et hovedmål med så å si alle dokumentarer. Så godt som enhver Brennpunkt-dokumentar illustrerer sin sak gjennom en person: et livsløp eller en livsskjebne skal gi et ansikt og en kropp til et samfunnsproblem, et motiv eller en sak, og blir ofte viktigere enn utgangspunktet. Den ”harde”, nøkterne og saksorienterte dokumentaren har blitt erstattet av en ny ”myk”, intim og personorientert dokumentarfilmform.

Kommer menneskene i veien for sakene? Er det gått så langt at den paradigmatiske personfokuseringen forhindrer forståelse av verden omkring oss? Dette er spørsmål man kan stille til mange norske dokumentarer i dag – og som er aktuelle i forbindelse med Kenneth Elvebakks kinodokumentar Ballettguttene.

«Ballettguttene»
«Ballettguttene»

Tre gutter fra Oslo

Ballettguttene skildrer tre tilsynelatende helt vanlige gutter fra Oslo. De går på Ruseløkka skole, og er vanlige tenåringer. De tenker på jenter, og de tenker på framtiden og hva de skal bli når de blir store. Likevel er ikke Lukas, Syvert og Torgeir som alle andre. «Akkurat nå er ballett drømmen min,» sier Syvert i begynnelsen av filmen, og formidler en felles følelse hos trioen. Selv om ikke alle tre er like sikre på at det virkelig er ballett som skal bli deres liv og framtid, ønsker de å følge drømmen her og nå.

Elvebakks film følger guttenes vei inn i ballettverden. Vi blir med bak kulissene, helt inn i garderoben, og på reiser til utlandet. Først følger vi Lukas og Syvert til Frankrike, der de deltar i en internasjonal ballettkonkurranse, og senere følger vi Lukas til en lignende konkurranse i Falun i Sverige. Av de tre er Syvert den som er minst motivert, og en stund tar han en pause fra Operaens ballettskole. Men han vender tilbake. Han er bedre på dansegulvet enn ved skolebenken. Syvert danse.

Etter at videregående skole er over, søker alle tre ballettlinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo. Vi følger med på opptaksprøver og fysiske tester, og venter i spenning på resultatet. Blir de antatt? Alle tre lykkes, men Lukas får et luksusproblem. Han er også invitert til å prøvedanse for prestisjetunge Royal Ballet School i London, hvilket er enda gjevere og enda større. I begynnelsen er han usikker på hva han egentlig vil. Vil han forlate sine to venner og en tryggere utdannelse med mange muligheter i Oslo og satse alt på London?

Mot slutten av Ballettguttene utgjør Lukas i tiltagende grad filmens sentrum. Vi blir med ham til London, og opplever øyeblikket da familien er samlet rundt datamaskinen til mor for å åpne eposten som vil fortelle dem om Lukas har kommet inn på skolen eller ikke. Det gjør han, og mye av filmens siste del er viet Lukas’ første tid i den britiske hovedstaden. Når vi til slutt forlater de tre hovedpersonene, er de alle i ferd med å realisere sin felles drøm.

«Ballettguttene»
Lukas i «Ballettguttene»

Prosess og portrett

Elvebakk følger guttene over fem år, og har brukt like lang tid på å lage filmen. Selv om Ballettguttene først og fremst er det man gjerne omtaler som en prosess-dokumentar, som skildrer en utviklingsprosess over lengre tid, er resultatet langt fra noen dokumentarisk Boyhood. Balletten står i fokus, og vi får egentlig vite svært lite om Lukas, Syvert og Torgeirs liv utenfor scenen og øvingslokalene. Her er det også stor forskjell på filmens skildring av de tre. I Lukas’ tilfelle blir vi invitert med hjem til familien og deres hverdagsliv. Syverts mor og far dukker opp i to korte scener, men er ellers fraværende. Hva gjelder Torgeir får vi ingen innblikk i livet hans utenfor ballettsalen.

Filmens spenning er først og fremst knyttet til hvordan de tre klarer seg på scenen. I dette henseende kan filmen minne om en lang sportsreportasje, som legger stor vekt på hovedpersonenes karrieredrømmer; hvordan de må trene og trene, og forsake mye for å bli virkelig gode ballettdansere. De danser fordi det er gøy, men samtidig med et brennende ønske om å oppnå anerkjennelse.

Det mest gripende ved skildringen av de tre er knyttet til deres doble identitet. På den ene siden er de helt vanlige tenåringsgutter, men på den andre siden er deres valg av ballett svært uvanlig. Ballettguttene er en film om tre spesielle gutter, som har valgt en sjelden kunst som sitt mål med livet. Samtidig er de også som tenåringer flest. De tenker på hvordan det er å ha en kjæreste, de er usikre på hva de virkelig skal gjøre etter at skolen er slutt, og de prøver å balansere lekser og ballett, selv om begge deler krever mye tid.

Syvert i «Ballettguttene».
Syvert i «Ballettguttene».

I spenningene mellom det helt spesielle i ballettinteressen, og det allmenne i utforskingen av vennskap og det å vokse opp, finner Elvebakks film en varm og engasjerende balanse; filmen er langt på vei en oppvekstskildring, som skildrer stegene mot voksenlivet på en nyansert og bevegende måte. Vennskapet mellom de tre er vakkert skildret, og det er flere sekvenser tidlig i filmen som treffsikkert fanger inn det å være ung gutt og mann. Guttenes diskusjoner om jenter, og hvor spennende det er å kunne ta på, holde rundt og løfte jenter på dansegulvet, er skildret på en usedvanlig morsom og lun måte. Etter at vi har hørt guttene fortelle om forholdet til det andre kjønn ser vi hvordan de berører sine partnere i balletten, og vi ser glimt av jentenes begeistrede reaksjoner. Det er nennsomt gjort; øyeblikkene preges av en følelsesmessig energi og magi.

En annen spenning i filmen oppstår i paradokset mellom deres grasiøse kroppskontroll på scenen – illustrert med korte utsnitt fra forskjellige opptredener – og ballettens nedbrytende effekt på kroppen. Ballett er ikke bare hardt arbeid og mye trening, det er også en kunstform som sliter så hardt på kroppen at pensjonsalderen er ved 42 år. Å høre guttene resonnere veslevoksent om dette, og senere diskutere smerter i knær og muskler under opptaksprøver, gjør inntrykk.

Som en dokumentar om prosesser og utvikling – i vennskap og kroppskontroll, drømmer og virkelighet – klarer Ballettguttene å skape sin egen rytme, som er vakker og medrivende. Vi ser og hører hvordan tiden går, og de tre vokser opp foran øynene våre. Kenneth Elvebakk har tidligere arbeidet med blant annet fjernsynsdokumentarer, som de prosessorienterte seriene Håndballaget Raballder (2006) og Hyttedrømmen (2010), men gjør sitt beste arbeid til nå med Ballettguttene. Elvebakk fanger følsomt små øyeblikk, og setter dem sammen til en elegant mosaikk av en dokumentarfilm.

Å følge sin drøm

Guttene snakker stadig om det å følge sin drøm, og hvordan det å bli en god ballettdanser er viktigere enn alt annet. Selv om de er bekymret for framtiden, finnes det en undertone av nyliberal «alt er mulig med hardt arbeid»-retorikk i Ballettguttene som både er befriende og samtidig urovekkende og forstyrrende.

Torgeir setter ord på dette helt innledningsvis i filmen. «Alt er mulig dersom man bare vil hardt nok,» sier han. På den ene siden peker dette på hans uvanlige interesse, og her lykkes filmen med å gi et bilde av ballett som sikkert vil overraske mange. Elvebakk ønsker åpenbart å gi et annet bilde av kunstformen enn det man er vant med, og motbildet han tilbyr er nyansert og mangetydig – ikke minst gjelder dette framstillingen av maskulinitet og mannlig identitet i ballettens verden. På den andre siden peker Torgeirs ord på et privilegert Norge, der det å finansiere drømmen egentlig ikke er et problem. Pengene han trenger for å gå på ballettskolen i London nevnes i begynnelsen av filmen, men vi blir aldri orientert om hvordan familien håndterer utfordringen. Pengene bare dukker opp. De bare er der.

«Ballettguttene»
«Ballettguttene»

Som et gruppeportrett og en skildring av det å vokse opp i Norge i dag er filmen harmoniserende, på grensen til det sukkersøte. Syvert står for den eneste revnen i den rosa-vakre overflaten. I en kort scene forteller han om sitt ønske om å få en kjæreste, og hvordan han tror det ville være lettere dersom han ikke var av asiatisk opphav. Han ønsker han var norsk og hvit. Denne potensielt spennende problemstillingen blir imidlertid bare en knapp ettertanke, før filmen – og Syvert – smilende går videre.

Ballettguttene er positiv i den forstand at den gir oss et annet og mer nyansert bilde av menn som utøver ballett, men skildrer samtidig en verden der alt tilsynelatende er mulig. Denne retorikken er befriende, men også banaliserende. Av og til ønsker jeg en pust av en annen verden i filmen; av noe som virkelig smerter, enten det skulle være voksesmerter eller samfunnssmerter. Ballettguttene legger seg farlig tett opp mot den ufarlige sportsdokumentarens retorikk, der alt til syvende og sist kun handler om enkeltpersonens vilje. Alt annet i samfunnet er irrelevant. Og det er kanskje litt for enkelt.

Intimitet bak kulissene

Elvebakk setter den sårbare ungdomstiden opp mot ballettens vakre og forunderlige verden. Ballettguttene er en film som søker det vanlige i det uvanlige, og det uvanlige i det vanlige. Samtidig legger den mer vekt på ballettens hverdag enn dens glitrende overflate. Den skildrer ikke bare prosessen det er å lære seg å danse ballett, eller det å vokse opp, men går bak kulissene og tett inn på de tre tenåringene.

«Lukas, nå må du våkne». Moren vekker sin sønn i filmens anslag. På denne måten signaliserer Elvebakk at han vil gå helt inn i guttenes mest intime soner. Vi er med inn i soveværelset, eller i garderoben der gutta skravler om ballett-susper. Dette levendegjør skildringen av de tre guttene, og filmen fanger inn mange små øyeblikk der guttene tilsynelatende ikke er oppmerksomme på kamera eller handler helt naturlig fordi de er blitt vant til kameraets tilstedeværelse. Noen av filmens beste scener handler om livet bak kulissene i ballettens verden, eller lar oss delta i rørende øyeblikk i hovedpersonenes liv. Lukas er som oftest i sentrum, som den mest sårbare og følsomme, men samtidig mest ambisiøse og hardtarbeidende av de tre.

«Ballettguttene»
«Ballettguttene»

Til tross for at filmen kommer tett inn på de tre guttene, uten å krysse noen vanskelige eller etiske grenser, slipper den spørsmålet om maskulin identitet i ballettens verden litt for raskt. Temaet antydes innledningsvis, men ytre hendelser tar etter hvert fokuset vekk fra indre problemstillinger, og dette gjør filmen mindre viktig enn den kunne ha vært.

På denne måten havner filmen i en mellomposisjon som dokumentar. Den går tett inn på tre personer, men ikke så tett inn på dem at vi føler at vi virkelig blir kjent med dem. Det er tross alt balletten som er det aller viktigste. Som sagt er det mye som skiller Ballettguttene seg fra andre ballettdokumentarer – som vanligvis er opptatt av selve balletten, og forsøker å gjenskape eller remediere dansen i filmform, eller av systemer og institusjoner, og ikke enkeltmennesker og det personlige. Vérité-veteranen Frederick Wisemans filmer Ballet (1995), om American Ballet Theatre, og La Danse (2009), om Operaballetten i Paris, er eksempler på dokumentarer som skildrer balletten som en samfunnsinstitusjon, der også økonomiske transaksjoner vies plass, midt oppe i alle andre forberedelser frem mot en storstilt premiere.

Med Ballettguttene balanserer Elvebakk mellom disse to ytterpunktene innen ballettdokumentaren som “sjanger”. Vi får se glimt av vakker ballett, og vi inviteres bak kulissene, men alt som har med balletten som kunstform og institusjon å gjøre, underordnes portrettet av de tre hovedpersonene. Det personlige blir dermed ikke bare Elvebakks fremste tilgang og ressurs, men også et hinder for en større diskusjon om samfunn og identitet, om kjønn og rase, og om drømmer og realiteter.

«Ballettguttene»
«Ballettguttene»

Øyeblikk og følelser

Ballettguttene preges av varme og menneskelighet, og veksler mellom nysgjerrig observasjon av ballettens verden og en lun humor i oppvekstskildringen. Filmen noe energi mot slutten, og har flere litt selvforelskede og nesten reality-aktige øyeblikksscener, men totalt sett er Ballettguttene presis og vellykket.

Foto og klipp er upåklagelig utført, med en god og stødig rytme, og en billedmessig oppfinnsomhet som er beundringsverdig. Noen ganger er Henrik Skrams musikk litt for påtrengende, for eksempel når de tre guttene venter på beskjeden om hvorvidt de har kommet inn på ballettlinjen i Oslo eller ikke. Da blir den sitrende komposisjonen for påtagelig, svulmende og tolkende. Den blir liggende som en patosfylt hinne over en fortelling som prøver å ligge nærmere det nøytrale enn det sentimentale.

På mange måter er Elvebakks film typisk for dagens norske dokumentar. Den er personorientert og beveger så tett på sine hovedpersoner at “saken” blir sekundær. Guttene er saken. Som gruppeportrett har den mange likhetstrekk med dokumentarer som Konger av Oslo (Kvamme, 2011), Til ungdommen (Moe, 2012), Folk ved fjorden (Sandberg, 2012) eller Optimistene (Westhagen Magnor, 2013). Av disse er Sandbergs film i en klasse for seg, men i forhold til de andre står Ballettguttene seg godt. Guttene er presist skildret i pregnante og treffende bilder. Men som i de andre portrettfilmene er analyse erstattet med empati, og diskusjon erstattet av en perlesnor av slående små øyeblikk.

Ballettguttene er altså vellykket, men som en myk feelgood-dokumentar blir den tidvis litt for sukkersøt – den føles ikke viktig. Den stryker både hovedpersonene og oss tilskuere med hårene, slik at vi til slutt blir litt matte av alt det vakre, pene, vellykkede og viljesterke. På den måten er filmen et paradoks. Den blir levende og menneskelig på grunn av de tre guttene den skildrer, men det personlige står i veien for en virkelig interessant skildring av både ballett og oppvekst.

Jeg savner en klangbunn av noe mer umiddelbart, noe litt sårere eller mer tvilende. I scenen der Syvert snakker om sitt ønske om å kunne bli hvit, og dermed virkelig norsk, antyder filmen noe som den litt for raskt forlater. Harmoniene får et kort øyeblikk en mollstemt undertone, overflaten slår for et kort øyeblikk sprekker, sak overskygger person, og vi aner konturene av et annet liv og et annet Oslo enn det vi ellers ser. Dét skulle jeg gjerne sett mer av i Elvebakks film.

«Ballettguttene»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>