Omtalen inneholder spoilere.

*

Dietrich Brüggemann ^[1]s strengt komponerte Korsveien ^[2] er både en nådeløs, iskald satire og en dypt tragisk fortelling om religiøs lidelse.

«Årets store påskefilm!» roper Arthaus, som distribuerer Sølvbjørn-vinneren Korsveien i Norge, på sin nettside om filmen ^[3]. Det er ingen tvil om at Dietrich Brüggemanns fjerde spillefilm fortjener et stort publikum i høytiden, men etter å ha sett Korsveien, er det vanskelig å ikke tillegge presentasjonen en viss ironi – intendert eller ikke.

Brüggemanns behandling av en reaksjonær, katolsk sekt i Tyskland er på sett og vis en antitese til alt det vi forbinder med den norske påsken. I den nedadgående spiralen filmen er, fremstår lodne kyllinger, påskeegg, hyttetur og familiemiddager (og kanskje et lite kirkebesøk) aller mest som en tradisjon i den sosialdemokratiske hyggens navn. Ikke som i Korsveien, der troen er tvang, og tvangen funderes på et altoppslukende kretsløp av psykisk mishandling.

I en liten tysk bygd møter vi fjorten år gamle Maria (Lea van Acken ^[4]) og hennes familie, medlemmer av den ultrakonservative St. Paulus-sekten, basert på det virkelige St. Pius X-broderskapet (som både samfunnspolitisk og innenfor mainstream-katolisisme er ganske beryktet for sine standpunkter). I familien er moren (Franziska Weisz ^[5]) det matriarkalske motstykket til Ingmar Bergmans maskuline steinansikter. Hun er en monoman, ugjennomtrengelig fundamentalist, som på den ene siden fortrenger alt av sine egne drifter under skyggen av katolisismens regler og påbud, samtidig som hun projiserer de samme driftene over på datteren, i en total fornektelse av fjorten år gammel pubertet. Hun er et alltid nærværende over-jeg.

Mor/datter-relasjonen utgjør den sentrale konflikten i Korsveien, og van Acken gjør en enestående debut med sitt nyanserte spill. Den mest imponerende forestillingen tilhører like fullt Weisz, som gestalter moren med et fantastisk følelsesspekter, og formelig presses ned i filmens overflate, slik hun nagler datteren til korset. Faren er en passiv tilskuer til mishandlingen; den sympatiske franske au pairen Bernadette gjør så godt hun kan; lillesøster er bare lillesøster, og fire år gamle Michael har ennå ikke lært seg å snakke, muligens grunnet autisme. For familiens overhode er yngstesønnens utfordringer en skamplett, et uuttalt traume som forhindrer den perfekte kristne kjernefamilien i å fremstå så smertefritt sammensveiset som hun ønsker.

^[6]

Filmen er utformet i tråd med den katolske andaktsformen korsveien ^[7]: fjorten «stasjoner» som representerer stoppestedene Jesus måtte innom før den endelige korsfestelsen i Golgata. Korsveien er delt inn i like mange kapitler, og hver av dem er – med to unntak – skutt i én lang, urørlig tagning, og innledes med en sort skjerm med hvite mellomtitler av typen «Jesus møter sin mor», «Jesus møter Jerusalems kvinner» og «Jesus nagles til korset». Tablåene er enkle, men effektive: Maria på konfirmasjonsmøte med den karismatiske presten, Maria på tur med familien, Maria som spiser middag, Maria som skrifter, Maria som møter en gutt fra parallellklassen på biblioteket. Innholdet i scenene speiler naturligvis mellomtitlene. Situasjonene er frelserens, eller i filmens tilfelle Marias sikre vei mot korsfestelse.

Allerede fra første tablå, hvor prestens unge disipler er samlet rundt bordet for å «diskutere» katolisisme og livssynsspørsmål før den kommende konfirmasjonen, tilkjennegis Maria – på tross av sin unge alder – som fullstendig innhyllet i fundamental kristendom. Konfirmasjonsmøtet er selvfølgelig lite annet enn manipulativ indoktrinering, og den krigerske retorikken fra den blonde presten tenner en liten ild hos Maria. Hun står urokkelig i troen, og vil lite annet enn å leve etter Guds vilje og tjene hans rike. I praksis blir dette noe destruktivt; en serie ritualer som mer enn noe annet minner om tvangstanker. Filmens repetitive utforming egner seg godt for å understreke det rituelle, i en materiell verden der det eneste som er godt nok er å spille rollen som den gode katolikk. I møtet med Marias gryende pubertet, korsfester moren alle tilløp til gode handlinger som synder.

^[8]

Som i irske Calvary ^[9], en annen moderne lidelseshistorie som nylig ble vist på norske kinoer (med premiere i romjulen), kretser Korsveien rundt en moderne tolkning av en av de store grunnfortellingene: Jesus dør – og vi vet at han skal dø. Dette innebærer få uforutsette vendinger i filmens fortelling; de største sprangene er variasjoner over Marias lidelser. Brüggemanns stringente tilnærming til temaet er samtidig en interessant og paradoksal forutsetning for narrativ spenning; seerens interesse fornyes med hvert tittelkort. Det selvbevisste formspråket kan tolkes ironisk; fortellingen er like rituell og gjentagende som de katolske seremoniene. Gjentagelsen rommer en parodisk sprengkraft, som bare vokser seg større og større underveis. Kamerainnstillingene sørger for å skape en slags distansert voyeurisme, av typen som har blitt så karakteristisk for nyere tyskspråklig og særlig østerriksk film (Michael Haneke, Ulrich Seidl, Götz Spielmann).

Fandenivoldsk er stikkordet for Korsveiens satiriske undertoner. Uten å på noen som helst måte ligne en rendyrket sort komedie, skinner humoren igjennom. Utover de strukturelle grepene, byr flere enkeltscener på stor komikk – som den klossete krangelen moren iscenesetter på søndagstur, når familien ikke ser tilstrekkelig pittoresk ut på bilder, eller legens reaksjon på glorien som dannes rundt hodet hans av dagslyset fra kontorvinduet. Den tragiske ironien fullbyrdes med hendelsen som faktisk ender Marias liv; ved sykesengen, på dødsleiet, ser den unge presten sitt snitt til å gjennomføre nattverden, og legger Jesu brød i munnen hennes. Bakverket kveler jenta, og under den mislykkede opplivingen snakker lillebroren for første gang – som i et slags patetisk, von Trier-aktig mirakel. Mot slutten vakler altså Korsveien mellom ulidelig mørk humor og uutgrunnelig tragedie, og i dette skjæringspunktet sprenger filmen seg ut av sin egen, rigide form, og er på sitt aller beste.

^[10]

På tross av den bitende satiren, er Korsveien forsiktig med å postulere fordømmelse av religion, og er påpasselig med å kontrastere den skremmende St. Paulus-sekten med mer liberale former for moderne, europeisk kristendom. Maria blir nektet å delta i et gospelkor som synger soul og jazz (morens gjentatte, rasende «soul und jazz?!» er et annet humoristisk høydepunkt), men korene som fremfører andre ting enn Bach finnes altså i den samme bygda. Marias gymlærer formaner til religiøs toleranse når klassekameratene gjør narr av den unge fundamentalisten. Familiens au pair representerer en langt koseligere kristendom; hun folder gjerne hendene i bønn med Maria på tur langs landeveien, men setter foten ned på sykehuset når en utsultet Maria vil gå i graven for å møte Gud. Sekterismen står på siden av det opplyste samfunnet, hvor den enkeltes lidelse blir unntaket, ikke regelen – hvilket naturligvis gjør filmen langt mer spiselig for et troende publikum. Den vant til og med den såkalte Andreasprisen under Filmfestivalen i Haugesund, delt ut av avisen Vårt Land ^[11].

Når det er sagt, er religionskritikken absolutt tilstedeværende i Anna og Dietrich Brüggemanns manus. Filmen er på sitt tematisk mest interessante – og samtidig nådeløse – når den trekker paralleller mellom spiseforstyrrelsen Maria utvikler (anoreksi) og religionsutøvelsen, der kjernen er iscenesettelsen. Religionens seremonier og prosesjoner fremstår som en serie gjentatte tvangshandlinger. Akkurat som spiseforstyrrelsen er en måte å gjenvinne kontroll på – over kroppen religionen/moren holder fast i – blir det spirituelle en tvangsmekanisme, et sett med regler som fortrenger traumene. Religiøs askese plasseres side om side med utsulting, i et samspill som fører til den visse død.

Korsveien skriver seg inn i en nyere, tyskspråklig filmtradisjon med sitt stramme formspråk og observerende, distanserte blikk, men tilfører også noe nytt med sin vellykkede, strukturelle ironi. Når Brüggemann samtidig klarer å avkle de religiøse strukturene, som ender i en udelt tragisk korsfestelse, er det ingen grunn til noe annet enn å anbefale filmen – om enn ikke for hele familien – som det mest relevante som vises på kino denne påsken.