Jake Gyllenhaal gir ansikt til det avskyelige i Nightcrawler

Nightcrawler er en snuskete og dyster neo-noir, som retter et kaldt, satirisk blikk mot samtidas medievirkelighet, publikums blodtørst for sosialporno, og det amerikanske samfunnet. Alt dette graviterer rundt og fanges i samme person: den avskyelige, men samtidig djevelsk fengslende Lou Bloom (Jake Gyllenhaal). Et moderne monster for vår tid.

Det er som om Nightcrawler sier at vi alle er skyldige. At det er oss selv som har skapt monsteret, denne trollbindende sosiopatiske entreprenøren; at vedkommende opererer innafor rammer samfunnet har lagt til rette for. En søkt tanke, men ikke uten et snev av sannhet. Akkurat som prylinga av medienes jag etter seertall, er sparkene mot voyeuristiske sofatittere i stua – som koser seg med grafiske reportasjer og “krimjournalistikk” om ulykker, vold og død – forbausende presise, om enn noe anstrengte. Likeså er den dystre synsvinkelen på blind og nådeløs troskap – om vi ser det som distinkt amerikansk eller ei – til ambisjoner, kapitalisme og individualisme, on-the-nose.

Lou, som gjør sitt absolutt ytterste for å servere tv-seerne “perfekte” (groteske, fetisjistiske og perverse) nyhetsinnslag, er et produkt av interesse og etterspørsel. Skjært ned til beinet er han bare en ambisiøs og målbevisst type, som tilfeldigvis snubler over en mulighet, utvikler en lidenskap og finner en vei til suksess. Dette blir til en besettelse, fyrt oppunder av overstrømmende tilbakemeldinger og en drøm om å være den beste.

Lou introduseres som en tjuvradd – en som forsøker å overleve i englenes by. På brutalt vis angriper han sikkerhetsvakta på en byggeplass, for å nappe til seg materialer han kan videreselge. Men Lou drømmer om en annen tilværelse; han vil ha seg en ordentlig jobb, en karriere. Så idet han overværer et bilkrasj og blir inspirert av “paparazzifrilanserne” som svermer rundt åstedet – som om det var en kjendis tatt med buksa nede – blir den moralske gråsonen ofte kjent som “krimnyheter” hans kall. Et videokamera og en politiradio, en usunn relasjon til en avdanka, amoralsk nattnyhetsprodusent (Rene Russo), et alibi for antagonisme og konkurranse (Bill Paxton) og en stakkarslig assistent (Riz Ahmed) seinere, finner han sin nisje midt i et mer og mer utviska skille mellom observatør og deltaker.

Som de fleste i Dan Gilroys fiksjonsunivers, er Lou genuint uempatisk, men også sammensatt. Han er artikulert, arbeidsom og påtatt naiv; høflig, hyggelig og full av foruroligende ro. Samtidig kynisk, kalkulerende og manipulativ; passiv-aggressiv og truende. En skruppelløs psykopat, med andre ord. Han hører hjemme i denne verdenen, men virker likevel fremmed, som om han ikke passer helt inn i sin egen kropp; skjelettaktig og sleip, med øyne som bobler ut fra et avmagra ansikt. Lou tviholder på fasaden og spiller sin antiheltaktige rolle i en slags katt-og-mus-lek med menneskene han omgås med – og med oss på den andre sida av lerretet.

Jake Gyllenhaal samler alt dette i en bravurprestasjon. Fascinerende og frastøtende, kryper og kravler han fram mot en monstrøs rolletolkning, med ikonisk potensial. Gyllenhaals arbeid er verdt billettprisen alene, men han akkompagneres og aksentueres av Gilroys stemningsskapende og stilsikre regi, som opprettholder en balanse mellom lavmælt dramatikk og oppkvikkende visuell frilynthet. I så måte skiller Nightcrawler seg fra mange andre nyere, ofte feilslåtte filmer som forteller tilsvarende historier og kommenterer mørkesida av amerikansk mentalitet. Den fungerer utmerka som filmfortelling; som kompakt, konsentrert og effektiv “neo-noirsk” thriller.

Gjennom fotograf Robert Elswits linse, fanges lysene og skyggene som brer seg utover Los Angeles-natta. Mellom metalliske neonfarger og glinsende gatelys – som rappa rett ut fra Michael Manns 80-tallskatalog – dras vi gatelangs inn i en mørk, levende og helstøpt filmatisk verden. Førstegangsregissør Dan Gilroy (bror av Tony Gilroy og medforfatter av The Fall og The Bourne Legacy) dirigerer med stramme bevegelser; en gjennomgående nerve pulserer under det tilsynelatende kalde og distanserte uttrykket, og kompenserer for grep som av og til føles tunge på labben. Actionsekvensene er så dynamiske at man kjenner dem på kroppen.

Ikke minst demonstrerer Nightcrawler Gilroys ferdigheter bak tastaturet. Dialogen er kvass og ablegøyersk, og satiren er godt integrert i selve fortellinga – selv om samfunnskritikken tidvis føles påtagelig. Filmen bruker litt tid på å finne rytme og momentum, men sporer aldri av, og kjører strake veien mot sin uunngåelige tragisk-lykkelige slutt – uten å bli forutsigbar.

Med en 55-årig regidebutant bak rattet er det kanskje naturlig at det hviler noe gammeldags over Nightcrawler. Filmen ligner en no-nonsense thriller av klassisk merke, ispedd skitt og snusk, kynisme og fandenivoldskhet, men oppleves likevel – med all sin retrokvalitet og tidvise B-film-sjarm – som forfriskende moderne. Legender som Walter Hill, Brian De Palma og David Cronenberg vil nok trekke på smilebåndet.

Nightcrawler er mange ting på en gang: en beinhard, satirisk samfunnskritikk, en “vintage-thriller” som smører tjukt på med uhygge, grums og tungsinn, og ei scenisk lekegrind for en revitalisert Jake Gyllenhaal. Men mest av alt er det rett og slett bare en ordentlig god film.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. hans sier:

    Årets beste film så langt for min del. Det lages nesten aldri thrillere som dette lenger. Som du skriver er Nightcrawler på en måte gammeldags, samtidig som Gilroy går i strupen på en mer og mer vulgær mediekultur, som plasserer filmen tydelig i nåtiden. At Gyllenhaal ikke fikk Oscar-nominasjon er latterlig.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>