Staying Alive

Analysen

Staying Alive (2015)

Veien fra gråt til latter er kort i Charlotte Bloms langfilmdebut Staying Alive. I den rekkefølgen. Løsningen på hvordan man holder seg i live etter utroskap og et hjerteskjærende samlivsbrudd, er enkel – skal man tro filmen.

Når Marianne (Agnes Kittelsen) oppdager at mannen er utro med en kollega, går livet hennes i oppløsning. Håkon (Anders Baasmo Christiansen), som hun har vært sammen med i 15 år og har to barn med, har falt for hun unge og pene som har med eget vaffeljern på jobben og sjarmerer de ansatte med overskudd og påtatt generøsitet. Håkon trygler ikke engang om tilgivelse, om at alt skal bli som før. Han vil flytte ut så fort som mulig, og dermed blir separasjonen i leiligheten på Grünerløkka en grim realitet.

Håkon er borte fra hjemmet, men barna koser seg med sin nye stemor. Marianne blir den etterlatte. Situasjonen er forferdelig trist og sår, samtidig som den utløser både sinne, frustrasjon og – ikke minst – tomhet. Her treffer Staying Alive tonen på hva et brudd betyr for den som ikke ønsket det, og føles nær og gjenkjennbar. Jeg skal innrømme at dette overrasket meg. Idet jeg satte meg ned i en full sal på Saga kino i Oslo en fredag kveld, ventet jeg en middels norsk komedie, som jeg forhåpentligvis kunne trekke på smilebåndet av.

Det som møtte meg var noe ganske annet – i alle fall til å begynne med. Kanskje ikke noe mer, men i hvert fall noe annet. Filmen hadde en nerve jeg ikke kunne unngå å la meg berøre av.

Marianne (Agnes Kittelsen) og Kristin (Linn Skåber)
Marianne (Agnes Kittelsen) og Kristin (Linn Skåber)

Denne egenskapen kan i høy grad tilskrives Agnes Kittelsens rolletolkning; hennes uttrykksfulle fremtoning bærer den første delen av filmen godt. I all hovedsak er det Kittelsen som gjør at det oppstår en identifikasjon mellom publikum og Staying Alive; som forteller en historie om hvordan det er å bli forlatt. Filmens videre beretning derfra – om hvordan man fortsetter livet og takler den store endringen som et samlivsbrudd innebærer – lider dessverre av at alt dette ektefølte og vanskelige gradvis får mindre og mindre plass. Dramaet glir over i ren humor.

Mariannes bestevenninne, Kristin (Linn Skåber), gjør nemlig alt som står i hennes makt for å vise at livet skal være gøy. I hennes generaliserende øyne er menn surrehuer og slabbedasker, hvis umoralske gjerninger fortjener en søt hevn – om enn på relativt uskyldig vis. Eksempelvis får Håkons sokker og dress smake saksen når Kristin er på besøk. Hun forsøker å holde Marianne oppe med lystige påfunn og humor, og svaret på hva den forlatte bør gjøre for å komme seg videre i livet, er å sjekke opp tilfeldige menn. Sjangle med kjolen oppi strømpebuksa, kaste opp bak en bil, tisse på gressplenen og arrangere elleville nachspiel. Greit, sier Marianne, og gjør alvor av venninnens opprørske råd.

Disse sekvensene fikk meg riktignok til å humre (som jeg trodde), men i enda større grad enn at filmen innfridde, opplevde jeg at fordommene ble bekreftet underveis. For Staying Alive er en komedie, som sliter med å balansere all humoren med innsikt og alvor. Resultatet blir lettbeint og tannløst – hvilket er synd, med tanke på de lovende taktene filmer viser innledningsvis.

Marianne tar sin venninnes råd.
Marianne følger venninnens råd.

Det bør understrekes at Staying Alive ikke setter seg som mål å gape over vektig tematikk. Med tanke på filmens sjangertilhørighet – man kan omtale den som en slags romantisk komedie – og varighet på drøye 80 minutter, bør man nødvendigvis ikke forvente at regissør og manusforfatter Charlotte Blom skal løse verdensproblemer. Det er ”bare” Marianne og hennes samlivsbrudd som står i fokus: Hvordan skal hun leve livet sitt under nye vilkår, som hun høyst ufrivillig er nødt til å godta?

Når det er sagt, har Blom likevel muligheten her til å utvide synsvinkelen og bevege seg bort fra det helt oppskriftsmessige, med en komedie som kunne ha overrasket tilskueren ved å gi rom for det vonde og sårbare. Ved at Marianne – nærmest ordrett – følger venninnens enkle råd om å drikke, pule og spy, er det som om filmen ikke rekker å dykke tilstrekkelig ned i det menneskelige. Mariannes “fremgangsmåte” er vanskelig å svelge som en troverdig løsning på problemene; det er en quick fix, og som vi alle vet fungerer slike sjeldent i praksis.

Filmens utvikling og fremdrift speiles i Kristins råd; narrativet er alt annet enn komplekst, og det går rimelig fort i svingene. Tidvis er Staying Alive rett og slett heseblesende. Når jeg skriver innledningsvis at det ikke er langt fra gråt til latter, henger dette sammen med at fortellingen – som konstant hopper fra det ene til det andre, uten å bry seg nevneverdig om overgangene som må til for å bevege seg mellom ulike tonearter – fremstår episodisk. Vips, så har Håkon flyttet ut. Vips, så er barna blitt bestevenner med sin nye stemor. Vips, så danser man med Johnny Logan på puben. Og vips, så er jammen i meg alt bra igjen.

Marianne og kjæresten forsøker å lukeparkere.
Marianne og kjæresten forsøker å lukeparkere.

Flere av scenene i Staying Alive ligner heller sketsjer enn reelle dramatiske forløp, og dette blir spesielt tydelig når innslagene med Kristin og kjæresten Truls (Nils Jørgen Kaalstad, som man for øvrig ser lite til) liksom er spredd utover filmen, som artige gullkorn. Passasjene handler om at Kristin skal lære sin utkårede å lukeparkere, og utspiller seg i parets bil. Med tanke på at kjæresten knapt kan se forskjell på høyre og venstre, krever opplæringsprosessen en god porsjon tålmodighet; flere av bilene i nærheten blir bulket, og til slutt blir passasjerdøren røsket vekk, idet et annet kjøretøy kommer susende forbi. Kristin og Truls benytter anledningen (mens de sitter bak rattet) til å diskutere Håkon og Mariannes situasjon, men dette er også det eneste som kobler scenene til resten av filmen; disse spiller på slapstickhumor og er frittstående sketsjer, som fint kunne levd et eget liv utenfor det opptegnede fiksjonsuniverset, i og med at de ikke bidrar til å utvikle historien vi er ment å bry oss om.

Til tross for at Marianne følger den enkleste og raskeste veien for å komme seg på beina igjen, insisterer filmen på at Kristins ”metode” faktisk fungerer. Avslutningsvis ser vi at Marianne er på besøk hos Håkon, ”Vaffel-Frida” og barna i jula, der hun ender med å tømme hjertet sitt og velte et pyntet juletre. Heltinnen forlater leiligheten og tenner en røyk, mens ansiktet fylles med et smil, som om hun eier gata hun går i. Hun har tatt tilbake livet sitt – selv om det er distinkt annerledes enn tilværelsen hun opprinnelig forestilte seg og følte seg trygg på at var en realitet. Dette skiftet virker kunstig.

Staying Alive forsøker desperat å være feel good, men mislykkes fordi tilnærmingen til det tragiske samlivsbruddet er lettvint; Blom tar seg ikke tid til å dvele ved de utfordrende omveltningene hovedpersonen opplever, og som publikummer er det derfor vanskelig å kjøpe at Marianne har gjennomgått en endring; at hun har beveget seg fra innestengt smerte til en følelse av frihet. At det faktisk har skjedd en forandring, er én ting. Å akseptere at hun har det godt med seg selv, er noe helt annet.

Marianne sier hva hun mener til eksmannen Håkon (Anders Baasmo Christiansen)
Marianne sier hva hun mener til eksmannen Håkon (Anders Baasmo Christiansen).

Filmens visuelle uttrykk tar få krumspring og pådrar seg lite oppmerksomhet, men fotograf Karl Erik Brøndbos lek med lys skinner igjennom når fortellingen en sjelden gang trykker på pause og lar publikum få trekke pusten. Disse øyeblikkene preges av en dus koloritt, der støvet i de møysommelig innredede leilighetene leker seg i luft og solskinn – hvilket maner frem en etterlengtet, hverdagslig melankoli.

De fleste av oss har en eller annen kjennskap til samlivsbrudd; til konseptet om “dine, mine, våre barn”, stemødre, stefedre, halvsøsken – og så videre. Dette er et relevant tema i velferds-Norge anno 2015. Selv om man ikke har opplevd et brudd som ligner Marianne og Håkons, kan man enkelt forestille seg hvordan et slikt føles på kroppen. Staying Alive er selvfølgelig ikke den første filmen som skaper humor med utgangspunkt i en sår og komplisert situasjon. I mange tilfeller kan dette være en kjærkommen befrielse fra pinen, og på sitt beste kan det bringe oss enda nærmere kjernen; forsterke gjenkjennelsen og dermed også innlevelsen. Det er bare så synd at humoren ikke spiller på lag med, men fullstendig overskygger alvoret i Staying Alive.

Filmen når frem til meg når den er på sitt mest sørgelige; når den tilbyr en inngang til å forstå hva som rører seg rundt på innsiden av Marianne. Hun føler seg trist, sint, forrådt og forlatt; stormene et slik brudd vekker frem, kastes mot tilskueren den første halvtimen, med til dels overraskende styrke. Da er det desto mer unødvendig at Blom skusler bort denne kvaliteten underveis, ved å bevege seg vekk fra rollefigurenes psykologi og unnlate nødvendige forklaringer på hvorfor de handler som de gjør. Hadde slike nyanser blitt ivaretatt, ville filmen sannsynligvis også fremstått langt morsommere, for god humor springer nesten alltid ut av observasjoner vi oppfatter som sanne.

Staying Alive har ikke til hensikt å dvele ved det vonde eller å få publikum til å danne sutrekor. Filmen skal være en komedie, og det er helt greit. Men som helhet når den verken inn eller ut. Den blir for luftig og heseblesende for sitt eget beste, på bekostning av både latter og emosjonell deltagelse.

Staying Alive

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>