Skotske Belle & Sebastian ^[1] var selve definisjonen på sussenusselig indie under nittitallet. En stil som ble strikket med jordfarget garn for å varme dem som befinner seg litt «på siden».

Løvemat for ironikere? Jo, kanskje, men i den stadig mer omfangsrike og detaljorienterte nytelseskulturen som preger middelklasse-Norge, er krysninger mellom genuin sanselighet og nevrotisk sentimentalitet kortreist hverdagskost.

Med musikalen God Help the Girl ^[2] gjør Belle & Sebastians vokalist og tekstforfatter Stuart Murdoch ^[3] en uventet regidebut – uten å forlate komfortsonen. Emily Browning ^[4] fremfører brorparten av låtene, men melodiene og sjargongen ligger tett opp mot Murdochs tidligere arbeider. På sitt tammeste ligner God Help the Girl en jukeboks med tøysete musikkvideoer; på sitt beste er det et musserende overskuddsprosjekt, preget av ung, rastløs energi.

Eve (Browning) lever for musikk, men har ingen å dele lidenskapen med; hun er innlagt på institusjon for å få bukt med sine spiseforstyrrelser, og skjermes for impulser utenfra. Under en hemmelig tur på byen blir Eve kjent med den aspirerende singer-songwriteren James (Olly Alexander ^[5]). Sammen med James’ venninne og elev, overklassejenta Cassie (Hannah Murray ^[6]), starter de et band. Vennskapet og arbeidet med musikken blir et veiskille for de tre medlemmene, som alle sliter med å finne sin plass i det nyoppstartede voksenlivet.

^[7]

Én feil i rollebesetningen, og God Help the Girl ville klappet sammen som en billig strandstol. Lykkeligvis har Murdoch funnet et trekløver som kan bære filmen. Emily Browning har et uanstrengt blikkfang, og imponerer med Goldfrapp-aktig vokal – slik hun også gjorde i Sucker Punch ^[8] (Zack Snyder, 2011) og Plush ^[9] (Catherine Hardwicke, 2013). Rent visuelt minner Olly Alexander om en ung Martin Gore ^[10] i rollen som James; en feminisert hipsterfant på to tynne ben, nevrotisk og tvilende til det meste, på evig jakt etter anerkjennelse for sine tanker om kunsten og livet («I’ve got the constitution of an abandoned rabbit»). Murdoch kunne med hell gitt rollefiguren flere nyanser, men innenfor karikaturens tykke omriss, bidrar Alexanders tolkning med ekte farger og følelser. Hannah Murray ^[6] (kjent som skrælingjenta i Game of Thrones) er bedårende som Cassie; mimikken i det underlig proporsjonerte ansiktet hennes er alene nok til å påkalle tilskuerens interesse.

Kameraet flørter ustanselig med de tre skuespillerne, som responderer generøst. I det hele tatt får man inntrykk av at alle involverte har fått muligheter til å improvisere og forme resultatet underveis. Kollektivfølelsen vekker assosiasjoner til den franske nybølgen; Murdochs konvensjonelle filmspråk minner lite om Cahiers-folkets eksperimentelle tilnærming til mediet, men Kickstarter-finansierte God Help the Girl virker akkurat like fri som Skyt på pianisten ^[11] (Truffaut, 1960) eller Masculin féminin ^[12] (Godard, 1966). Den må ikke leve opp til noe, og er bare en film fordi den har lyst.

^[13]

God Help the Girl synger, danser og kler seg i frikete klær, av og til retningsløst, men med oppfinnsomhet og godt humør. Innimellom alle sangnumrene – der rollefigurene bryter den fjerde veggen og henvender seg direkte til oss, med teatralske fakter – etterstreber Murdoch et lavmælt, autentisk toneleie. Kameraet slentrer etter rollefigurene, som utfordrer hverandre med betraktninger om hva musikk kan eller bør være, diskuterer potensielle bandnavn eller utviser harmløs forakt for vanlige menneskers væremåte («I don’t mind people, I just can’t stand collective idiocy.»)

Den kunstneriske prosessen vies lite oppmerksomhet. Der filmer som Tjenare kungen ^[14] (Ulf Malmros, 2005) og Vi är bäst! ^[15](Lukas Moodysson, 2013) spiller på at bandmedlemmenes vilje er større enn talentet, og anvender motsetningen som en kilde til intriger og komikk, fremstilles Eve & Co som mer eller mindre autodidakte. I God Help the Girl er musikken en identitetsskapende møteplass for alle som savner tilhørighet – ikke en brutal konkurransearena.

Glasgow fikk seg en skikkelig trøkk med Jonathan Glazers Under the Skin ^[16] (2013). Her bades turistbyen i vakkert sollys; fotograf Giles Nuttgens ^[17] har skutt filmen på kornete 16mm, som for å imøtekomme rollefigurenes retroorienterte smakspreferanser. Den overtydelige patinaen speiler både Murdochs innlevelse og tidvis ironiske skråblikk. Visst kan sukkerinnholdet virke kvalmende, men takket være musikalsjangerens distanserende effekt, unngår God Help the Girl å bli påtatt inderlig. Den «akustiske» romantikken skildres som en forbipasserende tilstand, en forestilling.

Stuart Murdochs regidebut er et forbilledlig eksempel på hvilket pusterom som oppstår når filmer er helt uavhengige. Nye finansieringsstrategier og forvirrende parametere for måloppnåelse preger en stadig mer kommersiell filmindustri, også her hjemme. I så måte kan God Help the Girl være til inspirasjon.