Berlinalen 2015: Årets Berlinale er halvveis, og i denne artikkelen anvender våre redaktører Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen et dialogformat for å utveksle tanker om noen av festivalens mest interessante filmopplevelser så langt.

*

Karsten: Bekymringen for årets Berlinale var at nivået på filmene skulle være like lavt som 2014-årgangen. Men etter de første 4-5 dagene kan vi vel allerede si at 2015 er en årgang som overgår 2014?

Lars Ole: Ja. Det er en kjensgjerning at man ofte ender opp med å se i overkant mange dårlige filmer i Berlin, og at mange av disse – av uforståelige grunner – løftes frem som en del av hovedkonkurransen. Startskuddene var illevarslende i så måte, som det fremkommer av den første podkasten ^[1] vår. Både Isabel Coixet og Werner Herzog leverte så langt under pari at man for noen øyeblikk tok seg i å være litt mindre glad i film. Men de to siste dagene har både innfridd forventninger og invitert til forbløffende oppdagelser, så allerede nå aner jeg at 2015-årgangen kan bli en vinner.

K: Om hovedkonkurransen kom litt tregt i gang med de seigpinede makkverkene fra Coixet og Herzog, leverte heldigvis filmene i sideprogrammet Forum bra allerede første festivaldagen – da kanskje særlig dokumentaren Flotel Europa ^[2], som vi begge gikk i møte med helt blanke ark, og kom meget fornøyde ut av.

LO: Flotel Europa er en dokumentar som utelukkende består av gamle VHS-opptak. Bak en hinne av ruskete video, ser regissør Vladimir Tomic ^[3] seg selv om 12 år gammel flyktning, og erindrer hvordan det var å oppleve de første ungdomsårene i en svært spesiell setting.

^[4]

«Flotel Europa»

K: Tomic forteller historien om en gruppe bosniske flyktninger som i 1992 bosettes på en svær, boligblokk-lignende husbåt i København, mens de venter på behandling av sine asylsøknader. Båten blir et eget samfunn i seg selv, og ettersom flyktningene må vente flere år på danske myndigheter, blir tiden de tilbringer på ‘Flotel Europa’ en betydelig periode av deres liv – ikke minst for ungdommene, som går gjennom både pubertet og viktig skolegang parallelt med denne usedvanlige boligsituasjonen. Alvoret i historien er hele tiden nærværende, med krigshandlingene hjemme på Balkan som en tung sky over flyktningenes tilværelse, men filmen kontrasterer likevel dette tyngende alvoret opp mot en vakker og varmhjertet coming-of-age-historie, som bidrar til å gjøre fortellingen både tapper og optimistisk – hele tiden levendegjort gjennom de autentiske VHS-opptakenes upåklistrede gjengivelser av det stemningsfulle samholdet som vever livet til ‘innbyggerne’ på husbåten sammen.

LO: Selv om det hviler noe sørgelig over hvert eneste bilde i Flotel Europa, skygger det aldri for filmens dominerende fortellerperspektiv: en ung gutts blikk på det å være rotløs i en fase av livet som også ellers preges av usikkerhet, av det å skape seg en identitet. Siden telefonlinjen mellom båten og Balkan var svært ustabil, ble det kjøpt inn to brukte videokameraer, og disse ble anvendt til å lage små tilstandsrapporter for venner og familie i hjemlandet. I en av filmens første scener, møter vi Tomic sammen med moren og broren. Alle fremfører hver sin hilsen til faren, som har blitt igjen i Sarajevo. Ungdommene blir flaue der de står med mikrofonen foran fjeset, men understreker likevel at dette er å foretrekke fremfor å måtte skrive utfyllende brev (en kjedelig forpliktelse, for lekser spiser allerede opp mye av fritiden).

Tomics voiceover ligner et forsinket reisebrev, der han på en elegant måte veksler mellom å se tilbake på og “være i” situasjonene. Passasjene der han beskriver sitt livs første forelskelse, er spesielt rørende. Tomic unnlater å presisere hvilken betydning disse erfaringene hadde – hvordan det hjalp å tenke på noe annet enn krigen som herjet i hjemlandet – men bildene forteller alt. Det er rett og slett et vakkert stykke filmarbeid.

^[5]

«Queen of Earth»

K: Ja, Flotel Europa er glimrende, og ble den første virkelige oppdagelsen på årets Berlinale. La oss nå håpe at flere ser filmen, og at den blir hentet hjem til visninger på norske festivaler gjennom året som kommer. Sideprogrammet Forum har også presentert et knippe andre gode filmer vi kan trekke frem her – blant dem den tyske depresjonskomedien Hedi Schneider is Stuck ^[6] (co-produsert av norske Mer Film), det amerikanske indiedramaet Queen of Earth ^[7] og det upretensisøse dokumentaressayet Counting, regissert av Jem Cohen ^[8]. Disse er vidt forskjellige, men med det til felles at de byr på interessante døråpninger inn til regissører som for meg er nye bekjentskaper. Ingen av dem blir å regne som “store” oppdagelser, for filmene er på hver sin måte ujevne, men byr på beundringsverdige fasetter – som er noe av gleden ved å oppsøke ukjente navn på en festival som denne.

LO: Av de tre du nevner, vil jeg trekke frem Queen of the Earth. Alex Ross Perry ^[9] har mottatt mye skryt for fjorårets Listen Up Philip ^[10] (som jeg dessverre ikke har sett), og hans nyeste har mye bra i seg; Bergmans Persona og Altmans 3 Women møter en touch Polanski i et klamt kammerspill mellom to venninner (Elisabeth Moss ^[11] og Katherine Waterston ^[12]), satt til et avsidesliggende sommerhus. Perry lykkes virkelig med å skape en uggen atmosfære, takket være et uttrykksfullt produksjonsdesign og Penderecki-inspirert originalmusikk. Dessuten er Queen of the Earth skutt på film, nærmere bestemt kornete 16mm. Det virker imidlertid ikke som om regissør/manusforfatter har særlig nær kjennskap til eller forståelse for “kvinner på randen av nervøst sammenbrudd”, og det blir noe filmskole-aktig over samspillet mellom Perrys nærgående kamera og hovedrolleinnehaver Elisabeth Moss (Mad Men). Jeg ser et oppriktig forsøk på å skape intensitet, men kjenner det ikke på kroppen.

^[13]

«Victoria»

Dette problemet rammet også tyske Sebastian Schippers Victoria ^[14], som deltar i hovedkonkurransen. En høyst ordinær, bare forsøksvis gripende historie, som blir fortalt i en sammenhengende long take på nesten 2 timer og 20 minutter (uten maskerte klipp, som i Birdman og Hitchcocks Repet). Grepet er dristig, og det er umulig å ikke la seg imponere av den tekniske gjennomføringen (B-fotografen, som er ansvarlig for fokusinnstillingene, må ha hatt litt av en dag på jobb), men det er vanskelig å tro på at rollefigurene kan utvikle store følelser for hverandre i løpet så kort tid. Victoria (Laia Costa ^[15]) blir sjarmert av en gruppe menn på vei hjem fra en natt på byen, og når det viser seg at disse er kriminelle, legger hun ingenting i mellom for å delta i et farlig bankran, og ofre alt for at hennes nye venner – muligens – kan få et “nytt og bedre liv”. En monolog underveis gjør rede for hva som kan motivere Victorias impulsive handlinger, men dette virker for konstruert og skrevet til at jeg kan kjøpe det. Som en ren kuriositet, er filmen uansett verdt å sjekke ut.

K: Ja, den er verdt å se, men det konseptuelle “én tagning”-grepet er paradoksalt nok filmens store svakhet – ideen blir viktigere å bevare enn narrativ logikk og emosjonell troverdighet, som igjen tar livet av nysgjerrigheten og entusiasmen man som publikum føler i filmens første halvdel, der Victoria møter og blir kjent med guttene. Samtidig er Schippers grep likevel det eneste som gjør filmen minneverdig, i filmhistorisk sammenheng. Mange tyske journalister følte nok at Victoria ga årets hovedkonkurranse sitt første lysglimt, men for oss ble vel ikke kampen om Gullbjørnen særlig het før søndag – da Terrence Malicks Knight of Cups ^[16] og Patricio Guzmáns The Pearl Button ^[17] ble vist etter hverandre. Førstnevnte har vi allerede diskutert i denne podkast-episoden ^[18], men Guzmáns dokumentar fortjener like mye – kanskje også mer – oppmerksomhet.

^[19]

«The Pearl Button»

The Pearl Button er for meg den beste filmen fra Berlinalen til nå; et voldsomt rørende og tankevekkende verk, som er utsøkt komponert og fortalt – med både en personlig stemme og et filosofisk budskap. Guzmáns forrige film var også glimrende, den hjerteskjærende Nostalgia for the Light ^[20], som stilte kosmiske betraktninger om vår plass i universet opp mot den konkrete og bestialske massemord-historikken som ligger begravet under den knusktørre Atacama-ørkenen i teleskopenes nabolag. I The Pearl Button viderefører Guzmán den samme tematiske tråden om tragedier i nyere chilensk historie, og benytter igjen naturen (denne gangen vann) og den chilenske geografien (denne gangen kystlandskapet i sør) som motiv. The Pearl Button binder fortidens og nåtidens tragedier sammen i beretningene om både urbefolkningens og Allende-tilhengerenes nedslaktning, og med vannets omskiftelige og evige tilpasningsdyktighet som metafor for den uunngåelige reisen også nasjonens traumer må ta mot forsoning, skaper Guzmán en usedvanlig rik dokumentar.

LO: The Pearl Button gjorde meg stum. Guzmán anvender vann som metafor for å fortelle om hvordan naturen aldri glemmer; at menneskets grusomheter etterlater arr på jordens overflate: «Vann er som tanker, det tar til seg alt.». Det kan høres fabulerende, til og med tåkete ut, men Guzmán finner en mesterlig balanse mellom å fortelle historien om folkemordet – via intervjuer med etterkommere, gamle fotografier og tegninger – og by på filosofiske betraktninger om menneskets plass i den store sammenhengen. Disse er levendegjort av slående vakre naturbilder; vann som renner, drypper, spruter opp i luften, slår innover land, fryser til is. I kombinasjon med Guzmáns inderlige voiceover, blir alt tilgjengelig for sansene våre – det er umulig å ikke investere følelser i denne filmen.

K: Så langt er det altså – med unntak av Malick – dokumentarene som leder an i Berlin. Og man kan jo si om Knight of Cups at den, i sin ikke-narrative natur, er nærmere å være en slags essayistisk dokumentasjon, enn en spillefilm.

LO: Berlinalen er bare halvveis, men det er en foreløpig trend, ja. La oss se hva som skjer de nærmeste dagene.

*

Vi fortsetter denne dialogen når festivalen er overstått, mot slutten av uken.