Kosmorama 2015: Under huden, som en veneflon i åren. Kameraet formelig stikkes inn i mørket; finner ingen utveier, puster ikke luft. Jonathan Glazers merkelige science fiction, som kretser rundt Hollywood-ikonet Scarlett Johansson ^[1], omslutter tilskueren med en tilstand av konstant uro.

Til å begynne med er hovedpersonen en formløs organisme, en blinkende stjerne på en dyp og altomsluttende himmel, i en galakse langt langt borte. Et blunk, og plutselig er alt hvitt, bortsett fra sentrum, der en svart klump er i ferd med å bli et øye; den viktigste egenskapen hos livsformen den utenomjordiske skal etterligne; navigasjonssystemet, selve kameraet.

En navnløs håndlanger finner en bevisstløs kvinne i grøfta ved en stor motorvei. Klesstilen antyder en prostituert, eventuelt en som bare har prøvd for hardt foran speilet i forkant av en fest. Gjesten fra det ytre rom kloner vedkommendes kropp (Johansson), og med denne som drakt skal hun av ukjente årsaker gjøre research på menneskeheten. En ulempe for jordboerne, ettersom Hunnen er avhengig av levende føde.

Kjørende rundt i en van, plukker hun opp enslige menn i og rundt Glasgow, og lokker dem med seg til bolet sitt – et falleferdig hus i en typisk forstad, bortgjemt fra alt og alle – med lovnad om sex. Hun leder dem ned i en bokstavelig visualisert syndens pøl, der ofrene strekker seg som Tantalus mot hennes nakne kropp, før hun preserverer dem i en blålig væske og suger ut all innmaten. Til slutt gjenstår en ballong av tynn hud.

^[2]

Scarlett Johansson er for mange vår tids ultimate sexsymbol, med sin whiskeymarinerte karisma og myke former. Jonathan Glazer ^[3]s tankespinn stiller vage spørsmål rundt hvordan vi forholder oss til kjendiser via avbildninger; hvordan disse plutselig kan fortone seg annerledes; bli fremmede hvis vi noen gang får muligheten til å ta dem i nærmere øyesyn, løsrevet fra sammenhenger vi ellers forbinder dem med.

Castingen av Johansson og filmens spesielle tilblivelsesprosess gir oss en idé om hva dette skal handle om. Store deler av Under the Skin ^[4] er unnfanget i tilfeldighetenes vold; scenene der Johansson inviterer tilfeldig forbipasserende menn inn i bilen er dokumentariske opptak, filmet med skjulte kameraer. Ingen gir uttrykk for at de møter et av verdens mest berømte mennesker; reaksjonene signaliserer at de drar kjensel på skikkelsen, men ikke helt klarer å plassere henne. Det kan jo ikke være Scarlett Johansson. Felles for dem som har funnet veien inn i den ferdige filmen, er at de – forståelig nok – biter på one night stand-kroken.

Identifikasjonen som oppstår mellom en forestilt mannlig tilskuer og dem som lar seg forføre er imidlertid vanskelig å lese inn i et større tematisk prosjekt; likhetstegnet mellom sexdrift og dødsdrift får ingen ny dimensjon her. Hadde Under the Skin blitt laget på 80-tallet, hadde disse motivene blitt lest som en metafor for AIDS og ansvarsløs sex, men vi befinner oss i en annen tid, der slike skremsler hovedsakelig har overlevd på lerretet i diverse skrekkfilmpastisjer (snart kinoaktuelle It Follows ^[5] er et sjeldent vellykket eksempel).

^[6]

Ved å låne utenomjordingens øyne, kaster filmen et foraktfullt blikk på vanlige folks atferd, der de sirkulerer anonyme handlestrøk i storbyen. Hunnen ser fete mødre som røyker over barnevogna, romfolk som tigger foran kirken, frityrmat som damper bak glassmontre, drita ungdommer fra selfies-generasjonen på vei mot nærmeste nattklubb. Kakofonien av uforskjønnet menneskehet responderes med et oppsperret, sjokkert øye (fanget i et nærbilde som påkaller ikoniske øyeblikk fra Kubricks romodyssé). Etter en uforvarende kollaps, plukker ScarJo opp en barnlig mann med store misdannelser i ansiktet (spilt av Adam Pearson ^[7], som lider av nevrofibromatose), og mot formodning rammes hun av empati. Er hun i ferd med å bli et menneske?

Filmens mest uforglemmelige scene inntreffer relativt tidlig, idet Hunnen smyger seg innpå en surfer – med onde hensikter. Under flørten mellom de to ser vi et drama på liv og død utspille seg i bakgrunnen. En kvinne har kastet seg ut i sjøen for å redde familiens hund, som maktesløst kjemper mot voldsomme bølger. Mannen hennes følger etter, før surferen kommer dem til unnsetning. Han bruker alle sine krefter på å drasse mannen i land, men til ingen nytte, for vedkommende kaster seg ut i havet på ny, ute av stand til å overlate kona til naturkreftene. Hunnen kakker surferen i hodet med en stor stein og sleper kroppen bortover stranden. Det druknede parets baby skriker av redsel, men blir etterlatt – det er for lite kjøtt på kroppen til at han er verdt bryet. Unheimlich, for å si det mildt.

De lange tagningene og fraværet av dialog får scenen til å ligne et mesterstykke fra ekspedisjonsfilmens glansdager. Her er det som om Under the Skin spontant oppslukes av noe utenfor seg selv. Sammen med skjult kamera-sekvensene, bryter denne opp et ellers nitid iscenesatt fiksjonsunivers, som av og til står i fare for å virke utstudert i sin eksentriske «tversigjennomhet». Glazers bakgrunn som innflytelsesrik musikkvideoregissør er både hans styrke og hans svakhet, hvilket har vært tydelig helt siden spillefilmdebuten Sexy Beast ^[8] (2000); en rappkjeftet heistfilm, svekket av daterte MTV-innslag.

Slike innvendinger til tross: Under the Skin er like fascinerende som den er uutgrunnelig, og filmen fortsetter å bevege seg rundt i systemet, dager, uker og måneder etter man har sett den.